Påsken 2025 tok vi turen fra Hemsedal til Finse, og i år hadde vi planlagt å gå videre fra Finse til Haukeliseter. Begge disse strekningene er en del av den 350 kilometer lange turen som kalles MASSIV.

I forkant av påsken hadde vi gjort de fleste forberedelsene, og den vanskeligste oppgaven var å følge med på værmeldingen. Turen går over Hardangervidda, og det var svært vanskelig å tyde værmeldingen. Den gikk litt i alle retninger, bortsett fra klar himmel, sol og vindstille. Vi var rett og slett usikre om vi skulle ta turen eller ikke. Men det så greit nok ut, vinden var ikke sterk, og nedbøren var «akseptabel». Beslutningen ble tatt fredag ettermiddag før påskeuken startet.

Transport til Finse

Den eneste måten å komme seg til Finse er med tog, og den opprinnelige planen vår var å ta et tidlig tog fra Oslo S rett etter klokken 08 om morgenen. Siden vi drøyde såpass lenge med å ta beslutningen om vi skulle gå eller ikke, var det ikke ledige plasser på den avgangen. Da ble det et tog på ettermiddagen i stedet.

Vi skulle ha med oss fire pulker fulle av utstyr, og det var ikke så mange relle alternativer til å ta en maxitaxi hjemmefra på Lørenskog. Bæring av pulker til bussen (over 500 meter hjemmefra) og fra Bussterminalen til perrongen på Oslo S virket svært upraktisk og tidkrevende. Taxi ble forhåndsbestilt og vi tok en rolig morgen og fikk pakket med oss tingene uten stress og mas.

Taxien kjørte oss til sjøsiden av Oslo S, og det tok sin tid å få utstyret til riktig perrong, selv om avstanden ikke var lang. Vi fikk vekslet til oss noen tjuekroninger og brukte de til å låne noen bagasjetraller. Hadde ikke de vært der, ville vi hatt utfordringer med tiden, selv om vi hadde en drøy halvtime på oss før toget skulle gå.

Togturen gikk greit, vi satt på helt forskjellige plasser på toget, men folk startet etterhvert å komme til sine destinasjoner, og vi fikk samlet oss på de ledige plassene. Alle holdt seg underholdt med mobilene, samtidig sørget vi for at alt utstyr var ferdig oppladet før vi ankom Finse.

Finse

Toget kom til Finse stasjon 20.45, det var mørkt, kaldt og planen vår var å gå til Finsehytta og betale for å sove i telt i nærheten av hytta. Det samme gjorde vi året før. Det kostet 120 kroner per person og da kunne vi bruke toalettene og andre fasiliteter.

Det tok litt lengre tid å sette opp teltet enn vanlig, litt fordi vi var ute av trening og mest fordi det var mørkt og vi var slitne etter en lang dag på reise. Spenningen rundt det om vi kom til å få til reisen til Finse og komme oss igang med turen var noe som påvirket Solvor og meg ihverfall.

View this post on Instagram

Finse til Krækkja

Første etappe til den betjente hytta Krækkja er på 22 kilometer og som DNT beskriver den som en lang og tøff start på turen.

Vi pakket sammen teltet og fikk dratt av gårde omtrent klokken 09. Den natten hadde vi stilt klokken til sommertid så vi var temmelig tidlig ute.

Samtidig som oss var det en rekke med grupper som gikk mot Krækkja, og flere av disse ville vi bli bedre kjent med på turen mot Haukeliseter.

Vi startet hardt, først over Finsevatnet og bort mot den kvistede løypa. Senere på dagen tok denne harde starten oss igjen og vi måtte roe ned tempoet betraktelig.

Første delen av turen går jevnt oppover, og med en kropp som ikke er vant til å gå med pulk, var det ganske brutalt. Terrenget er småkupert men ganske flatt, samt noen fine nedkjøringer mot Finnsbergvatnet, der løypa deler seg og du kan ta til høyre (sør-vest) til Kjeldebu (selvbetjent DNT hytte) og rett frem mot Krækkja.

I turbeskrivelsen til DNT står det at det at bakken opp Krokbuhalsen er bratt. Det stemmer. Her er det tøft som rakkeren for oss med pulk, og vi endte opp med å ta av skiene og dra pulkene opp ved å traversere. Dette tok svært mye krefter, og den siste delen mot Krækkja var tøff. Vinden tok seg opp over Drageidfjorden og de siste kilometerne til hytta kjente vi at starten på dagen hadde vært litt ambisiøs. Gleden var stor når vi kunne gli den siste bakken ned til hytta.

Vi brukte ca. 6 timer på de 22 kilometerne, uten noen lengre pauser.

View this post on Instagram

Krækkja

Denne betjente hytta ligger fint til ved vannet, og har sengeplasser til 85 personer og 230 volt strøm fra aggregat. Her er det også mobildekning. Vi betalte 120 per person for å sove i nærheten av hytta og satte opp teltet i le rett bak hovedbygget.

