Kjerkeberget

Dette prosjektet, “19 topper”, består av ulike utfordringer, og fylkestoppen i Oslo er en av de turene som er annerledes. Det er ikke Grefsenkollen eller Tryvann som er det høyeste punktet i Oslo, nei – det er Kjerkeberget. Toppen er 631 meter over havet og ligger nord i Nordmarka, akkurat på fylkesgrensen mellom Oslo og Oppland.

Før vi setter avgårde på disse turene, søkes det på internett etter pålitelige kilder med tips og triks. I dette tilfellet var det en rekke ruter vi kunne ta. Det er flest som beskriver turer fra Sørkedalen eller Stryken i Hakadal. Vi valgte sistnevnte.

Alle beskrivelser av toppen går mer eller mindre ut på at den er utilgjengelig, og det kan vi støtte opp under.

Det har vært en forferdelig vinter med lite snø, og jeg sjekket i Markadatabasen til Skiforeningen, der status på løypene i området var at de er preppet “tidligere”. Tidligere er et løst begrep. Det har vært folk på månen “tidligere”, men det begynner å bli noen år siden sist.

20170401_074846156_iOS

Stryken Stasjon ligger på Gjøvikbanen, og for den som er svært opptatt av å fremstå som miljøvennlig, så stopper kanskje toget her noen ganger om dagen. Vi tok bilen.

En enkel markedsundersøkelse på jobben viste at 2 av 3 trodde at det var skiføre i området. Den ene tvileren var meg. Spekulasjoner om vi skulle ta med sykler, eller om vi skulle ta med oss vanlige sko ble drøftet i prosjektgruppa, og vi besluttet å gjøre som Kilian Jornet og ta skiene på sekken hvis det ble nødvendig.

Ved adkomst til Stryken fant vi ut at skiene på sekken var eneste måte å komme seg innover i marka. DNT sin skilting viste at det er 13,5 kilometer til Sandungen gård. Solvor regnet ut at det ville ta omtrent 2,5 timer. Stemningen var tilbakeholden, og skeptisk.

Turen gikk i svak oppoverbakke i ca. 7 kilometer. Grusveien var våt med partier med slapsete snø og is. Da skiføret ble “mye bedre”, spente vi på oss langrennskiene. Vi holdt oss til siden av veien, og skiene fikk nen fete nye riper. Til tider lugget det både i grus og stein, men vi fortsatte med godt humør. Begge hadde begynt å bli såre i hofteleddsbøyeren og muskulaturen i lysken, så det var deilig å bruke beina på en annen måte. Vi fikk til og med fart i nedoverbakkene mot Kalvehyttene ved Store Sandungen (vann). Bortsett fra to møtende biler hadde vi ikke sett snurten av folk, og vi spekulerte i om de fleste entusiastene brukte dagen til å gå i kø rundt Sognsvann.

Ved Kalven møtte vi et par som vi mente så litt rart på oss, og senere møtte vi oppsynsmannen fra Sandungen gård. Vi kom oss til bostedet hans og satte oss ned på en benk. På kartet sto det avmerket at Sandungen Gård har servering, men den ble stengt i 2002, så her var det hverken vafler eller Coca Cola. Vi hadde i prinsippet satt oss ned midt i hagen hans, men akkurat som svigerfar Gunnar ville ha gjort, forklarte vi grunnen til at vi hadde gjort akkurat det.

20170401_103847907_iOS

Fra Sandungen Gård til Kjerkeberget er det rundt 2 km. Vi tok en liten omvei. På vei opp skiløypa mot Katnosfjellet møtte vi på et tog av trikotkledde skiløpere. “Folkens, Birken var for en uke siden”, var min kommentar.

På dette tidspunktet hadde vi passert skiltet som viser veien opp til Kjerkeberget, men det var snudd feil vei, så vi fortsatte et stykke langs skisporet. Da vi oppdaget feilen besluttet vi å sette opp i skråningen mot toppen, og vi måtte klyve igjennom dyp snø på veien.

 

Kroppen og hodet var sliten, og gleden var begrenset når vi sto på toppen ved siden av det gamle branntårnet. Tåke og ca. 100 meter sikt økte ikke entusiasmen. “Nå går vi ned igjen…” var min kommentar. Solvor insisterte på tre ruter sjokolade til hver, før avgang.

Gleden var litt større etter å ha kommet ned til veien igjen. Langrennski og geriljaføre (god glid, mye kvist og faenskap) er en farlig kombinasjon, og vi brukte mye tid og krefter på veien ned. Til tider måtte vi vasse nedover i snøen og det var deilig å vri ut mesteparten av vannet i de søkkvåte langrennskoa og få på seg turstøvlene.

20170401_123654049_iOS

“Jaja, da er det bare å gå tilbake til bilen igjen…”

Vi holdt relativt god fart, og praten gikk “livlig” om svært mange temaer. Det eneste vi ikke snakket om var hvor vondt vi begge hadde i deler av kroppen, og tanker om at “dette blir en lang tur tilbake” ble skøvet ut av tankekartet før de fikk fotfeste. På et tidspunkt kom vi til et skilt der jeg hadde regnet ut at det ville være 4 kilometer igjen, og da skiltet viste 4,5 kilometer, kjente jeg på skuffelsen. Denne beregningen var svært viktig for meg, og det var som at jeg ikke fikk nobelsprisen i avstandsbedømmelse, når det helt klart er noe jeg var svært god på denne dagen. Faktisk en av de beste i Nord-Europa!

20170401_144200495_iOS

Vi gikk videre, og skuffelsen forsvant heldigvis fort – for neste skilt viste at det var 2,5 kilometer igjen. “Nå roer vi ned tempoet igjen…”, sier jeg til Solvor. “…jeg bryr meg ikke om vi bruker 2 minutter lengre til å komme frem til bilen.”

High fives og god stemning var det derimot når vi kom til Stryken Stasjon. Først nå innrømmet vi at det hadde vært en veldig slitsom tur. Vi hadde gått rundt 30 kilometer til fots og noe på ski under tarvelige forhold. Turen hadde tatt 7,5 timer og det var digg å kunne si at Fylkestopp nummer 5 av 19 var i boks!

20170401_151903909_iOS
Passe møkkete etter noen mil trasking på våt grusvei

At det ikke er folksomt på vei til Sandungen eller opp til Kirketaket er svært forståelig. Dette er toppen for de spesielt interesserte, som oss.

Fylkestopper vi har besøkt så langt:

Gaustadtoppen (Telemark)

Galdhøpiggen (Oppland)

Puttegga (Møre og Romsdal)

Øksfjordjøkelen (Finnmark). Telles ikke, vi kom ikke til topps.

Fjellsjøkampen (Akershus)

4 Replies to “Kjerkeberget”

  1. Hadde det ikke vært for bildene kunne det vært en april snar! Godt jobbet friskuser:)

    1. Takk, kan ikke si at turen var knall, men det var deilig å komme tilbake til bilen

    1. Det er en finere tur om sommeren synes jeg. Hvis du liker gutsing er det et drøyt bakkeløp…

Leave a Reply