Vi hadde en langhelg i slutten av Mai, og hadde fulgt med på værmeldingen i dagene før vi skulle dra. Det er en lang tur å kjøre til Romsdalen med vår Audi e-tron, så vi bestilte overnatting på hytte i Dombås.

Det ble kombinert frokost og lading av bilen på morgenen, før vi kjørte vestover mot Romsdalen.

Trollveggen

Det er ikke så ofte vi har kjørt forbi Trollveggen i godt vær, som regel har det vært litt rufsete eller vi har kjørt forbi på kvelden. Denne gangen var været ganske fint, og vi stoppet opp for å skue på den majestetiske veggen. Jeg har vanskeligheter med å se for meg fjellklatrere som kommer seg opp, og enda større utfordringer med å se for meg å hoppe ut i fallskjerm eller vingedrakt. Slike ting er for de som ikke har min høydeskrekk.

Mens vi sto og så på utsikten, var vi vitne til to ras som dundret nedover på hver sin side av Trollveggen. Det kom relativt mye lyd, og synet var en påminnelse at det helt klart er rasfare i området.

Det var høy skredfare i Romsdalen, noe vi fikk erfare når vi var vitne til to skred i nærheten av Trollveggen

På vei videre mot Isfjorden måtte vi stoppe og ta bilde av Kyrkjetaket som er ett av de flotteste fjellene vi har her i landet. Jeg har en fascinasjon til dette fjellet og er helt forelsket. Dessverre har jeg ikke kommet meg helt til topps enda, selv om det har vært 3 forsøk. Grunnen har vært både dårlig tid, og en god posjon høydeskrekk.

Oline (9 år), Solvor og Sina (9 år) ned Isfjorden og Kyrkjetaket i bakgrunnen.

Skorgedalen og Smørbottfjellet

Det var torsdag, og dagen før hadde det vært skredfare 4 i Romsdalen. Vi ønsket ikke å ta noen sjanser, og valgte ut en tur vi har gått flere ganger før i Skorgedalen.

Skorgedalen er et av våre favorittområder i Romsdalen, her ligger DNT hytta Skorgedalsbu, som vi blant annet har tilbragt en påske i. De to fjellene vi pleier å gå er Skarven og Smørbottfjellet. Begge anses som relativt trygge turer når det er stor skredfare, og vi valgte det tryggeste alternativet, nemlig Smørbottfjellet. Dette fjellet står også merket på noen kart som Smørbottind, men det finnes et fjell til med samme navn i Innfjorden – så vi kaller det Smørbottfjellet.

Sina går først fra Skorgedalen opp mot Smørbottfjellet

På parkeringsplassen traff vi Henrik Engh, en kompis som er vokst opp på Skjetten, samme stedet som Solvor og jeg er fra. Han dro avgårde med sitt følge, mens vi gjorde oss klare til tur.

Smørbottfjellet er en trygg tur, den er ganske kort og det er som regel ganske bra nedkjøring. Ungene har ikke vært så mye på toppturer denne sesongen på grunn av Corona viruset, så det ble litt masing for å få alle opp til toppen. Der oppe traff vi på Henrik igjen, og vi kjørte nedover sammen.

Snøen var myk og deilig, og vi hadde ganske bra gli. Melkesyra pumpet i lårene og det er tydelig at vi ikke har hatt noe særlig til opptrapping til topptursesongen i år. God stemning når vi kom oss ned, vi pakket bilen og kom oss avgårde.

Venjesdalen

Første gang vi var i Romsdalen på topptur, dro vi til Venjedalen. Den gangen var det svært dårlig vær, så vi var helt uforberedt på hvor fantastisk fint det er der.

Det koster 100 kroner å komme igjennom bommen, og den tar bare kort.