Rett etter at teltet var satt opp, snudde vinden 150 grader, og vindstyrken tok seg opp betydelig. Teltene fikk kjørt seg, spesielt teltet til Sina og Oline (15 år) fikk oppleve Hardangervidda den tøffe måten. Teltstengene bøyde seg ganske mye og forteltet ga etter. Vi vurderte om det ville være best å avbryte turen, for værmeldingen var ikke spesielt oppløftende. Solvor ringte til Halne Fjellstue, for internett sa at det gikk buss mot Geilo derfra. Det var feil, for bussen går kun i turistsesongen på sommeren. Men de sa at vi eventuelt kunne få skyss til Haugastøl til en fordelaktig pris, så vi kunne komme oss på toget hjem.

Etterhvert løyet det, og vi kunne forberede Chili con Carne som Solvor hadde laget på forhånd.

Etter en lystig middag i vårt fortelt, gikk vi inn på Krækkja for å sosialisere og spille kort. Senere trakk vi ut i teltet og sov ganske godt, selv om vinden blafret i teltduken til tider.

Krækkja til Stigstuv

Dagen etter så værmeldingen litt mer positiv ut, og vi pakket sammen og satte kursen mot Halne Fjellstova.

Første del av turen går over vannet, deretter starter en ganske brutal bakke opp drøye 100 høydemeter. Med pulk er den bakken tung, men ingenting sammenlignet med bakken ved Krokbuhalsen dagen før. Det var bare å krumme ryggen og sørge for at vi tok et jevnt tempo som gjorde at vi kom til topps.

Nedkjøringen mot Halne var spennende, men ikke for bratt.

Halne Fjellstova

Vi hadde brukt litt under 2 timer fra Krækkja til Halne, og planen var å spise lunsj der. Klokken var da litt før 11 når vi kom frem, og skuffelsen var stor når vi oppdaget at matserveringen ikke startet før 13. Vi hadde flaks, for kokken var på plass, og vi fikk mulighet til å bestille.

Jentene tok lasagne, og Solvor og jeg tok karbonade smørbrød med egg. Alle fikk brus og vi fikk et fint avbrekk i en lang skitur og mulighet til å snakke sammen om hvordan turen hadde vært og hva som sto foran oss.

En drøy time senere var vi igjen ute, bar pulkene over E7 og satte av gårde mot Stigstuv.

Halne til Stigstuv

Løypa går videre langs E7 omtrent en kilometer før den dreier av.

Hele turen fra Krækkja til Stigstuv er på 19 kilometer. Ingen brutale bakker på den gjenværende turen, men jevne bakker og mye fint terreng som er relativt snilt å gå.

Fra Halne var det ca 15 kilometer igjen til Stigstuv, så det er et stykke igjen. Vinden startet å ta seg opp når vi nærmet oss Stigstuv og vi kunne se mer krevende vær komme fra vest.

Med pause på Halne, brukte vi 6.5 timer til Stigstuv. Det vil si ca. 5 timer effektiv gåtid.

View this post on Instagram

Stigstuv

Stigstuv er en privat betjent hytte, og det været vi hadde sett i horisonten kom over oss akkurat når vi nådde hytta. Det blåste friskt og vi gikk inn for å høre om vi kunne sette opp telt. De private eierne var ikke like fleksible med plassering av telt som DNT, så vi måtte eventuelt være 150 meter fra hytta.

Stigstuv har kun sengeplasser til 30, så hytta blir som en flaskehals i forhold til en del av DNT hyttene som har plass til flere. Det var helt fullbooket, men det var flere som ikke dukket opp på grunn av den litt varierte værmeldingen. Av den grunn kunne vi ikke få plass i peisestua lengre enn til klokka 18. Samtidig fikk vi tilbud om å få overnatte et eller annet sted, varm mat og plass i varmestua. Det var ingen gode plasseringer for teltet vi kunne se, og været herjet utenfor.

Vi besluttet å ta imot tilbudet og sove inne en natt og spise treretters middag på Stigstuv.

Maten var helt grei, med tomatsuppe til forrett, kjøttpudding av rein og svin til hovedrett og hjemmelaget sjokoladepudding til dessert.

Vi fikk plass på et loft over annekset, barna synes det var eksotisk og litt spennende. Vi voksne var glade vi kunne sove inne og synes det var greit å unngå å sove i sovesalen eller på gulvet i peisestuen eller matsalen. Slik er livet på vidda.

Dagen etter var været løyet litt, og vi gikk over til hovedhytta og ventet på at det skulle bli ledig i matsalen. Frokosten gikk ned på høykant og det var deilig med variasjon fra vårt pålegg som består av leverpostei, smøreost på tube, salami og syltetøy.

Nå var det bare å pakke pulkene og se frem til den enkleste etappen på turen.

Stigstuv til Sandhaug

Denne etappen på 17 kilometer er den enkleste på turen, og værmeldingen var veldig positiv. Det skulle bli lite vind og solen ville dukke opp og gjøre turen til et fint avbrekk til det variable og litt rufsete været vi hadde hatt hittil.

