Vinteren 2017 hadde så langt vært den mest snøfattige på 50 år, en rekord som ikke skaper entusiasme. Samtidig har vi aldri hatt så mange skidager før jul, og gjennomsnittsprisen per skidag med SkiStar All sesongkortet ligger an til å være svært bra. Etter mange helger der to centimeter med styresnø ikke lengre var god nok grunn til å trekke ut i bakken før klokka ni om morgenen, startet diskusjonen i bilen hjem sist helg. Sina og Oline sov som klubbede seler i bakseter og vi har diskutert hva ville gjort med en lottogevist så mange ganger, at svarene har blitt mer eller mindre det samme.

“Kan vi ikke finne på noe annet neste helg?” sier Jens.

“Joa, men hva?!” svarer Solvor.

Vi har notater fra lykkede og mislykkede turer i OneNote, og Jens hadde latt seg inspirere av GlobetrotterElisa’s blogginnlegg om Kjørestua på Sagvollen på Hadeland. Solvor og Jens hadde vært inne på ut.no og sjekket ut denne hytta tidligere.

Kjørestua på Sagvollen

Etter å ha kjørt innom hver eneste bokhandler oppover riksvei 4 i Hakadal for å kjøpe kart, forsøkte Solvor å finne Kjørestua. Hun driver med egentrening i å lese kart, og Jens jobbet hardt med selvbeherskelsen mot å blande seg inn da hun ikke fant DNT hytta på kartet. Vi stoppet på Gran og fikk tak i riktig kart, som da var Toten, ikke Oslo Nordmark (Nordeca).

Den ubetjente hytta ligger i et område med mange eldre og noen nye hytter. Det er mulig å kjøre bil helt frem. Hytta var beinkaldt når vi kom frem og det eneste sporet av de forrige gjestene var en gjenglemt Avocado. Barna fikk hver sin brødskive til kveldsmat og sovnet i soveposene i sofaen. Fordelen med hytta er at det er en vedovn i hvert rom, men den er ikke spesielt mye besøkt, så sjansen for å komme til lunken hytte er svært liten.

Vi hadde laget maten på forhånd, og kveldens måltid var Chili con Carne. Vi lot den gjenglemte Avocadoen være.

Sina var den første som våknet, og hun og Jens startet dagen med kortspill og praktiske gjøremål. Veldig gøy å fyre i ovnene og etterfylle med ved. Etterhvert kom Oline krypende ut i stua også.

Etter frokost tok vi en skitur rundt Steinsjøen. Jens hadde funnet frem langrennskiene til oss voksne, og de skulle brukes. Smøringen var sju-åtte år gammel og vi hadde like god gli fremover som bakover. Jens fant også en ubrukt veske fra Swix med tre ulike typer smøring , men synes det var litt vel råflott å spandere på seg ny smørning. Vi får spare det til senere. God smurning holder gjerne 13-14 år.

Rett ovenfor DNT hytta var det Åpen Kiosk (eller Kiosk Åpen som det sto på skiltet). Våre moderne 6-åringer fikk en hundrings i hånda med beskjed om å kjøpe hver sin vaffel og spleise på en brus. Dette var vel første gang de håndterer fysiske penger utover skillingene som tannfeen deler ut. De skulle legge pengene (hvis de fikk noe tilbake) i lomma og lukke glidlåsen, var instruksen. De var i ekstase, og vi følte at hele familien var med i en Nrk-serie fra et sted hvor “ingen skulle tru at nokon kunne bu”.

Vikkelihytta

Vi dro fra Kjørestua og satte kursen mot Maura. Ved Rema 1000 kjørte vi inn i et boligfelt og videre inn i skauen. Ved veis ende pakket vi alt vi hadde ned i pulkene. Det var hundekjøreløp (en hund per skiløper) og vi så for oss en hektisk tur fra bilen og inn til hytta. Solvor spurte noen kjentfolk om veien, og vi fikk beskjed at det startet med en lang bakke det første stykket. Jens så for seg en seig bakke på 27 grader, og synes nå i etterkant at den koselige damen overdrev veldig.

Turen inn fra parkeringen gikk fint. Pulkene var lette, til tross for mange “komfortkilo”. Fordelen med å dra til en DNT hytte, er at du slipper å dra med ved. Turen til hytta var ca. 4 km og deilige preppede løyper. Vi tok randonne skiene med feller i stedet for de bakglatte langrennskiene, og konstanterte at vanlige langrennski er veldig smale og vinglete rundt anklene. Det er tydelig at vi ikke er noen langrennsentusiaster.

