Høstferien ble planlagt, og vi ble enige om å dra til Rondane for å gå opp på Rondslottet. Dette er en av de nærmeste fylkestoppene, men området er såpass langt unna at det er vanskelig å ta denne toppen på en vanlig helg. Derfor tok vi et par dager fri, og fikk en mini-høstferie.
Vi dro avgårde etter jobb på fredag i pøsende regn, værmeldingen var ikke til å bli klok på og vi hadde en diskusjon om det var en bedre ide å dra på hytta.
Plan A var å sove i telt, noe som ikke nødvendigvis lar seg kombinere med store mengder regn. Plan B ble at vi kunne sove på Rondvassbu, noe som selvfølgelig ville øke komforten, men som medfører en større kostnad. Jeg ringte til Rondvassbu og de opplyste at de hadde ledige rom. Stemningen ble bedre, selv om regnet økte i intensitet og tanken på å tilbringe de neste nettene i telt ikke virket mer forlokkende. Med regnet trommende mot frontruta satt jeg og lurte på om dette var en god ide i utgangspunktet.
Vi stoppet på en ladestasjon på Vinstra og fikk noen søplesekker av betjeningen på bensinstasjonen. Ferden gikk videre til vandrehjemmet på Sjoa, som har blitt vår faste basecamp for lengre turer i denne retningen. Barna ble lagt og Solvor og jeg sjekket værmeldingen og planla hvordan vi skulle pakke.
Opprinnelig hadde vi tenkt å være ved Rondvassbu fra lørdag til tirsdag. Vi ble enige om å korte ned turen en dag, og heller sove på en DNT hytte på vei sørover.
Rondvassbu
Lørdag morgen virket alt mye lettere, det kom litt yr fra himmelen, og værmeldingen meldte at regnværet ville gi seg utover dagen. Vi dro først til Otta for å lade og handle. Der var det martnad og vi fikk spist eksotiske pølser av reinsdyr og gris, og burgere av elg og gris. Det smakte fortreffelig. Jeg fikk kjøpt regntrekk til sekken, noe som definitivt var en god ide med tanke på været vi hadde i vente.
Vi kjørte opp til Mysusæter og videre til Spranget, der vi fikk parkert bilen. Sekkene var allerede pakket, og vi ble enige om at disse var de tyngste vi har båret hittil.
Sina og Oline har sine 18 liters sekker, og de bærer sine egne klær, noen småting og et liggeunderlag hver. Solvor og jeg må da ha 6 soveposer, oppblåsbare liggeunderlag, klær, mat, primus og kasseroller, kopper og kar i våre sekker. Sina og Oline har ikke vintersoveposer, så de ligger i doble soveposer, er smart tips vi fikk for noen år siden.
Turen fra Spranget til Rondvassbu gikk i lavt tempo. Det er grusvei og lett stigning i noen partier og det var ikke mulig for oss med tung oppakning å gå med syvmilssteg. Vi brukte litt over en time og var veldig glade for å komme frem til teltplassen. Regnet glimret med sitt fravær og Solvor og jeg fikk satt opp teltet mens barna lekte.
Omtrent fem minutter etter vi var ferdig, kom det en liten regnskur. Jeg sendte en takk til høyere makter og tenkte det var bra å vente med den første pilsen til etter teltet var oppe.
Det deiligste med å sove i telt utenfor Rondvassbu er at det bare er å gå inn i hovedbygget, bestille noe mat eller god drikke. Det er på en måte det verste også. Spesielt når det blåser og været er litt utrivelig. Denne første kvelden satt vi inne en stund, så gikk vi bort til teltplassen og lagde gryterett. Deretter trakk vi inn i hovedhuset igjen, før vi gikk ut og la oss i teltet.
Natten gikk veldig fint, det var plussgrader og vi sov som steiner. Solvor og jeg har nye oppblåsbare liggeunderlag som er ekstra brede og ekstra lange. De har dun innvendig, og vi kunne kjenne at luften under oss var god og varm.
Vinjeronden
Neste morgen spiste vi noen brødskiver til frokost, gikk inn og sjekket værmeldingen. Klokka 08.50 dro vi avgårde, været var ganske bra, men det hadde blitt meldt at det kom til å bli sterkere vind på ettermiddagen. Vi snakket med en som hadde prøvd seg på Rondslottet dagen før, men som måtte snu på grunn av sterk vind og dårlig sikt på vei over traversen fra Vinjeronden.
De første femti høydemeterne fra Rondvassbu er brutale. DNT har bygget steintrapper oppover den bratte kneika, og både varmen og høy puls kommer med en gang. «Shit, dette kan bli tøft», tenkte jeg.
