På grunn av vår tur til Canada i Februar og spenstige planer for sommerferien, kunne vi ikke ta full påskeferie i år. I 2017 tok vi en ekspedisjon til Oppdal og Romsdal, og i fjor dro vi til Hemsedal og Sogndal.

Kloke fra tidligere turer sjekket vi inn på Gol Camping og sov der fra Fredag til Lørdag.

Nibbi

Lørdag morgen sto vi opp, spiste en real frokost og kom oss avgårde fra campingplassen på Gol. Vi hadde en liten leilighet med plass til 7 personer og dette kan anbefales som et utgangspunkt til Hemsedal og andre eventyr i denne retningen.

Vi har vært på Nibbi en gang tidligere, og denne gangen var det helt andre forhold enn sist. Det var nok snø, men jeg tviler på at topptur sesongen varer så mange uker til. Men det hadde tydeligvis vært kaldt på nettene de siste ukene, og et var ganske hardt i bakken. Fortsetter kulden på nettene kan jeg helt klart ha feil.

Sina, Solvor og Oline på vei opp i bowl’en

Nibbi er en flott tur. Vi var først på parkeringsplassen, og lurte fælt på om det ikke var noen andre som skulle gå denne dagen. Men etter ti minutter var det kommet tre-fire biler til, så det var vel mange som tok en god frokost og ikke stresset med å komme seg ut.

Det fine med Nibbi er at turen går opp i en bowl, og det er ingen tvil om hvor man må gå til toppen. Her er det rett under tretti grader helning, så det er mulig å gå rett opp hele veien.

Sina hadde ikke dagen, og slet med et vondt kne og litt laber motivasjon. Hun ble hengende etter og jeg merket at det hverken hjalp med belønning eller “motivering”, så når vi kom til toppen av bowl’en, ble vi enige om at Solvor og Nelly skulle gå videre til toppen. Oline fikk valget mellom å ta toppstøtet sammen med storesøster og mamma, men hun ville heller bli med meg nedover.

Da vi skulle gjøre oss klar til nedkjøringen, la Sina fra seg hjelmen ved siden av sekken. Den rullet nedover, og briller og votter spratt til alle kanter. Hjelmen fikk skikkelig fart nedover og vi mistet den av syne. Sina synes ikke dette var så festlig, men vi forsikret henne at vi nok kom til å finne den på vei ned.

Noen minutter senere kom det et følge oppover, og vi kunne se at hjelmen til Sina hang på sekken til den ene mannen. Han hilste og fortsatte forbi oss og oppover, haken til Sina hang på brystet, hun kunne ikke tro sine egne øyne. Mannen smilte og sa at han gjorde dette med vilje, og vi fikk oss en latter.

Solvor og Nelly gikk videre til topps, og jentene og jeg dro nedover i ganske bra snø. Første nedkjøring med toppturskiene denne sesongen, og de føltes veldig lette og lite retningsstabile. Noen hundre meter ned i bowlen, føltes alt mye bedre og vi fikk en fin nedkjøring.

Overnatting i telt

Vi hadde opprinnelig planlagt å kjøre inn i Grøndalen og gå opp til Harahorn. Det viste seg å være en skikkelig bomtur, mulig vi ikke fant den rette veien, men den vi hadde tenkt å kjøre var ikke brøytet. Det ble litt dårlig stemning i bilen, Solvor og jeg ble enige om å gå for plan B, og dro opp på Hemsedalsfjellet og kjørte mot Slettind.

Da vi kom til parkeringen, kjørte vi frem og tilbake fire ganger før vi bestemte oss for å gå for denne planen. Sola er nemlig ganske lav enda, og det var tydelig at det ikke kom til å ta lang tid før den ville gå ned bak fjellene på andre siden av dalen.

Vi hadde tatt med oss den ene pulken, og dro det vi trengte et stykke oppover til vi fant en godt egnet teltplass ved siden av en stor stein. Noe rutine har vi tatt med oss fra tidligere, og barna hjalp til med å få opp begge teltene. Magen startet å romle mens vi jobbet, og jeg må dele et fata morgana som jeg opplevde mens vi holdt på. Begge teltene, og tre av soveposene er av merket Helsport. Når man er veldig sulten, har jeg lagt merke til at Helsport logoen ligner veldig mye på Snickers logoen. Snickers er etter min mening verdens beste sjokolade, og den er universets beste sjokolade når man er sliten og sulten. Skulle jeg overlevd på en ting, ville det vært Snickers.

Snickers / Helsport teltet blir satt opp av amatører

Snickers teltene var på plass, og vi varmet opp den ene boksen med lapskaus etter den andre. Vi testet brun og lys type, og i tillegg hadde jeg oppgradert til erter og flesk. Min favoritt er brun type, til min forundring.

Sola hadde glidd ned over fjellene, og barna gikk inn i teltet og pludret til de sovnet av utmattelse. Solvor og jeg ble sittende ved bålet og snakke om bobiler. Vi er hellig overbevist at bobil er tingen, og startet å drømme om alle de stedene vi kan dra til med dette vidunderet på hjul. Kulden kom snikende, og det var på tide å legge seg.

Jeg stryker nesten med av kulde

Vi har ALLTID gravd kuldegrop når vi telter på vinteren. Denne gangen hoppet vi over det.

Det er vanskelig å si hvor kaldt det ble denne natten, men jeg tror det var nærmere 212 minusgrader.

Etter hvert frøs jeg så mye i soveposen at jeg var sikker på at dette var min siste time. Det oppblåsbare liggeunderlaget var ikke verdt lufta vi hadde fylt det med, og Solvor startet nok å bli bekymret på mine vegne. “Nå må vi skjøte sammen soveposene våre, for jeg holder på å fryse i hjel!”, var min bønn til konemor. Hun satte seg ikke til motverge, og snart lå vi i skje. Vi ligger aldri nær hverandre om natten. Men nå følte jeg at kroppsvarmen fra Solvor var like sterk som at jeg hadde ligget og klemt på en panelovn.

Slettind

Morgenen kom, jeg hadde sovet ca. 3 minutter i løpet av natta og kroppen føltes rar. Men vi varmet en boks lapskaus til frokost, og det var bedre enn noen annen mat jeg har spist noen sinne, bortsett fra lapskausen jeg hadde spist kvelden før selvfølgelig.

Slettind lå der i morgenlyset, og vi fikk kjørt det meste av utstyret ned til bilen, nå var det tid for topptur.

Jentene gikk først oppover fjellet, og dette er en veldig fin tur for barn, folk som nesten har fryst i hjel og ungdom som liker å sove lenge i en god myk seng. Ikke brattere enn at man kan gå rett opp, og fantastisk utsikt utover fjellene i Hemsedal og det man kan se i alle himmelretninger. Det var temmelig hardt føre, og vi jublet som vanlig når vi kom til toppen.

Nedkjøringen var mye bedre enn jeg hadde sett for meg, vi snakker ikke om fluffy pudder eller sløsj, men ganske hardt, men litt rimfrost fra den kalde natten som fungerte som styresnø hvis jeg la godviljen til. Jeg hadde jo sett døden i øynene denne natten, og følte meg som en ny person. Kroppen var egentlig ganske bra, og jeg var glad for at vi tok turen opp til Slettind.