Vikkelihytta er en ubetjent og veldig koselig hytte. Barna fant seg til rette med det samme og vi var så heldige at hytta var god og varm etter de forrige gjestene.

Sina måtte på do, så vi lette over hele hytta etter nøkkelen, uten hell. Solvor gravde en latrine, så vi fikk løst det mest prekære behovet. Nysgjerrige Oline konstanterte senere at utedoen var ulåst.

På kvelden snødde det nesten 10 cm, og vi var helt i ekstase. Å sitte og glo ut av vinduet og se snøen dale ned, er en av Jens yndlingssysler.

Dagen etter var det pudderføre på vei tilbake til bilen.

Fjellsjøkampen (812 moh)

Jens spanderte pølselunsj på Esso stasjonen i Maura, og så bar veien videre mot Hurdal. Når vi var så nærme en fylkestopp, måtte vi komme oss opp til toppen. Jens var helt i fistel over å kunne skryte vilt og uhemmet om vår 4 av 19 topper. Motivasjonen var på topp!

Vi kjørte til Gjødingsætra og startet på turen mot fylkestoppen i Akershus. I høst gikk vi til toppen på beina, for å gjøre litt research før topptur med ski. Turen opp sommerruta er bratt, så vi skulle vi ta den lengre runden nå, for å holde motet oppe.

Starten av den lange turen er ca 3 km langs flat skogsvei, noe som normalt ikke er en utfordring. Sina og Oline gled avgårde på sine smørefrie langrennski, mens vi voksne opplevde årets kladdeføre. Kladdene på fellene var inntil 15 cm høye, og det føltes som å gå på stylter. Jens led i stillhet.

Da det begynte å gå oppover, fikk Sina og Oline kort-fellene på og det gikk bra oppover for dem. Vi voksne måtte virkelig jobbe med motivasjonen, og vi savnet brått de bakglatte langrennskiene i takboksen.

Etterhvert kom vi til et skilt med “Fjellsjøkampen”, tydeligvis en  sommerrute. Vi spiste litt og satte avgårde videre langs den oppkjørte løypa. Kladdene under skiene fortsatte, og Jens begynte å tvile. Vi så på kartet og funderte om løypa var preppet hele veien opp, eller om det bare var en runde slik som sommerløypa viste på kartet. Jens hadde ikke gjort nok undersøkelser i forkant, og tvilen vokste.

Vi (les: Jens) tok en avgjørelse, dro tilbake til sommerløypa og labbet oppover. Sina og Oline klagde ikke, så da gjorde ikke vi voksne det heller. Da den ene fellen til Sina falt av grunnet dårlig fellelim, tok jentene av skiene og gikk på beina. Jens tok også av skiene, men ski på sekk og krattskog er dårlig kombo, så de kom fort på beina igjen.

På veien opp skrudde Jens på GPSen, og fant ut at vi kunne fulgt den preppa løypa til topps, i stedet for å streve gjennom skogen. Vi kjente en viss irritasjon, men fokuserte på å vise barna de tydelige sporene av dyr som hadde vært der samme dag, i stedet for å gå i dybden med det negative.

Noen hundre meter fra toppen kom vi inn på skiløypa igjen, og barna lurte på om vi kunne snu. Vi insisterte på at det ikke var langt igjen, og gleden var stor da vi kom helt opp til tårnet.

Vi kan godt si at det var ulogisk å snu og ta sommerruta opp, men det ble virkelig en skikkelig topptur opp i skauen. På toppen lagde vi varm mat og dro av fellene. Det gikk fint å komme seg ned igjen. Deilig med stålkanter i de tøffeste nedkjøringene, men lite rom for å ta svinger.

De siste 3 kilometerne gikk Oline i rykk, og gikk fra oss andre. Hun fortalte stolt ved bilen at hun ikke var sliten i det hele tatt. Vi drakk en liter sjokolademelk, spiste gamle wienerbrød og åt all sjokoladen vi hadde igjen. Bilvinduene dogget hele veien hjem, etter en flott innsats. Dette blir nok referanseturen for de minste i forhold til å gå langt og lenge.

Vi har gledet oss til å nå nok en fylkestopp, siden fylkestoppene i utgangspunktet var målet or denne bloggen. Det var gøy at turen ble så spesiell. Neste gang lover Jens å skru på GPS fra start.

Linker

GlobetrotterElisa har også vært på Vikkelihytta, les hennes blogginnlegg om Vikkelihytta, hun var der i flott høstvær: http://www.globetrotterelisa.com/vikkelihytta/

Kan anbefale å følge Elisabeth sin blogg, hun har vært på svært mange turer og er en god kilde til inspirasjon og nyttig informasjon når du har tenkt deg avgårde.