Heldigvis er det ganske slakt den første biten. Hensikten med denne turen for Solvor og meg var å rekognosere for en topptur på ski. Jeg så for meg hvordan terrenget ville være på vinteren og fokuserte på å legge en plan.
Etter en kilometer kommer vi til et litt brattere parti, og jeg kjente nok en gang at pulsen var litt høy. Det dunket i ørene og jeg kjente at pusten var tung. Kroppen føltes ganske bra, bortsett fra litt knirking i leddene etter å ha bæret tung sekk dagen før.
Når vi kommer opp denne bakken flater det ut, deretter kommer vi inn i en dal. Jeg visualiserer at vi kommer til å gli innover på ski, men det er såpass med tåke at jeg blir usikker på hvor vi skal gå for å komme til Vinjeronden. Etterhvert når vi kommer innover i dalen letter skydekket, og jeg skjønner at vi skal rett frem og videre mot nord. Jeg har sett på kartene over områdene mange ganger før, men det blir ikke det samme å være der i virkeligheten. Så god til å lese kart er jeg ikke.
Det jeg derimot vet, er at det går rett ned på baksiden av Vinjeronden. Å vite det er nok til at angsten for høydeangst kommer. Folk uten høydeskrekk tenker ikke på den urasjonelle måten som jeg gjør. «Ok, vi skal opp dit – det er forsåvidt greit, men så skal vi vel nordover. På baksiden går det rett ned. Faller jeg ned der, dør jeg. Jeg vil ikke dø…»
På veien opp til dette lille platået har vi nok med å tråkke riktig og ikke skli. Da vi kommer opp går det en sikring i mitt hode.
«Solvor, nå må du passe på at barna ikke går ut mot stupet, og når vi går oppover må du holde deg til venstre for stupet og sørge for at vi ikke går steder der det er eksponert og rabler for meg! Ok!?»
Heldigvis er Solvor vant til at jeg får høydeskrekk, og hun beordrer barna til å følge i hennes fotspor oppover i terrenget. Barna ser på meg med en blanding av overraskelse og forståelse. I hodet mitt går tvangstankene som pingpong baller, og alle varsellamper lyser.
Fra platået og opp mot Vinjeronden går den merkede stien i sikksakk oppover i steinrøysa. Det ligger litt snø fra dagen før, og vi jobber oss oppover. Siden denne turen er en rekognosering for en eventuell topptur på ski, vurderer jeg terrenget fortløpende. Tankene mine går i retning at dette kan være ganske eksponert terreng i forhold til uheldige snøforhold og rasfare. Sannsynligvis er det for bratt til traversering hvis det er hard snø, så her gjelder det eventuelt å ha med stegjern og ta skiene på sekken. I følge Geodata sin tjeneste for skredfare ligger det meste av denne delen opp til Vinjeronden i 26-36 grader helning for det meste, og de bratteste partiene er inntil 40 grader. Det kan være at denne ryggen er veldig værutsatt om vinteren, men jeg ser ikke for meg at det er spesielt greit å traversere oppover her med randonne ski. Ihvertfall ikke under vanskelige forhold.
Høydeskrekken avtar litt, og jeg ser på GPS’en at vi nærmer oss toppen av Vinjeronden. Det er til tider klart vær, og vi får små glimt av det flotte området vi er i.
Gleden er stor når vi kommer opp til Vinjeronden. Vi tar noen bilder og bestemmer oss for å gå videre mot Rondslottet. Her er det ingen grunn til å miste momentum. Vi stapper noen brødskiver og litt sjokolade inn i ungene og går videre.
Rondslottet
Vi sklir og prøver etter beste evne å finne trygge fotfester i de fem centimeter med snø som ligger her. Det er ikke alltid enkelt å vite hvor beste rute går når vi går nedover traversen over til det flate partiet før man fortsetter oppover igjen mot Rondslottet. Heldigvis var det plussgrader, så snøen var bløt og vi slapp å slite med is.
Her er det også 20-30 grader helning i partier, men i kortere partier er det nok litt brattere. I et parti er det litt over 35 grader. Problemet å gå her hvis det blir litt mer snø og kaldere, er at det blir is og enda glattere. Det er derfor en god ide å ha med stegjern for å være på den sikre siden.
Etterhvert kommer vi ned til det flate partiet, og jeg ser opp på ruten vi skal gå for å komme opp til Rondslottet. Det virker bratt, tenker jeg.
