Solvor og jeg tok noen dager fri, ordnet med barnevakt og satte kursen nordover. Først hadde vi en stopp på Lillehammer og tok en fin topptur til Storhornet i Oppdal på vei mot Brandsdalen ved Sunndalsøra.
Brandstadbu er en fin liten DNT hytte som ligger innerst i dalen, og det er en fordel å ta en natt her og kunne starte på turen til Fløtatind. Hytta har 8 sengeplasser, og i følge både hytteboka og loggen for betaling er det svært sjelden folk der. Mulig det er mer trøkk på våren. Vi hadde det riktig så koselig, med litt spekemat og et par øl.
Ringeklokka gikk av klokka 07.00 – og Solvor var usedvanlig motvillig til å stå opp. Vi ordnet frokost og fikk pakket oss ut av hytta. Klokka 08.50 satte vi oppover traktorveien, som forøvrig hadde svært mange partier med lite snø.
Det ryktes at denne vinteren er den mest snøfattige på 50 år, så vi var bare glade for å kunne komme oss på tur. Veien skiller seg i et Y-kryss etter noen hundre meter, da tar du til høyre. Ganske jevn stigning til traktorveien er slutt, vi beholt skiene på mesteparten av veien. Så satte vi skiene på sekken og tråkket inn i bjørkeskogen.
Ski på sekk i skog, ikke spesielt greit – men vi kom oss opp meter for meter. Det er 25-30 grader helning opp denne delen, og vi brukte relativt mye energi, så det er greit å ta det rolig og heller spare kreftene til senere.
Når vi kom over tregrensa var det mye bedre. Det hadde vært plussgrader om natten, så skaren var relativt tynn. Solen sto opp over fjellene og vi tråkket på opp i retning Saufjellet (1.200 moh). Fant et fint sted å krysse bekken som går i et juv, og høydemeterene gikk relativt radig. Jeg synes det alltid er en utfordring å gå steder som jeg ikke er kjent, men det er ikke noe problem å finne den ruten som går opp. En kombinasjon av våte feller og tørr snø under skaren førte til superkladder, og jeg synes det var greit å få på skarejern etterhvert. Stålkantene var ikke i nærheten av snøen, og det startet å bli brattere.
De siste 250-300 høydemeterne opp til Saufjellet var det 28-32 grader stigning, og vi besluttet å ta av skiene og sette de på sekken. Slitsom gøtsing på vei opp førte til at kreftene startet å ta slutt, og det var veldig deilig å komme opp til den runde toppen og se det majestetiske fjellet vi hadde planer om å bestige. I mitt stille sinn tenkte jeg at dette går aldri i verden.
Vi hadde brukt nesten 4 timer opp til Saufjellet, og vi måtte legge en plan i forhold til når vi måtte snu. Sola går ned ca. 16.30, og det starter å bli mørkt tre kvarter før den tid. Det er fremdeles minst 500 høydemeter opp til toppen av Fløtatind, og jeg kjente ikke akkurat igjen beskrivelsen fra ut.no om at det skulle være relativt flatt – selv om det var det sammenlignet med den siste biten opp til Saufjellet. Jeg gløttet opp mot toppen og tenkte at jeg kommer meg aldri i verden opp dit, det ser for luftig ut. Høydeskrekken kom snikende, og jeg prøvde å skyve den til siden. Denne turen blir nesten som å gå opp til en topp, og så ligger Fløtatind som en topp på toppen av et mindre fjell.
Ned fra Saufjellet fikk vi noen deilige svinger i soloppvarmet slusj, og så tok vi fellene på og satte kurs opp langs ryggen som går som en bue opp mot Fløtatind. Tiden startet å gå fra oss, og vi diskuterte om vi skulle gå videre eller ikke. Etterhvert bestemte vi oss for å snu, da var vi på ca. 1.300 moh i følge GPS’en. Jeg hadde slitt med motivasjonen en stund, og var glad for at “vi” tok beslutningen om å snu.
Vi gikk tilbake til Saufjellet og det startet å skye til og blåse endel mens vi tok av fellene. Det ble en ganske bra nedkjøring derfra. Det var 7-8 cm med myk snø og ganske hardt under. Litt lengre ned ble det steinhardt og skikkelig “bråkete” føre. Fant stedet vi hadde krysset bekken på vei opp og skled ned i bjørkeskogen igjen. Det var ikke akkurat flyt i kjøringen nedover, men det var mye mer snø der vi kjørte ned enn der vi gikk opp. Kom etterhvert ned på traktorveien og spaserte ned til bilen.
Turen tok litt over 6 timer, så vi hadde ikke kommet opp til toppen uansett – vi brukte nok mye mer tid i skogen på vei opp, samt at vi brukte mye krefter generelt. Ved litt annerledes føre er nok denne turen mye greiere.
Ved starten av turen står et minnemerke av fire kamerater som døde i snøskred her i 2014, les den sterke historien her.
Moro å lese om turene deres. Det er jo dette vi lever for 😉
Takk! Vi liker godt å være på tur, det er gøy å skrive om det for egen del og fint å få tilbakemelding fra andre som leser