Folgefonna: Sauabrehytta

Sommerferien 2020 har kommet godt i gang, vi har vært avgårde i godt over en uke, og tilbrakt siste natt på en campinghytte er vi klar for neste opplevelse. Vi har hatt en “hviledag” på Utsira og er klare for et nytt kapittel denne ferien.

Folgefonna er Norges 3. største isbre, og ligger på Folgefonnhalvøya ved Hardangerfjorden. Sannsynligvis har jeg vært her i min barndom, men det husker jeg ingenting fra. Barna sitt inntrykk fra Folgefonna er nok fra sommerskisenteret og Field Productions sine filmer som ofte avsluttes med akrobatikk på store hopp som er filmet her.

Bilen står sikkert. Vi pakker sekkene og er klare for avgang

Vi kjørte E134 Haukeliveien og parkerte rett ovenfor veien for Bergstø. Der er det plass til 4-5 biler og de står relativt skjermet for trafikken fra veien. På nordsiden av E134 ligger det et lite kraftverk, og turen starter opp den grusveien som går opp i terrenget.

Her har vi forlatt det stakkars lammet og går oppover den bratte grusveien

Vår tur startet med at vi fant et lam som hadde blitt forlatt av moren sin. Det var svært utmattet og veide nok 1/3 av normal vekt, så vi fikk kontaktet sauebonden og han lovet å komme for å se etter det lille dyret. Alle ble preget av denne hendelsen, og jeg skal innrømme at jeg tenkte på lammet av og til, helt til vi kom tilbake dagen etter.

Litt lengre opp i bakken, møtte vi på tre hester som gikk på sommerbeite. De var temmelig sosiale, og jentene fikk klappet dem.

Vi hadde ikke ventet å møte på hester her oppe i fjellet, men det var svært hyggelig å bli kjent med dem

Grusveien er bratt, og sekkene våre var ganske tunge – så svetten piplet og kroppen ble som vanlig bråvekket til liv.

Bergstøstølen og Bergstøvatnet

Det ligger en gammel støl noen hundre meter etter grusveien slutter. Det er lett å miste stien her og ta til høyre mot Bergstøstølen, noe som ikke er nødvendig for å komme seg effektivt opp til Sauabrehytta. Etter litt leting fant vi tilbake til stien, og fortsatte mot Bergstøvatnet. Stien bærer preg av at beitende sauer går i fjellet, og vi de dukket opp både her og der. Adferden deres bar preg av både nyskjerrighet og angst.

Langt igjen, men vi er ferdig med de første høydemeterne opp til Bergstøstølen

Ved sørenden av Bergstøvatnet ligger det en provisorisk bro, som sannsynligvis leder til en hytte eller seter som ligger på baksiden av den lille toppen som er markert med 789,4 på kartet. Her fortsetter du på stien rett frem og følger den langs bekkedalen som går innover i dalen. Her er det bratt ned mot elva som fosser under, men spektakulært å gå. Da vi nærmet oss området der elven går opp mot Skjeggesvatnet, kom det en stor ørn glidende igjennom dalen. Det var helt umulig å ta noen bra bilder, men for et majestetisk skue!

Her slutter merket sti, og jeg ble veldig usikker på hva som ville være den beste veien opp, beskrivelsen på UT.no hjalp ikke.

Opp mot Skjeggesvatnet

Ved å studere høydekurvene på kartet, tenkte jeg at det beste var å følge bekken fra Skjeggesvatnet noen høydemeter opp og deretter gå ut til venstre (eller østover og deretter nordover). Jeg tror neppe vi fant beste veien opp, for her ble det til dels bratt klyving med tung sekk. En skikkelig nervepirrende kombinasjon for min del som lider av høydeskrekk.

Med kravling på alle fire og febrilske forsøk på å få noe å ta tak i, så kom vi oss opp en etter en. Allerede da gruet jeg meg til å gå ned igjen samme veien.

Her var det bratt og med tunge sekker ble det mye kravling for å komme seg opp

Ved Skjeggesvatnet ligger det en hytte, og det finnes sikkert en bedre vei å komme seg hit på, men det var ikke tydelig for oss. I tillegg var det endel snø i terrenget, og vi hadde utfordringer med å se om det var noen sti eller ikke.

Videre mot Sauabrehytta

På dette tidspunktet var vi ganske slitne etter klyvingen, været var ikke så fantastisk lengre og vi gløttet innover i dalen som Skjeggesvatnet ligger i. Med dårlig sikt kunne vi se partiet vi måtte gå videre som et bratt parti med snø. Vi prøvde å holde høyden bortover, og kom oss over dalbunnen ved enden av vannet og startet på turen oppover i snøen.

