Fylkestopp i Aust-Agder: Sæbyggjenuten

Solvor og jeg dro avgårde fredag ettermiddag i retning Vest, og manøvrerte oss igjennom byen og kom oss mot Morgedal der vi hadde bestilt en svært rimelig overnatting som virkelig ga valuta for pengene på Morgedal Gjestehus. Vi stoppet på den lokale Thai restauranten i Seljord og handlet inn til dagen etter før vi sjekket inn. Det ble en rolig kveld, der vi gjorde klar sekkene til dagen etter, og så noen episoder på Netflix i kjellerstua.

Sæbyggjenuten

Vi sto opp svært tidlig på lørdagsmorgenen. Siden vi er midt i Februar – er det kun dagslys fra ca. 8 tiden til 17, og forberedelsene til denne turen hadde vært preget av at det ikke er en topp som folk slåss om å komme opp på. Det var ikke enkelt å finne ut hva som var det beste alternativet for oss, men toppen kan nås fra et vann som heter Strandstøylsdalsvatnet som ligger i Telemark, eller fra Berdalen i Setesdal.

Jeg hadde bestilt kartet “Setesdal Austhei – nord” og vi hadde sittet og sett på dette torsdag kveld. Vi vurderte Urdalsknuten i Vest-Agder og Vassdalseggi i Rogaland, men ble enige om at Sæbyggjenuten var det beste alternativet.

Google Maps ble stilt inn på Strandstøyldalsvatnet, og vi snirklet opp langs skogsveier med mer en meter høye brøytekanter. Det er ingen tvil om at det har kommet nok snø i Telemark.

Brøytekantene var høye, og vi hadde litt over en times kjøring fra Morgedal til Strandstøyldalsvatnet, og til tider snødde det svært mye

Da vi var 3.5 km fra Strandstøyldalsvatnet kom vi til en parkeringsplass, og det viste seg at resten av veien ikke er måkt på vinteren. Stemningen gikk ikke ned av den grunn, vi trakk på skuldrene og sa: “Jaja, da blir turen 7 km lengre, ikke noe problem!”

Solvor står og tar på fellene på sine nye Åsnes Cecilie Skog fjellski. Jens har kjøpt Åsnes Nansen og begge er veldig spent på hvordan dette blir å gå på sammenlignet med randonne utstyret vi er vant til.

Anmarsj

Den første delen fra parkeringsplassen til Strandstøyldalsvatnet skulle gi oss en pekepinn på hvordan turen skulle bli. En av grunnene til at vi hadde flere alternative turer denne helgen var at det var spådd endel snø, og mediene skrev at det kunne komme inntil 60 cm, noe som var endel overdrevet.

Da vi satte avgårde, var det på veien som går opp til vannet, og der er det mange snøskutere som har kjørt og underlaget var hardt og fint. Det hadde kommet ca 20-30 cm med lett nysnø, og vi hadde nye fjellski som pløyde seg lett igjennom snøen. Det var så mye løssnø at skituppene ikke kom opp over overflaten når vi skøv skiene fremover. Det var derfor leggene som brøytet bort snøen, og vi startet ganske snart å kjenne at hofteleddsbøyerne og rumpa ble brukt flittig i prosessen.

Her går jeg i starten, og løypa var godt preparert av alle skuterne som kjører i området. Senere ville det være enda mer løssnø og vi ville kjenne anstrengelsen på kroppen

Vi kom opp til Strandsøylsdalsvatnet, og der kunne vi se dalen vi skulle inn i. Sikten var foreløpig ganske bra, og det tok ikke så lang tid før vi kom oss over vannet. Det ligger en ås på andre siden, og vi besluttet oss å gå til høyre (les: nord) for denne. Det viste seg å være unødvendig, så vi anbefaler de som skal ta turen etter oss å gå sør for denne. Det er ikke mange høydemeterne, men på sørsiden er det helt flatt til sammenligning. I den dype snøen brukte vi unødvendige krefter her.

Solvor vasser avgårde i den dype snøen på Strandstøyldalsvatner i retning Strandstøylsdalen. Den åsen som er rett til venstre for Solvor bør dere gå til venstre for, der er terrenger flatere

Da vi kom over denne lille åsen, kom vi ned i den flate dalen igjen, og sikten startet å bli dårligere. Jeg visste at vi skulle følge en bekk som heter Sæbyggjebrokka, men det området vi skulle opp virket brattere enn jeg hadde forestilt meg. En av mine svakheter er å kunne forestille meg hvordan terrenget er basert på kart, og dette er noe jeg virkelig trenger å trene på fremover.

