Det var 1. Påskedag og ekspedisjonen vår nærmet seg slutten. Alt har en ende, pleier vi å si til barna.

Vi våknet i en AirBnB leilighet utenfor Sogndal og pakket raskt bilen. Frokosten ble inntatt i første tunnel og vi kjørte rett inn på ferga. Null venting.

Ferden gikk videre mot Hemsedalfjellet, og toppen som har navnet 1609.

1609

Første utfordring var å finne ut hvor vi skulle parkere, men Solvor har blitt veldig god til å lese kart, så vi fant ut av det.

Denne toppen er omtalt i boka “Trygge toppturer” fra Fri Flyt. Det vil si at den er relativ trygg i forhold til snøras, og vet du hvor rasfarlig terreng er, kan du unngå rasfare helt.

Vi satte avgårde, og hadde beregnet å bruke rundt 3 timer på turen.

Sporene snirklet seg igjennom bjørkeskogen

Den første delen går igjennom bjørkeskogen, og det var ingen utfordring. Når vi kom opp over tregrensa måtte vi traversere og snøen var steinhard. Det er ikke uhyggelig bratt, men ungene hadde litt utfordringer. Skiene gled ut, og de hadde en tendens til å velge en litt for bratt kurs.

Her hadde vi ikke kommet oss helt opp til det bratteste partiet enda, men traverseringen var uvant for barna.

Vi kom oss opp det første henger, og traff på en kompis som hadde vært på toppen. Veldig moro å treffe kjentfolk på en slik tur. Morten Andre er godt kjent i familien som han som mistet boblejakka på toppen av Skarven i Isfjorden i Romsdalen. Han kjørte nedover og vi fortsatte oppover. Sola stekte og vi hadde den rett i ansiktet. Bra vi hadde smurt oss med solkrem.

Sina (7) på vei opp mot det vi toppen av 1609.

Kom oss opp på det som kunne vært toppen, men det var det ikke. Alle var ganske slitne etter 8 dager på randonne. Vi tok en pause før vi tok siste biten mot toppen.

Deilig å komme til topps i så flott vær! Denne påsken har vært noe for seg selv.

På toppen av 1609 var det god stemning. Vi var ikke alene og Solvor prøvde å verve noen flere lesere av bloggen.

Dramatisk nedtur

Vi satte avgårde nedover, og det var noen centimeter med styresnø.

For min del føltes det som jeg hadde en stålkant som var helt på trynet, og jeg stoppet opp og byttet skiene til motsatt bein. Det ble ikke noe bedre, men jeg tenkte at det handler om innstilling, og følte meg litt pinglete der jeg bekymret meg for dårlig grep i svingene.

Sina (7) venter på sin tur til å kjøre ned i bowlen til venstre i bildet.

Solvor dro nedover i en bowl og skulle ta bilder. Barna dro avgårde mens jeg skuet ut over fjellheimen.

Nå var det min tur og jeg kjørte på.

“Føkk de stålkantene”

Tenkte jeg.

Mine reflekser er ikke som en ninja, så jeg fikk ikke helt med meg hva som skjedde. Plutselig skar den ene skien ut, deretter falt jeg med hodet først og slo (elegant?) kråke nedover. Se skien som er opp ned og bak meg.

To-tre deilige svinger ned i bowlen, og jeg tok en stor sving rundt Solvor. Plutselig skjedde det noe, skien satt ikke lengre på det ene beinet. Jeg vred det høyre beinet og satte nepa hardt i bakken. Forlengs rulle og full forvirring.

Det samme hadde skjedd i Januar når vi gikk på Nibbi i Hemsedal. Bindingen hadde løsnet fra skia. Gutta på Jesting Sport hadde limt skiten fast igjen, men kunne ikke garantere om det ville holde til evig tid.

Skiene festes på sekken, og så er det bare å labbe nedover.

Litt forslått og veldig glad for at skiene hadde holdt hele påsken, måtte jeg ta skiene på sekken og gå ned fra fjellet.

Skyggen min viste veien nedover, vi valgte noen syke linjer igjennom skogen som jeg ikke hadde turt med ski på beina. Å stå på ski nedover er for de som ikke kjører hardt nok! ;D

For en avslutning på Påsken, jeg trasket igjennom skogen, og fikk tenkt godt igjennom det som har skjedd. Ingenting varer evig, ikke engang lette randonne ski. På tirsdag skal jeg til Jesting Sport og se om de har et par ski for de neste årene. Til helgen skal vi til Gaustadtoppen, da må nye ski være på plass!