Prosjektet vårt med å gå til topps på alle de 19 fylkestoppene på ski begynner å snøre seg til. Vestfjellet som er det høyeste punktet i tidligere Vestfold hadde vi gjort et forsøk på i Mars 2019. Den gangen var det relativt mye nysnø, som ble blytung på grunn av regn og skiene til Sina og Oline hadde bindinger som ga oss mye trøbbel. Den gangen måtte vi snu.

I November 2020 tok vi en tur til toppen på beina, samtidig som vi tok alle kommunetoppene i Vestfold på en helg.

På grunn av korona situasjonen bestemte vi oss for å holde oss til “kortreiste” turer denne helgen, og mens vi gikk på randonne i Varingskollen i Nittedal, kom ideen om å ta et nytt forsøk på Vestfjellet.

Vestfjellet (634 moh)

Det var meldt blå himmel og ganske kaldt vær, perfekte forhold for å komme seg til topps i Vestfold. Vi la fjellskiene i takboksen lørdag kveld og gjorde oss klare til tur. Vekkeklokka ble satt på 08.30 – i tilfelle vi fikk det for oss å sove “lenge”.

Klokka 07 startet dagen for min del, og vi kom oss opp uten å stresse. Bilen var oppvarmet og vi inntok frokosten på vei mot Holmestrand kommune.

Vi kjørte inn Fredrik Holts vei, og parkerte 100 meter før bommen som ligger ved Holt gård. Der er det plass til 2-3 biler, men denne plassen var (sannsynligvis) ikke brøytet når vi gikk denne turen i 2019.

Klokken 09.50 gikk vi oppover på grusveien. Det var kjørt opp med skuter, og jentene holdt et godt tempo. Veien snirkler seg oppover i terrenget, og det er ikke veldig bratt. Her er det mulig å holde høyt tempo for den som har dårlig tid.

Etter en time hadde vi kommet til bommen inn mot Gausesetra. Forrige tur hadde vi nok brukt dobbelt så lang tid til det samme stedet, så her fikk vi følelsen av at det gikk unna.

Vi fortsatte rett frem der veien går, og skuteren hadde kjørt opp til Tiursvingen. Derfra var det fremdeles kjørt et eldre skuterspor, og det var null problem å gå. Den lange perioden med frost hadde gjort at det var 3-4 centimeter med frost rim på toppen av skaren.

På dette tidspunktet startet vi å bli sultne, og vi nærmet oss parkeringsplassen der vi gikk til toppen av Vestfjellet forrige høst. Vi ble enige om å stoppe når vi kom et sted det var sol, og vi satte avgårde inn i skogen og fulgte sommerstien oppover.

Skal du ta denne turen på ski, kan vi anbefale å gå 200-300 meter lengre på denne skogsveien. Der er det sannsynligvis spor opp mot toppen av Vestfjellet hvis det ikke nettopp har snødd. Er det ikke spor, så setter du kompasskurs mot Dovrehallen. Dette er en hytte som ligger i en trase der høyspenten går, og herfra er det relativt enkelt å finne veien videre mot toppen.

Det var mye trær som hadde lagt seg ned over stien, og turen opp mot Dovrehallen var ganske krevende. Vi var allerede sultne, så jeg skal være ærlig å innrømmet at mine innerste tanker var fokusert på å få i meg noe mat.

Oppe ved Dovrehallen fant vi et område som lå i solen. Vi hadde tatt med oss pølser på termos, og det var himmelsk herlig å få i seg varme pølser.

Den første pølsa jeg spiste var nok den beste jeg noen sinne har smakt

Vi ble fort kalde, og beholdt boblejakkene på et stykke for å få opp varmen. Her kunne vi kjenne igjen stien fra turen vår i høst, og man skal ikke undervurdere å ta denne type turer på beina for å bli bedre kjent med terrenget.

Nå var det ganske kupert, og vi fikk hjertet i halsen i et par av nedoverbakkene. Solvor valgte å kaste seg ut til høyre for sporet, og hylene fra henne fikk det til å gå kaldt nedover nakken.

Siste delen opp mot toppen var fantastisk. Utsikter fra Vestfjellet er ekstraordinært, og det er vanskelig å tro at vi er i et fylke som er bedre kjent for relativt flatt terreng og båtliv.

Etter en kort fotosession og en tilnærmet euforisk følelse av å komme seg opp på nok en fylkestopp var vi klare for nedkjøringen. Vi hadde brukt ganske nøyaktig 2,5 timer til toppen – inkludert et kvarter pause for å få i oss pølsene.

Å stå nedover i relativt krevende terreng med fjellski er helt kokos. Jeg skjønner at mange sverger til denne type ski, men vi er vant til å kjøre på med randonne. Myke støvler og ingen binding som fester hælen gjør at vi føler oss som dansker på ski. En følelse av null kontroll samtidig som det bare er å la det stå til, gjør at disse nedkjøringene blir særdeles angstfylt, men samtidig så er det ganske moro.

Da vi kom til Dovrehallen, fulgte vi noen spor som gikk i en litt sørligere retning. Det var ganske kupert, men vi slapp ihvertfall å komme oss igjennom trær som hadde bukket under for snømassene.

Kort tid etter sto vi på skogsveien igjen, og vi satte avgårde i retning bilen. Fellene behold vi på frem til et par hundre meter fra Tiursvingen. Da var vi i skyggen, skutersporet var steinhardt og det gikk unna.

Nå var det virkelig med hjertet i halsen at vi kom oss nedover skogsveien. Det var nesten umulig å ploge i det smale skutersporet og med det skarpe føret fikk vi sinnsykt stor fart. Alle sammen hadde minst 2 premietryn på vei ned, og jeg var sikker på at Solvor’s siste time hadde kommet der hun gikk på snørra en halv meter før det gikk rett ned mot bekken nede i juvet ved siden av veien. Vi ble enige om at hun skal unngå slike situasjoner i fremtiden.

Vi kom oss helskinnet ned til bilen, og hadde brukt ca 1 time og 40 minutter ned. Grunnen til at det tok så lang tid ned var nok det særdeles skarpe føret og mengden fall vi måtte igjennom.

Oppsummering

Det var utrolig deilig å komme seg opp på Vestfjellet på ski. Jeg kan anbefale å ta denne turen når det er kaldt og god sikt, for utsikten på toppen er fantastisk. Skal du opp de siste 2 km i skogen når det er råtten snø, vil det nok ta mye krefter.

Linker og annen informasjon

Fylkestopp i Vestfold: Vestfjellet – les om den forrige turen vår der vi ikke kom helt til topps

Kommunetopp i Holmestrand: Vestfjellet – denne turen var på høsten i nydelig vær. Bor du på Østlandet vil vi påstå at det burde være obligatorisk å ta turen til Vestfjellet på beina.

Vestfold – her samler vi informasjon om de tingene vi har gjort i Vestfold.

19 Fylkestopper – her finner du beskrivelser av de andre turene våre til Fylkestoppene

Podcast episode 1: 19topper.blog – vi har også egen podcast