Solvor er innerst i Strandstøylsdalen, og vi er snart klare for å komme oss høyere i terrenget.

Vi kjente også at det er stor forskjell på å gå med fjellski med kortfeller enn de bredere randonneskiene med feller under hele skien. Grepet er ikke like godt, vi vet ikke om det er veldig annerledes når det er andre snøforhold, men vi måtte traversere på en helt annen måte. Svingene i traverseringen ble enda større i vinkelen, og vi fikk ikke like mange høydemeter per traversering.

Solvor traverserer opp den første bratta fra området innerst i Strandsøylsdalen der det ligger noen hytter og setere.

I starten gikk Solvor først, og jeg kjente på utålmodigheten og kom med et par “velmente” innspill som ikke ble tatt spesielt godt i mot. Etter å ha fått lettet litt på trykket, ble vi enige om at vi fremdeles elsker hverandre og bestemte oss for å bruke energien på å komme opp på fjellet i stedet.

Det var utrolig flatt lys, og vi hadde flere situasjoner der vi ikke kunne se konturene i terrenget og derfor valgte ruter som ikke var de mest hensiktsmessige. Det var få mørke holdepunkter å forholde seg til etterhvert (f.eks trær og eksponerte steiner), og jeg fikk utfordringer med å vite hvordan vi lå an i forhold til ruten vi hadde tenkt å gå.

Her er rutebeskrivelsen fra http://www.lommekjent.no/turer/653048 som vi hadde brukt til planleggingen av turen. Bilde: Lommekjent.no

Vi hadde med GPS’en, og jeg satte opp kortere distanser i forhold til den valgte ruten og dermed ble det enklere å holde kursen. Da vi kom inn i bollen som går innover mot der vi skal snu retningen mot toppen, ble sikten lik null. Det var komplett whiteout og vi kunne ikke se noe av terrenget rundt oss. Jeg holdt meg til planen og vi startet etterhvert å traversere oppover i terrenget på nordsiden i bollen. Terrenget var brattere enn jeg hadde tenkt, og vi var på over 30 grader til tider. I tillegg var det områder med is som vi enkelt kunne unngå ved å gå i overkant eller underkant, og jeg merket at motivasjonen for å fortsette ble dårligere.

Både Solvor og jeg startet å bli kaldere, for vinden tok seg kraftig opp – og snøen føyket rundt oss mens vi holdt stø kurs mot målet jeg hadde satt på GPS’en. Jeg tror vi kunne manøvrert oss enkelt opp denne bollen i god sikt, men denne dagen var det rett og slett umulig å se noe som helst. I etterkant tror jeg vi startet traverseringen for tidlig.

Det ble endel hypigge pauser, der vi måtte stoppe og sjekke GPS’en, ta litt å drikke, bytte fra hansker til votter og så videre. Et tegn på at vi sluttet å ha fokuset som skal til for kunne fortsette. Da jeg foreslo til Solvor at vi skulle ta av skiene og gøtse på opp til toppen av bollen, merket jeg at Solvor var svært stille.

Vi beslutter at vi skal snu.

Skiene tas på igjen, og det kjennes så godt å ha tatt beslutningen om å snu. Solvor gråt når jeg spurte hvordan hun hadde det og sa: “Jeg trodde at du kom til å få så høydeskrekk her oppe, og ville ikke være den som skulle bestemme at vi skal snu.” Det er sant at jeg har høydeskrekk, men den er faktisk verre når jeg kan se hvor bratt det er. Nå kjente jeg bare på brattheten, men jeg kunne ikke se noe av det som var lavere enn oss i terrenget. Dessuten har jeg trevet med eksponeringsterapi i noen år, og det virker som at de hjelper.

Vi så absolutt ingenting der vi kjørte nedover den første biten, men etterhvert kom vi oss ut av skydekket og sikten ble mye bedre. Hverken Solvor eller jeg er gode på fjellski, så vi følte oss som engelske elitesoldater på skitrening i Norge. Null kontroll, men ganske gøy. Det var jo sykt deilig pudder, og ingen problemer når vi falt. Vi spøkte med at det ville være mulig med noen seriøse telemarksvinger nedover, noe som ikke viste seg å stemme i praksis. Vi hadde sovet i Morgedal, der Sondre Nordheim hoppet over mønet på låver med treski festet med never, men ingenting av dette hadde smittet over på oss i løpet av natten.

