Vi våknet til snøvær Søndag morgen, første impuls var å bli liggende i senga så lenge som mulig. Deretter kom ideen om å finne på noe. Lenge har vi snakket om å teste ut høyeste punkt i Vestfold, som etter mine notater er Skibergfjellet. Jeg fant frem i OneNote, og der hadde jeg ikke skrevet spesielt mye.

Undringen var stor når jeg Googlet og fant ut at det ikke lengre er Skibergfjellet som er høyeste punkt i Vestfold. Noen har funnet ut at Vestfjellet er 2 meter høyere! Det gikk et grøss igjennom kroppen, for jeg var mentalt innstilt på tur til Skibergfjellet, og ved et søk på www.norgeskart.no fant jeg ut at toppene ligger 300 meter fra hverandre.

Nelly skulle på trening, så Solvor, Sina, Oline og jeg satte oss i ekspedisjonsbilen og satte kurs mot Eidsfoss i Hof kommune. Snø gikk over til sludd, deretter over til regn – og i mitt stille sinn angret jeg på avgjørelsen. Jeg prøvde å imbille meg at dette ble topp.

Vestfjellet

Nå skal det nevnes at jeg hadde lest noen beskrivelse tidligere, og jeg trodde at dette var en tur Solvor og jeg kunne ta en ettermiddag etter jobb. Det var helt bak mål.

På sommeren kan man kjøre opp til Gausesetra, og herfra er det drøye 2 kilometer opp til toppen. På vinteren derimot, er det null, niks, og ingen som går på ski til Vestfjellet. Vi kan jo imbille oss at det er fordi dette er Norges mest bevarte hemmelighet i forhold til toppturer, men sannheten er vel at de fleste sitter hjemme og fyrer i peisen i stedet.

Vel.

Veien opp til Gausesetra brøytes ikke, så her var det bare å ta skiene på og traske avgårde i tjue centimeter med blytung våt snø. Nå regnet det kraftig, og vi hadde det ganske miserabelt. Men vi kan ikke gi oss.

Etter et par kilometer i den tunge snøen, var hofteleddsbøyerne og de fleste av musklene rundt lårene helt kaputt. Når vi hadde gått fire kilometer var det på tide å spise, og Solvor hadde fikset pølser i termos. Sjelden har wienerpølser smakt så godt.

Det regnet fremdeles ganske freidig, og vi tok et veivalg. Tanken var å fortsette langs traktorvei så lenge som mulig, og GPSen viste at vi hadde ca 2 kilometer igjen til toppen. Alternativet hadde vært å følge veien til Gausesetra, noe som kanskje hadde vært smartere.

ghTraktorveien gikk i en flott bue rundt Vestfjellet. Når vi endelig kom dit vi skulle sette inn kompasskursen mot toppen, gikk vi et par hundre meter inn i skogen.

Dårlig stemning

Sina og Oline klager sjelden, og denne turen hadde de holdt et ganske bra tempo og gått temmelig langt. Jeg styrte etter GPSen, for det var ingen merkede stier vi kunne følge.

Så skjedde det fatale. Bindingen på Oline sin ski løsnet fra skien, og vi fikk ikke festet den skikkelig. Stemningen gikk fra litt motløs til håpløs. Vi hadde nå gått ca. 9 kilometer i regn og brøytet vei igjennom tung snø, og vi var 1 kilometer og 450 meter fra toppen.

“Jeg er ganske god til å planlegge, men dette tar kaka!”, tenkte jeg. Vi fikk tredd på skibindingen på skinnen sin, og satte kursen tilbake til bilen. Oline løsnet bindingen fra skien to ganger i løpet av turen ned, men jeg hadde forventet meg at det skulle gå mye verre.

Etter 5 timer på tur og 18 kilometer, kom vi til slutt til bilen. Vi var sultne, slitne og var skikkelig lei av skogsterreng og traktorvei i Vestfold.

Neste gang går Solvor og jeg alene, og det er stor mulighet for at vi må ta en sondering på sommertid og finne ut hvor det er best å gå.