Det er litt seriøs klyving i det nederste partiet, og jeg ser at stien som går ganske nærme det eksponerte området der det går rett ned er litt flatere enn den ruten som er merket av DNT. Her er det nok litt over 35 grader på det bratteste, og det er for bratt for meg til å traversere på ski under vanskelige forhold.
“Jeg tror ikke dette er en topp jeg ønsker å prøve meg på ski”, sier jeg til Solvor
“Nei, det er jeg enig i. Kanskje vi skal bare bestemme at vi ikke gjør det? Det er tross alt vi som setter reglene?”
“Ja, jeg orker ikke å gjøre ting jeg ikke vil. Det gjelder egentlig det meste i livet”, sier jeg.
Vi pusher på videre oppover, og det føles deilig å tenke på at vi sannsynligvis snart kommer oss opp på Hedmarks høyeste topp. Jeg tenker at Rondslottet er et passende navn. Her strever man seg opp til Vinjeronden, sklir ned til det flate partiet og klyver opp til toppen som ligger på 2.178 meter over havet. Jeg ser for meg at det sitter en gretten Jøtul der oppe med kronen på skeiva og grynter til de som tør å komme opp til hans slott.
Men det sitter ingen på toppen og venter på oss, bortsett fra den imponerende varden som står der i sin majestet. Alle er superglade for å komme opp, og vi tar noen bilder. Etter et par minutter kommer det et par opp, og vi får de til å ta bilde av oss alle sammen. Vi var først oppe denne dagen, men det var ganske mange vi møtte på vei ned igjen.
Opp og ned er like langt
Vel, i alle dokumentarer om ekspedisjoner som går ad undas, er det et gjennomgående tema at ulykker og faenskap skjer på veien ned fra toppen. Nå var det ikke akkurat Mount Everest vi hadde besteget, men det var den drøyeste turen vi har tatt med Sina og Oline (8 år) så langt.
Her skulle vi ikke over Hillary Step eller isbreer, men ungene fikk instrukser om å bevege seg nedover som om vi skulle det. Høydeskrekken min var gjemt bort i en boks, og vi karret oss nedover i det krevende terrenget. På veien traff vi ganske mange, og de ble både imponert over barna som hadde kommet seg opp dit, samtidig som de lurte på om det var langt igjen. Vi sa som sant var, at det er et lite stykke igjen, men at de klarer det!
Vi kommer ned til det flate partiet og starter å klyve opp mot Vinjeronden igjen. Det var ikke like enkelt å finne ut hvor vi skulle gå, men Solvor ledet oss alle, som den fjellgeita hun er.
På dette punktet startet kroppen å kjenne på strabasene. Knirkingen i knærne var nå blitt til lettere smerter, og jeg tenkte at jeg er en gammel mann. Ungene startet også å informere om at de var slitne, de fikk litt medfølelse og sjokolade.
På Vinjeronden satt det et par i le for vinden som hadde startet å innta i styrke. Det så fryktelig kaldt ut, og vi vinket før vi satte avgårde videre. Ingen vits å ta bilder, for sikten var ganske dårlig. Jeg var glad for at vi hadde pushet på oppover, det var ikke mye vind, men nok til at det startet å bli litt guffent.
Vi kom oss videre ned til det flate partiet innerst i dalen, og ned partiet mot dalbunnen. Den milde smerten i knærne startet nå å bli plagsom, og det føltes ut som jeg hadde gått turen på hockeyskøyter med kalsjer på. Anklene var ustabile.
På vei bortover dalen tenkte jeg at det er så jævlig mye steiner her i Rondane. Var det virkelig så mye stein når vi gikk oppover? Hmm, var det virkelig så mye?!
Sina og Solvor dannet fortroppen, og Oline og jeg holdt oss noen hundre meter bak. Oline skravlet i ett sett, og det virket ikke som hun bar særlig preg av å ha vært nærmere 7 timer på tur.
Oppsummering
Rondslottet er nok ikke en tur vi kommer til å ta på ski, ihvertfall må vi la tanken rundt det surre litt i hodet en stund. Det blir ihvertfall ikke før vi har besteget noen flere fylkestopper i dette landet.
Turen tok rett under 7 timer for oss, og vi var svært lykkelige når vi kom oss ned til Rondsvassbu. Å ta en varm dusj etter en tur som dette er ren luksus, deretter å trekke inn i varmen og nyte litt kake og kakao.
Linker og informasjon
Les om vår tur til Rondvassbu i 2016: Rondvassbu i høstferien
Karine Falck-Pedersen har vært på ski på alle fylkestoppene på 2 sesonger! Se videoen hennes fra turen til Rondslottet her:
One Reply to “Rondslottet”