Vi hadde kommet oss til Romsdalen på vår romjulsekspedisjon, og hele familien var klar for å prøve oss på en ny topp. Vi hadde lest om Øspetinden (1228 moh) i Måndalen, og flere av kildene omtaler dette fjellet som Måndalens Kirketak. Det fattet vår interesse.
Dagene er korte i Romsdalen på denne tiden av året, ikke bare fordi solen kommer sent opp og går tidlig ned, men også fordi mange områder ligger i skyggesiden av sola siden den står så lavt på himmelen. Vi overnattet på Skorgedalsbu i Skorgedalen, og var helt alene på hytta. Det var en veldig koselig natt der alle sov på madrasser ute i stuen. Oline (7 år) sa: “Dette er den beste kvelden jeg noensinne har hatt!”
Det var torsdag i romjulen, og vi sto opp temmelig tidlig – smurte både frokost og lunsj og skled ned til parkeringen og lastet opp i bilen. Frokosten ble inntatt i bilen, og det var herlig å kjøre forbi Kirketaket i Isfjorden i halvmørket og se det majestetiske fjellet i det spesielle lyset.
Kom inn i Måndalen, og kjørte helt opp til gården Tøftin som ligger innerst i dalen. Der banket vi på døren (klokka var blitt 10.30) og spurte hvor vi kunne parkere. Den hyggelige damen som åpnet sa at vi kunne parkere på gårdstunet og ønsket oss god tur.
Vi gjorde en liten blunder og fulgte ikke rådene i boka “Toppturer i Romsdalen”, så i stedet for å gå traktorveien helt opp til Venåssetra, fulgte vi et skuterspur inn i skogen og gikk derfor en liten omvei på vei mot målet.
Etterhvert nærmet vi oss Øspetinden, og vi kunne skjønne hvorfor mange sammenligner det med Kirketaket. Øspetinden står som en spydspiss i terrenget, der hele flaten på fjellet er som et stort pudderparadis.
Vi visste at det ikke var mulig for oss å komme til topps, for det første ville vi ikke kunne klare det i tide med det dagslyset som var tilgjengelig, for det andre er anmarsjen vanligvis 2.5 kilometer – og vi hadde nok lagt til en kilometer til med den feil navigasjonen vi gjorde. Så i stedet for å gå enda litt lengre inn mot den ryggen som er på høyre side (mot toppen), angrep vi fjellet rett på.
Det var skredfare 2 i området, og dagen før hadde vi vært på Skarven i Skorgedalen. Der hadde snøen vært kompakt med et tynt skarelag. Her på Øspetinden var det ca 20 cm rent pudder, og vi tok en rute som gikk der terrenget var under 30 grader.
Å gå først i over 20 cm med snø er en prøvelse for oss fra lavlandet på Lørenskog, og vi byttet på å være den som ploget vei for de andre. Sina og Oline (7 år) har nytt topptur utstyr fra Hagen, og selv om skiene er tyngre enn langrennskiene de har vært vant til å bruke, så merket vi at de er mer vant til å gå på skiene allerede etter en dags bruk. De bruker vanlige alpintstøvler, så vi hadde teipet godt med sportstape.
Lyset i området var helt fantastisk, og vi hadde nok ikke kommet høyere enn en tredjedel av den flotte fjellsiden da jeg vurderte det som best å snu og komme seg tilbake. De minste barna får hjelp til å ta av fellene, og vi får stappet i oss noen brødskiver.
Det er en deilig følelse å kunne sette utfor en fjellside som er helt urørt, med unntak av sikksakk sporene etter turen opp. De første meterne handler det om å få nok fart til å kunne ta de første svingene, og den lette snøen virvler opp bak meg. Det er bare å flyte nedover i den deilige snøen og hadde det ikke vært for at vi hadde med ungene hadde det vært fristende å fortsette helt til bunnen. Men slik er det ikke, så etter noen hundre meter stopper jeg opp og ser ungene komme nedover. Det er ingen tvil om at de elsker denne delen av turene!
Vi kommer nedover fjellet en etter en, og det kjennes så riktig. Vi startet “investeringen” med å dra på korte og overkommelige toppturer med barna for noen år siden, og jeg tror at alle foreldre som prioriterer som oss får uendelig mye tilbake. For det første så overfører vi foreldre alle våre handlingsmønstre til våre barn, og denne sosiale arven tar de til seg. Det de lærer i løpet av en topptur er at det harde arbeidet som de legge inn i turen opp, får de (av og til) igjen som en ren nytelse i pudderet på veien ned.
Etter en flott tur var det godt å komme tilbake til bilen. Fra der vi parkerte kunne vi skimte Kirketaket i det fjerne, som det sikkert var mange titalls mennesker på denne dagen. Her i Måndalen derimot, var det ikke en sjel – og vi fikk hele fjellet for oss selv.
Tidligere har jeg vært på Kaldtinden i Måndalen, en topp som egner seg godt når det er dårlig vær og/eller høy skredfare – les mer om denne turen her.
One Reply to “Romsdalen: Øspetinden i Måndalen”