I Venjesdalen kan du se Romsdalshornet, som ruver majestetisk innerst i dalen. Store Venjetinden er minst like imponerende, dette fjellet går det an å kjøre ned på ski, men det er for spesielt interesserte. I Venjesdalen starter traversen som heter Romsdalseggen, som ender opp i Åndalsnes.

Venjesdalsbu

Venjesdalsbu er for oss en ny DNT hytte, og jeg har ikke lagt merke til den når vi har planlagt turer tidligere. Den har normalt 12 sengeplasser, og mulighet for at enda flere legger seg på en annen hems der det ikke er mulighet å bestille overnatting. På grunn av corona tiltak er sengeplassene redusert til 10 plasser, og vi visste at det kom andre besøkende mens vi var her. Tiltakene for å begrense smitte var enkle å forholde seg til, og vi hadde tre overnattinger her. God stemning hele veien, og dette er nok en hytte vi kommer til å besøke flere ganger.

https://ut.no/hytte/10153515/venjesdalsbu

Hytta ligger i flotte omgivelser, og er en av våre absolutte favoritter

Storhesten (1023 moh)

Den dagen vi hadde tatt turen til Skorgedalen, hadde en person fra Tromsø blitt tatt av skred i det utsatte området man kan kjøre ned fra Blånebba. Han hadde blitt tatt av skredet ganske høyt opp, og for flere hundre meter nedover fjellsiden. Utrolig nok gikk det greit med han, men han har hatt kjempeflaks.

Oline (9 år) i godt driv opp mot Storhesten. Hurrungen er fjellet du ser i bakgrunnen.

På fredagen var det meldt skredfare 3, og vi bestemte oss for å gå mot Blånebba, eller eventuelt ha Storhesten som plan B. Venjesdalsbu ligger rett ved startstedet for de fleste turene i Venjesdalen, og vi kunne spenne på oss skiene noen hundre meter unna der vi bodde.

Turen opp igjennom bjørkeskogen gikk relativt greit. Det var utrolig mye snø til å være såpass sent, og de lokale regner med at det er mulig å gå toppturer langt ut i Juni. Da det flatet litt ut, kunne vi se opp mot Blånebba og bestemte oss for å vente med den turen. Vi dreide heller mot nordøst og gikk mot Storhesten.

Vi er på toppen av Storhesten og klare for å stå ned.

Dette er en veldig fin tur å ta en dag du har lite tid til disposisjon, og passer perfekt til en søndag når du skal kjøre hjem til Østlandet. Været var gnistrende og det var god stemning blant alle som kom på toppen.

Nedkjøringen bar preg av mye vann i snøen, og vi kunne stå rett ned. Når farten ble høy nok kunne vi ta noen deilige svinger, men det var langt fra de beste forholdene.

Dette er også en tur som er trygg, og den tar maks et par timer å gå.

Rampestreken

Turen til Storhesten tok ikke så lang tid, og vi måtte inn til Åndalsnes for å handle.

Etter en kort tur på butikken, parkerte vi bilen der turen opp til Rampestreken starter.

Det er ca. 550 høydemeter å gå opp, og vi kunne kjenne at kroppen hadde vært på tur til Storhesten tidligere på dagen. Solvor og jeg gulpet i oss noen deilige vårruller fra den thailanske matvogna som sto ved parkeringen, og de satt som et skudd.

Jentene holdt høy fart oppover, og vi gikk forbi det ene skiltet etter det andre som beskrev hvor mye lengre vi hadde å gå.

Oline (9 år) på Rampestreken. Helt fantastisk utsikt og en tur de fleste kan klare.

Høydeskrekken min kom frem da vi var under 50 høydemeter fra Rampestreken. I etterkant angret jeg på at jeg ikke pushet meg selv ytterligere, for jeg tror det hadde gått greit å komme meg opp dit. Om jeg hadde kommet meg ut på Rampestreken er en annen sak, men jeg trenger å drive med “eksponeringsterapi” for å bli kvitt angsten.

