Øksfjordjøkelen

Solvor og Jens hadde satt av en helg for å dra på topptur den 13-16 mai i 2016. Barnevakt var ordnet og vi diskuterte endel frem og tilbake om hvor vi skulle dra. Helgen før hadde vi vært på tur til Puttegga med Nelly, og vi var spent på hvordan gnagsår og form ville være noen få dager etter en slik ekspedisjon.

Valget ble Øksfjordjøkelen, som er den høyeste toppen i Finnmark.

Dette er ikke en topp som er lett tilgjengelig, og det var ikke enkelt å finne god informasjon om turen, men vi prøvde så godt vi kunne og håper dette innlegget kan være til glede for andre som ønsker å komme seg avgårde på tur.

Vi fløy direkte opp til Alta fra Oslo med SAS, og tilbake ble det Widerøe’s til Tromsø og SAS tilbake til Oslo. Det er ikke veldig mange avganger å velge mellom, så dette var ett element som gjorde at vi følte oss mer bundet til tidsrammene på turen. I Alta plukket vi opp en leiebil og satte avgårde mot Øksfjord. Bilturen tok i underkant av 2 timer, litt lengre enn vanlig fordi det var en god del veiarbeid.

Fra Øksfjord måtte vi ta ferge over til Tverrfjord. Rutetider finner du her. Det var vanskelig for oss å finne ut hvilken ferge dette var, siden kartet vi hadde var misvisende og Google ikke var spesielt behjelpelig heller. På telefon til 177 i Finnmark tok det 20 minutter før den tålmodige damen klarte å finne ut hvor vi skulle og hvilke ferjetider som gjelder. Det var ihvertfall ferje 510. Vi fikk opprinnelig beskjed at dette kun var en hurtigbåt, og gleden var stor når vi fant ut dette var feil og at bilen kunne bli med over. På hverdager går det ferje om morgenen og kvelden, men på søndager er det kun på kvelden, så dette måtte vi ta hensyn til i planleggingen.

Vi kom oss over sundet og kjørte inn i Tverrfjorden for å sjekke hvordan forholdene var. Veien var åpen nesten helt inn til der turen starter oppover, men det var ingen egnede plasser for å sette opp teltet. Denne delen av halvøya ligger i skyggen på ettermiddagen, så det er bedre å kjøre til nordøst siden. Vi kjørte bilen mot Nuvsvåg, der vi fant en idyllisk plass i kveldssolen, med et bord med benker.

Vi bestemte oss for å sove i bilen i stedet for å styre med teltet, og varmet opp litt turmat og koste oss utover i det herlige været. Er usikker om det ville være hensiktsmessig å sette opp teltet her, men det ville vel gått.

På lørdagen sto vi opp tidlig, spiste frokost og dro inn i Tverrfjorden igjen. Vi startet å gå med skiene på sekken, men kunne ta de på etter noen hundre meter. Tverrfjordvatnet var ikke helt trygt etter vår mening, så vi holdt oss inntil skogkanten på vei oppover. Det var en åpen bekk, så vi måtte klyve over på noen stokker som lå godt til.

I starten av turen tok vi nok feil, vi fulgte noen spor fra andre, og gikk innover i Tverrfjorddalen.

Stemningen var merkelig, hverken Jens eller Solvor har noen erfaring med å gå på isbre. På veien opp snakket vi ikke om strategien for å komme oss opp på breen, og vi var usikre om det var den rette ruten vi hadde valgt.Solen skinte og det var helt fantastiske forhold. Dalen vi gikk innover, har nok vært en del av isbreen, og den har nok smeltet gradvis i tusenvis av år. Det var ikke noen skredfare der vi gikk, men her og der løsner nok noen stener, uten at det skal være noen fare for å bli truffet.

Første delen av turen var super, og vi holdt et fint tempo (300 høydemeter i timen) og kom oss etterhvert opp til et punkt som er ca. 750 høydemeter over havet.

Vi ble stående i en forsenkning der det var ganske bratt (25 grader+) opp mot breen. Jens kunne kjenne at høydeskrekken kom krypende, det ikke virket som snøskredfaren var stor i det hele tatt. Men et skred ville ført oss ned en svært bratt del av fjellet som vi sannsynligvis ville fått mer enn skrubbsår av. Først tenkte vi at skarejern ville være en god ide, men det gjorde ikke at trygghetsfølelsen kom. Oppe i høyden var skaren relativt hard, og traversering med randonne bindinger har vi noen dårlige opplevelser med tidligere. Vi ble også usikre om det var mulig i det hele tatt å komme seg opp på breen der vi hadde tenkt.

Øksfjordjøkelen ligger på toppen av fjellene, og vi fikk litt “Game of Thrones” følelsen der vi sto og så opp på det som virket som en vegg av snø. På toppen er det relativt flatt, og fra starten av breen til toppunktet er det nesten 4 km i flatt område før man kommer til toppunktet. Vi hadde kjøpt inn GPS for anledningen, men den fikk vi ikke spesielt bruk for.

Høydeskrekken og usikkerheten tok overhånd og vi ble enige om at det smartest var å snu. Jens trengte en bekreftelse fra Solvor at det ikke bare var han som følte at dette var sketchy, og hun var helt enig.

Uansett så må dette ha vært en av de flotteste vårdagene i Finnmark på lenge, og ser vi bort fra at vi ikke kom i nærheten av toppen som vi hadde dratt opp for å bestige, så var det en herlig dag.

Nedkjøringen var veldig bra øverst i dalen som vi hadde gått opp, skikkelig med våt snø og deilige lange svinger på vei ned.

Da vi kom til bunnen av dalen, måtte vi komme oss over en bekk som renner ned i Tverrfjordvatnet. I de timene vi hadde vært borte hadde veldig mye av snøen smeltet, og Jens endte opp halvveis ut i bekken. Heldigvis ble han ikke bløt, og Solvor klarte å dra han opp uten videre seremoni.

Vi fikk 3-4 timer med “slow time” før fergen gikk tilbake til Øksfjord. Frem med soveposer og døsing i solen, noe vi aldri gjør til vanlig. Jobb og hverdagsstress virket som en del av et annet liv, og vi nøt å være til stede her og nå.

På vei tilbake til Alta fant vi en sliten hytte på campingen til en svært overkommelig pris, så vi fraktet med oss telt og mye oppakning om aldri ble brukt.

Vi kom oss altså ikke opp på Øksfjordjøkelen, men vi hadde en knall tur. Siden målsetningen ikke er nådd, vil vi dra hit igjen i løpet av noen år, og neste gang vil vi benytte oss av lokale guides som vet hva de driver med.

VIDEO KOMMER HER