Vi har virkelig kommet inn i feriemodus, og da mener jeg ikke at vi har gått i dvale. Neste etappe på årets påske ekspedisjon skulle gå til DNT hytta Grøssete i Sogndal.
Oline hadde høy feber kvelden i forveien, og vi hadde lagt alternative planer. Heldigvis var formen hennes mye bedre, så vi besluttet at alle skulle bli med opp til den gamle seteren.
Bilen ble parkert, og vi satte avgårde. Her var det null anmarsj og ca. 400 høydemeter opp til hytta. Starten gikk greit, men vi hadde problemer med grepet på det harde skareføret. Sekkene var tunge, og småjentene slet mer enn oss voksne.
Løsningen var å ta på skarejern, og da gikk alt så mye bedre. Heldigvis hadde jeg kjøpt det samtidig som de fikk nye randonne skiene. Sina og Oline hadde aldri gått med de, så det tok litt tid å få det til.
Med litt veiledning kom teknikken, spesielt uvant var det å kunne dra skarejernene fremover og først tråkke de ned i den harde snøen når de hadde gjort ferdig steget.
Heldigvis var det kjentfolk som hadde gått her før oss, sporene snirklet seg igjennom skogen og høydemeterne gikk radig unna.
Gleden var stor når vi kunne se klyngen med hytter oppe i fjellet, og vi ankom Grøssete etter ca 1 time og 45 minutter.
Vi har ikke vært på så mange hytter, men dette var en av de mest idylliske lokasjonene vi har vært på. Hytta i seg selv var som tatt ut av et eventyr, og vi kom oss fort til rette. Utsikten går det ikke an å beskrive, den må rett og slett oppleves.
Skyfritt, et par minusgrader og hytta startet å bli ganske varm og innbydende.
Vi hadde blitt enige om at Sina og jeg skulle gå videre mot toppen av Torsdadnakken. Oline hadde hatt nesten 40 i feber dagen før, og kviknet til – så vi var sjeleglade for at alle kunne være på Grøssete sammen. Plan B hadde vært at Sina og jeg hadde dratt dit alene.
Torsdadnakken
Grøssete ligger på 840 MOH, og toppen av Torsdadnakken ligger på 1.553 MOH. Hele turen fra bunnen av dalen er på 1150 høydemeter, og tar normalt 6,5 time i henhold til beskrivelsen i “Trygge Toppturer”.
Vi hadde fått i oss lunsj, og det var nok drøye 4 km til toppen. Sina og jeg ble enige at vi skulle se hvor langt opp vi kommer, så blir det uansett digg nedkjøring.
Skravla gikk på vei opp, og vi hadde det veldig koselig sammen. Jeg gløttet opp mot det jeg tror er toppunktet, og det virket ganske langt å gå. Praten gikk fort inn på om vi kom til å nå toppen, og vi var enige om at det ikke kom til å skje denne gangen.
Vi snudde på omtrent 1.200 MOH, og det var en gruppe som kjørte nedover samtidig som vi tok av fellene. De kjørte ned mot Slettadalen, noe jeg tror gir mer god skikjøring. Ulempen er at fellene må på igjen, men det så ut som det var verdt det.
Sina og jeg satte avgårde, og snøen var veldig bra. Ikke like fantastisk som på Blåfjellet dagen før, men heller ikke langt unna.
Jeg fikk tatt litt bilder, og vi hadde det utrolig gøy sammen nedover. High Fives og gledeshyl.
VIDEO
Etterhvert kunne vi skotte ned på Grøssete, Solvor og Oline kunne se oss, og ta del i de deilige svingene fra solveggen.
Overnatting på Grøssete
Jentene gikk inn i hytta og spilte kort. Solvor og jeg ble sittende i solveggen en stund. Vi hadde med oss litt medbrakt og fikk kost oss sammen.
Praten gikk, om både alvorlige og trivielle tema, det er så deilig å være et sted der tiden går sakte og det ikke er noe som må gjøres.
Pølser til middag, kortspill og høytlesning av tre kapitler av Brødrene Løvehjerte. En passende historie når vi selv er på eventyr. (Har du problemer med å vise følelser foran barna dine er det bare å lese de to første kapitlene høyt. Sipper du ikke da, så får du ta kontakt med Terapeut1.)
Vi så på solnedgangen over fjellene i Sogndal, og det hele var ganske fantastisk.