Solvor og jentene kom seg opp, og fortsatte et stykke til oppover. Utsikten var fantastisk, og det tar tid å vente på alle som skal ta bilder mens de står der ute.

Vi var passe slitne når vi kom ned, og dro tilbake til Venjesdalen.

Hurrungen (1276 moh)

Hurrungen er en annen populær topp i Venjesdalen. Denne toppen kan det visstnok være litt dårlige snøforhold midt på vinteren, uten at jeg vet det sikkert. Dette er også en relativt trygg tur, der du kan gå utenom skredutsatt terreng.

Sina og Solvor på vei opp til Hurrungen. Store Venjetinden i bakgrunnen

Vi kunne satt på oss skiene ved hytta, men startet i stedet litt lengre inn i dalen. Turen går igjennom bjørkeskogen, og vi fikk fort opp både puls og temperatur. Klærne fikk plass i sekken og vi holdt et godt tempo oppover.

På toppen var det fantastisk utsikt, og det går rett ned fra toppunktet. Vi kunne se Isfjorden og videre mot nord. I den andre retningen kunne vi skue mot Store Venjetinden (1852 moh) som ruver høyere enn de andre fjellene i Romsdalen. Dagen før hadde jeg lest beskrivelsen av turen hit med ski på ryggen, og der sto det at rett under toppen var den en liten plattform man kan ta på seg skiene. Det gikk kaldt nedover ryggen bare på tanken.

Sina og Oline dytter innpå et par brødskiver med Nugatti, så er vi klare for nedkjøringen

Skiene ble satt på igjen, og vi satte avgårde nedover fra toppen. Der møtte vi på Henrik igjen, og vi ble enige om at han skulle besøke oss på hytta.

Føret var ingenting å skryte av, det var så mye vann i snøen at det lugget passe greit nedover.

sjsjsj

Nede ved Venjesdalsbu satt vi oss godt til rette utenfor hytta, og nøt livet i fulle drag. Pils og spekemat gled enkelt ned, og praten gikk livlig.

Blånebba (1320 moh)

Sist vi gikk til Blånebba var det veldig dårlig vær. Nå var det helt motsatt og været var det ingenting å utsette noe på. Henrik ble med oss på turen, og det var kult å se hvordan det funker å gå på splitboard.

Sina slet med gnagsår, og vi ble enige om at Solvor skulle bli med henne ned til bilen, så skulle Oline, Henrik og jeg fortsette opp mot toppryggen.

Oline (9 år) holdt koken, og det er ganske bratt (opp mot 30 grader) den siste delen opp til ryggen. Hun syntes det var litt skummelt, men vi kom oss opp ved å ta tiden til hjelp. Henrik gikk først og tråkket gode dype spor som Oline kunne gå i.

Oline tar av fellene med Trollveggen i bakgrunnen

På toppen av ryggen ser du rett over Romsdalen til Trollveggen. Utsikten er helt vill. Jeg kjente det kilte godt i høydeskrekken, men det gikk bra. Ryggen opp og bort til toppen er nok ganske bred, men jeg hadde ikke lyst til å gå hele veien opp. Dessuten hadde vi en unnskyldning om at Sina og Solvor ventet på oss, og det er en lang biltur hjem.

Nedkjøringen var like våt og gliden var like dårlig, samtidig som melkesyren pumpet igjennom lårene. Noen deilige svinger ble det, men det skal litt til for å få gode snøforhold når solen står på i flere dager i strekk.

Rasfare

Den søndagen vi gikk opp til toppryggen på Blånebba, gikk det skred i Gråfonnfjellet i Berdalen, der en mann dessverre omkom. Denne dagen var skredfaren nedgradert til faregrad 2, og det er på disse dagene svært mange ulykker med skred skjer.

Disse toppene vi gikk mens vi hadde vår lang week-end i Romsdalen, valgte vi fordi de skal være trygge selv under forhold med høy skredfare.