Oppdal: Storbekkhøa

Påsken 2017 startet vi i Åstadalen, videre til Sjusjøen og til Oppdal. Vi kjørte fra Sjusjøen og tok en tur til Storhornet på veien mot Bårdsgarden. Bårdsgarden ligger i Storlidalen og er en selvbetjent DNT hytte med 20 sengeplasser. Vi kom dit i 18-tiden kvelden før, og de fleste rommene var fulle, det var bare en og annen seng som var ledig. Det ble derfor til at vi sov i peisestua på madrasser første natten.

Storbekkhøa
Utsikt til toppen

Vi hadde tenkt å gå en lettere tur denne dagen, og jeg undersøkte hva som fantes av alternativer. Ved å bruke boka “Trygge Toppturer” fant jeg ut at Storbekkhøa kunne være et bra valg.

Parkeringen ved Storli kan betales med Vipps, et skritt i riktig retning i forhold til digitalisering av fritidsaktiviteter. Det er svært lett å glemme småpenger.

På vei opp
Idyllisk på vei opp fra Storli

Det var flere som hadde gått turen dagen før, og et par følger tok oss igjen opp bakkene i løvskogen. Sina og Oline synes det var bratt, de hadde på langrennski med feller, så vi smurte på litt klister.

Sina kladder
Sina sine ski kladder etter “behandling” med klister

Det løste ett problem med bakglatte ski, men de fikk kladder resten av turen. Snøen var ubunden og vi snakket mye om hvor deilig det ville være å kjøre ned senere.

Motivasjonen til barna var veldig opp og ned. Det viste seg at boken “Trygge Toppturer” har en skrivefeil. Turen var minst like lang som Storhornet som vi hadde gått dagen før, og på mange måter mer krevende. Ut av krattskogen flatet terrenget ut noe mer, og vi kunne skimte Storbekkhøa i det lave skydekket. De minste trodde nok at toppen lå på platået opp mot toppen, og da de innså at turen var lengre enn de hadde tenkt, var det dårlig stemning en stund. Nelly hadde nye randonne støvler, som presset veldig på leggen, og hun hadde ømme bein fra turen dagen før.

På vei opp 3
Oline og Solvor

 

Vi gikk på den klassiske blunderen å følge sporene til de foran oss. Det vil ikke si at vi kom inn i noen områder med høy teoretisk skredfare, men at vi gikk en brattere rute den siste delen opp mot toppen. Oppe på platået kunne vi valgt en rute som gikk i mindre bratt terreng, slik at vi kunne komme opp på ryggen mot toppen på et lavere punkt. Den ruten vi fulgte gikk mer rett opp mot toppen og innebar noe traversering i terreng som var ca 28 grader bratt. Ikke noe problem for oss med randonne ski, men en stor utfordring for Sina og Oline som hadde langrennski med kladder. Kladdene førte til at de ikke hadde kontakt mellom kanten på skiene og bakken.

Misnøyen gikk over til sutring, og vi besluttet at Solvor og Nelly skulle gå videre mot toppen mens 6-åringene og jeg skulle vente. Jeg dro frem GPSen og fant ut at vi var akkurat 50 høydemeter under toppen. Nelly var ukomfortabel, og tok av seg skiene.

Nelly
Nelly med skiene på skuldrene

Etter 5 minutter pause fikk Sina og Oline lopper i blod, og jeg sa: “Kanskje vi skal gå på beina opp til toppen vi også!?”

Sina og Oline
Sina og Oline på vei til toppen

Vi gønnet på oppover fjellsiden, Oline hadde godt driv hele veien oppover, og Sina var mer sliten. Hun har vært litt skral de siste dagene, og tok det mer med ro sammen med meg. Da mamma og Nelly kunne skimtes i det fjerne på toppen, løp de fra meg begge to.

Nelly toppen
Nelly på toppen

Det var helt magisk på toppen, med utsikt til vakre fjell i alle himmelretninger. Alle var glade for at de hadde kommet seg helt opp, og stemningen var svært bra hele veien ned.

Toppen

Vi fikk deilig føre nedover, det var løssnø og flotte forhold.

Solvor
Solvor på vei ned det brattere partiet

Værmeldingen hadde meldt om regn og nedbør, så vi var veldig glad for at meterologene ikke hadde rett denne gangen.

Jens
Jens med langrennskiene til kidza på sekken

Når vi kom inn i skogen var det helt fantastisk, jeg kjørte først og hadde åpne områder, deilige svinger mellom trærne og ungene kom etter i høy fart.

Oline 2
Oline i farta ned i skogen
Nelly 2
Nelly tar en deilig sving i skogen

Da det ble tettere skog tok vi det mer med ro, og hadde flaks. En snøbro over elven førte til at vi slapp ubehagelig vading. High fives og store smil på bunnen, vi hadde klart en enda tøffere tur enn dagen før.

Toppen er på 1504 moh, og vi gikk i terreng som var slakere enn 30 grader hele veien. Ved et mer bevisst rutevalg er det mulig å holde seg i terreng slakere enn 25 grader. For vår del var det endel kåling i skogen i starten, samt kladder resten av turen. Til sammen brukte vi 5 timer opp og ned. Voksne gjør nok denne turen på litt over 3 timer vil jeg tro. Vi hadde ikke med sikkerhetsutstyr (skredsøker, spade, søkestang) på turen på grunn av plass og vekt. Dette var en kalkulert risiko, da vi anså turen som relativt sikker. Den kunne vært sikrere ved å følge den slakere ruten.

Ønsker dere en litt enklere tur, med bedre nedkjøring, velger dere Storhornet i stedet.

Oline
Oline med herlig utsikt

One Reply to “Oppdal: Storbekkhøa”

Leave a Reply