Jeg viser pur skiglede og ingen kontroll nedover i pudderet

Etter en svært morsom nedkjøring, gjenstod bare de 6-7 kilometerne tilbake til bilen. Vi gikk på sørsiden av åsen tilbake og hadde et ganske bra tempo. Den ene fellen min hadde delvis falt av og var full av snø, så den ble lagt i sekken. Med en kortfell og en ski uten fell hadde jeg litt variabelt grep. De siste kilometerne var det god gli i nyoppkjørte skuterspor, og gleden var stor når vi kom tilbake til bilen.

Vi hadde da startet turen klokka 08.50, og var tilbake ved bilen klokka 15.40 – så etter drøye 6 timer på tur i nytt utstyr var vi veldig slitne. Spesielt kjente vi det i hofteleddsbøyeren etter å ha vasset i snøen både på flatmark og oppover, men også i skuldre og ryggen etter å ha gått med kortfeller som gir mye mindre grep enn det vi er vant til med randonne. Vi gikk nok ca. 17 km totalt, og var ca. 2.5 km unna toppen i luftlinje. Da vi stoppet og snudde hadde vi vært på tur i 4.5 time, og det var smart å snu når vi gjorde. Vi hadde kanskje nådd toppen, men nedkjøringen kunne skjedd i enda mindre lys enn det vi hadde, og selv om vi hadde med oss hodelykter og veien tilbake til bilen var kjent, ville vi nok vært helt utslitt når vi kom ned.

Kilder

Vi har brukt flere kilder ved forberedelsene til denne turen:

Turtid.no: http://turtid.no/turene/aust-agder-s%C3%A6byggjenuten/

Ut.no: https://www.ut.no/tur/2.15736/ – i denne artikkelen på Ut.no beskriver de at man kan ta turen fra Berdalen fra Setesdalen. Fordelen med denne tilnærmingen er at det ligger en DNT hytte ca 5 km fra starten av turen, og at det er mulig å overnatte her. Ved å studere terrenget ser vi også at det ikke er bratte partier som den ruten vi valgte, og denne vil nok vi teste neste gang vi skal tilbake for å gå opp Sæbyggjenuten.

Fri Flyt / Karines storprosjekt: https://www.friflyt.no/Ski/Karines-storprosjekt – Karine Falck-Pedersen hadde et tilsvarende prosjekt som oss, og som denne artikkelen beskriver, så gikk hun opp fra Berdalen og ikke den ruten vi tok.

Andre turer til fylkestoppene

Telemark / GaustadtoppenGaustadtoppen var den første fylkestoppen Solvor og jeg tok. En fantastisk topp i fint vær, også mulig å “jukse” ved å ta heisen som går inne i fjellet.

Oppland / GaldhøpiggenGaldhøpiggen var litt av en opplevelse. Jeg fridde til Solvor på toppen og fikk selvfølgelig et JA!

Møre og Romsdal / PutteggaPuttegga var også en skikkelig ekspedisjon der vi også hadde med Nelly som den gangen var 12 år gammel. Vi snakker enda om hvor slitne vi var på denne turen.

Finnmark / Øksfjordjøkelen: Øksfjordjøkelen var første toppen vi ikke kom opp på, og neste gang må vi ha med oss guide. Men et fantastisk forsøk i herlig Mai vær!

Akershus / FjellsjøkampenFjellsjøkampen ble en flott avslutning på en fin helg. Fylkestoppen i Akershus er lett tilgjengelig, og en fin tur for store og små. Dette ble Sina og Oline sin første fylkestopp!

Oslo / KjerkebergetKjerkeberget inkluderer en veldig lang anmarsj, og er ikke spesielt spennende å komme opp på, men Solvor og jeg kom oss dit i 2017.

Med 2 topper vi må vende tilbake til, så har vi prøvet oss på 7 av de 19 toppene vi har som mål. Vi har ingen hast med å få gjort ferdig prosjektet, men ønsker å ta en topp eller to i sesongen.

 

Leave a Reply