Muligens opp mot 30 grader bratt i snø er relativt drøyt når vi allerede er ganske slitne

Det er ikke veldig bratt, men denne delen av turen tærer på kreftene. Jeg gikk først og tråkket spor, heldigvis var ikke snøen råtten og den bar oss veldig godt oppover. Hadde vi synket igjennom hadde energien blitt sugd ut av oss.

Endelig sto vi på toppen, og kunne gå i flatere terreng etter en kort pause med inntak av mat og sjokolade. Jeg var oppsatt på at vi skulle holde mot høyre (nord) ved østsiden av Skjeggesnuten, men vi kom for langt ned og gikk lengre og lengre ned mot Sandvikekjeften. Det var ingen andre valg enn å gå tilbake og finne et skard som går til vest for toppen som er merket med 1207.4 på kartet. Nå var det dårlig stemning i gruppa. Vi hadde ikke vann igjen og det var fremdeles en kilometer igjen til hytta. Men det er utrolig hvordan barna bare tråkker på, det var jo ikke et alternativ å snu – så her måtte vi bare gi på og bli ferdige.

På dette tidspunktet har vi kommet oss tilbake til riktig spor mot Sauabrehytta, alle er klare for å komme frem

Gleden over å endelig kunne skimte Sauabrehytta i det fjerne var ekstatisk, jeg tror alle sammen følte den samme lettelsen av å endelig finne frem. Hytta står boltet fast i fjellet, og vi kom oss inn og fikk fyr i peisen. Våte sko og klær ble hengt opp, og vi raidet proviantrommet og fant frem medbrakt godteri og drikke. Kortstokken kom frem og stemningen ble veldig god. Når vi gløttet ut av vinduet kunne vi se den mektige Folgefonna. Jeg synes det er imponerende med isbreer, og kjente på forelskelsen fra vår tur til Kjeldebu på Hardangervidda en drøy uke tidligere der vi kunne skimte Hardangerjøkelen.

Gleden er stor, vi har sett hytta en stund. Deilig å ha fast fjell under beina igjen.

Det er ingen tvil om at det kan være værhardt på Sauabrehytta, taket er rett og slett spent fast i bjelker inne i hytta, og det kan nok kjennes godt når vinden blåser mer orkan styrke der man ligger på loftet. Barna sov på soverommet, og Solvor og jeg på loftet.

Hytta er boltet fast i bakken, her kan det bli rufsete!

Turen tilbake

Vi våknet morgenen etter, lagde oss frokost og tok på klærne. Etter kort tid var vi ute av hytta og satte nesa tilbake mot bilen. Vi fulgte samme vei tilbake til Skjeggesvatnet, og tanken om å gå ned samme vei som vi kløv opp hadde rullet rundt i hodet mitt en stund. Jeg prøvde å finne stien ned, men måtte gi opp fordi det var for store partier med snø.

Utsikt ned mot Skjeggesvatnet. Litt mer heldige med været på vei tilbake

Jeg besluttet at vi skulle gå ned i terrenget omtrent rett sør for Skjeggesvatnet, der var det partier som var greit fremkommelige, og det var ikke noe problem å finne riktig kurs siden været var bra. Sakte men sikkert kom vi oss ned til Skjeggesvatnet og gikk tilbake til stien.

Den grønne streken viser hvor vi gikk oppover mot Skjeggesvatnet. Det er mulig vi kunne traversert enda mer mot vest og kommet inn i et enklere parti å komme oss opp. Det er mitt beste tips for de som måtte gå denne turen og bruke vår beskrivelse som inspirasjon. Turen ned gikk omtrent ved den orange streken. Jeg tror ikke jeg vil anbefale å gå den veien opp, da er det bedre å følge tipset som jeg skrev i forrige avsnitt i denne bildeteksten.

Derfra gikk det ganske radig videre nedover, og i mitt indre øye kunne jeg se for meg at vi fant et dødt lam nede i svingen på grusveien. Oline travet avgårde i forveien, og jeg hastet etter med en sekk som gjorde at jeg måtte holde et visst tempo for å ikke bruke mer krefter på å holde igjen enn å komme meg ned effektivt.

Alternativ rute på vei ned mot Bergstøvatnet

Oline ventet på meg, og vi holdt hverandre i hendene – da vi kom til svingen der vi hadde funnet lammet var det heldigvis borte. Det er rart hvordan slike øyeblikk får meg til å tenke over livet og døden, og jeg er glad for at barna får oppleve dette ute i naturen.

Linker og annen informasjon

Sommerferie 2020

Podcast episode 7: Sommerferien 2020

Utsira

Etnefjellene: Hytte til hytte tur – mens dere er i området, sjekk ut Etnefjellene!

Hardangervidda: Kjeldebu

Hardangervidda: Vøringsfossen

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.