Da vi våknet i Nelson, hadde det allerede snødd endel i løpet av natten. Vi dro ned i sentrum og spiste frokost, og ble sittende å se hvordan de ryddet snø med kirugisk presisjon. Det er tydelig at snø ikke er et uvanlig fenomen, for her hadde alle sine oppgaver og i løpet av kort tid var hele sentrum tom for snø. Ingen brøytekanter, alt var borte.
I bilen opp til Whitewater var det en spent gjeng. Vi var usikre på hvor mye det hadde snødd og om det kom til å fortsette utover dagen. Ingen fare. Her var det nok av snø.
Glory Ridge
Whitewater består av 3 områder, som betjenes av 3 heiser. I tillegg finnes det en barneheis som ingen brydde seg om. Skianlegget er lite, men det er ganske stor høydeforskjell fra topp til bunnen. Vi tok først heisen som heter Glory, og satte utfor i skogen i det som kalles Morning Glory.
Det er vanskelig å beskrive følelsen av å stå i Champagnepudder som dette. Uansett hvor bratt det var, kunne man kjøre ned. Snøen var myk og fluffy, og man kan i prinsippet kjøre omtrent overalt i fjellet. Et par steder er det klipper, men på en dag som dette prøvde vi å kjøre alt som var. Glory Ridge er ganske bratt visse steder, men etterhvert fant vi linjer som passet til det nivået og behovet for bratthet vi hadde. Solvor og jeg kjørte sammen med Sofia fra Sverige, og vårt lille trekløver hadde det helt topp.
Gledeshylene som vi hadde hatt i Red Mountain, virket pinglete i forhold til gledesbrølene som kom i det hvite gullet i Whitewater.
Vi kjørte i Glory Ridge helt frem til energien tok slutt og vi måtte ha påfyll. Alle var enige om at vi skulle ta en “fast lunch”, og varme sandwiches gikk ned på høykant, sammen med kaffe og energidrikke. Nå var vi klare for andre omgang.
Silver King
Jeg foreslo til Solvor at vi skulle prøve området som heter Silver King. Det er ikke like mange høydemeter her fra topp til bunnen, og området virket ikke like populært som Glory Ridge. Men allerede i heisen kunne vi se at det ikke var noen som helst grunn til å la vær å kjøre her. Området er litt slakere enn Glory Ridge, og svære områder var ikke oppkjørt i det hele tatt. Det snødde så “aggressivt” at sporene ble fylt igjen mellom turene.
Første tur gikk til ski høyre, og vi fant et område som heter Tramline. Dette var en svart løype og pudderet var nesten urørt. Den var akkurat passe bratt til at vi kunne kjøre full spiker nedover, og ta så brede eller korte svinger vi bare ville. Trærne var enten fjernet fullstendig, eller de som sto igjen sto så langt fra hverandre at vi ikke trengte å bekymre oss for å treffe noen av de. Vi hadde snø til langt over knærne og det føltes helt uvirkelig å stå her. Dette var nesten perfekt.
Neste tur traff vi flere andre fra reisefølget og ble med til ski venstre. Her fulgte vi en grønn løype som heter Silver King Ski Way, og deretter en blå løype som heter Sluice Box. Når traversen startet å gå nedover, kjørte vi ut av sperrebåndene til skianlegget og kjørte perfekt pudder som var så dyp at jeg på et tidspunkt tenkte at jeg trengte snorkel. Snøen var så dyp og lett at jeg fikk problemer med å puste. Det er nok det drøyeste jeg noensinne har vært med på.
Det var ikke mange hundre meterne vi fikk kjørt i det dype pudderet, men denne bortgjemte delen av fjellet var tydeligvis ikke fokus for de lokale kjendisene. Vi tok tre turer i samme området, og så kjørte vi en siste tur i Tramline før det var på tide å gi seg for dagen.
Lårene hadde fått sin dose med melkesyre, men det ble fullstendig ignorert på grunn av de perfekte forholdene. Hele dagen var perfekt. Terningkast 6.
Ski Around the Rockies
Konseptet Ski Around the Rockies med Langley går ut på at en gruppe på 10 personer drar rundt til 5 ulike skisteder i Rocky Mountains i British Columbia i Canada. Først dro vi til Fernie der vi sto i 2 dager, deretter sto vi to dager i Red Mountain. Etter Whitewater dro vi videre til Revelstoke og Kicking Horse. Turene går fra Januar til Mars, og vi anbefaler å bestille nå hvis du har lyst til å dra hit neste vinter.
Linker
https://www.langley.eu/no/temareiser/ski-around-reiser/ski-around-the-rockies/
One Reply to “Whitewater”