Fra Stigstuv går det flatt igjennom mikroterreng med små fine bakker, og du får skikkelig viddefølelse.

Viddefølelsen blir forsterket av at solen glimret med sitt fravær og vinden som kom rett forfra ble skrudd opp noen hakk, mens snøen pisket imot oss. Jeg vil si at det var ganske utrivelig.

Sakte men sikkert gikk kilometerne mot Sandhaug. Vi gikk etter hverandre med hetter og skibriller på, vinden og snøen pisket mot oss, og vi kom inn i en transe der det eneste vi fokuserte på var å skyve den ene skien foran den andre. Pusten var jevnt og fin. Så startet snøen å gå over til regn, og visjonen om en enkel dag på vidda brast fullstendig. Jeg gikk og beundret mine tenåringer som gikk på med krummet nakke og brøytet seg igjennom den våte snøen.

Heldigvis gikk regnet over til snø igjen, det er deilig med litt variasjon.

Omtrent 5 kilometer fra Sandhaug kommer vi til en seig bakke. Ikke en jævel som et par av de vi har opplevd tidligere, og sannsynligvis ikke en utfordring hvis været hadde vært litt snillere. Men den bakken som kanskje varer en kilometer drar omtrent livsgnisten ut av oss. Vi presser på.

Så flater det ut. Så går det litt nedover, så ser vi hytta. For en følelse!

Dagen som skulle bli kort og mild, ble som et slag i trynet. Men vi slåss tilbake og lot oss ikke knekke. Etappen gikk unna på ca. 4 timer og 45 minutter, og jeg skal innrømme at det føltes som det tok lengre tid.

View this post on Instagram

Sandhaug

Jeg skal innrømme at tanken på en overnatting inne var fristende, men vi bestemte oss for å sove i telt.

Været ble bedre, teltene ble satt opp i le, og det var deilig å varme opp viltgryte som Solvor hadde laget i forkant av turen.

Vi trakk inn i varme og deilige Sandhaug, der det faktisk er wifi tilkobling og 80 sengeplasser.

Værmeldingen var som vanlig umulig å tyde.

Sandhaug til Litlos

Dette er den lengste etappen på turen, og vi hadde jo ikke vært bortskjemt med typisk påskevær så langt.

Værmeldingen var kanskje litt bedre på morgenen enn kvelden før, men temperaturen var ganske mye høyere. Den var på plussiden. Ikke bra.

Vi hadde tørket fellene og satt de inn med fellevoks. Det ville nok hjelpe.

Jeg vurderte om vi skulle presse på eller ta en hviledag. Lurte også på om det ville være smart å dele denne etappen i to og sove i telt et egnet sted på veien. Vel, beslutningen ble å gå på.

Etappen starter med en relativt lang tur over vannet, deretter jevnt stigning forbi den private hytta Besso. Vinden sto mer eller mindre rett imot, og vi pløyde på igjennom det ubarmhjertige landskapet.

Det er litt mer kupert enn dagen før, men jeg tror ikke det er noen stor utfordring hvis været er litt bedre enn det vi hadde. Flere grupper er på samme vei, og vi bytter litt på å gå forbi hverandre. Det kjennes trygt å ikke føle at vi er helt alene i dette terrenget der du har null mulighet til å beskytte deg mot været. Noen steder blåser det litt mindre, men ingen steder er det skikkelig le. Vinden er nok rundt 12-15 meter per sekund, med litt verre kast innimellom, eller hele tiden?

Kilometerne går tregt, og det er 24 av dem. Lange jævler som det ikke virker som tar slutt. Det er knalltøft. Kanskje mest psykisk, kroppen klarer det meste så lenge vi har næring og vann. Vi er varme, beskyttet av vindtett og vannavvisende skallbekledning.

Men sakte og sikkert kommer vi nærmere Litlos. Kilometerne som er igjen før hytta blir færre, og vi finner en trøst og trygghet i at vi vil komme frem. Vi har vært med på dette tidligere, og vi har erfaringen med tilsvarende situasjoner. Ikke bare på denne turen, men tidligere også.

Ingen har noen anelse om værmeldingen før et par som har satellitt telefon melder at det er smart å gå tidlig dager etter. Været vil bli merkbart verre utover dagen.

Ned mot Litlos er det slake bakker, og nesten en euforisk opplevelse av å se hytta. Den lengste etappen er unnagjort, men vi har større prøvelser i vente. Etappen tok oss ca. 5 timer og 45 minutter, uten noen lengre pauser.

View this post on Instagram

Litlos

Nå er vi i område uten mobil eller internett på noe som helst vis. Heldigvis løyer været og vi setter opp teltet midt mellom hovedhytta og bygget med utedo.

Litlos har 52 sengeplasser og vi merker at det nå er mer slunkent med folk. Enda fler har nok latt seg avskrekke med dårlig værmelding.

Vinden løyer nesten fullstendig og vi spiser opp den siste Chili con Carne retten vi hadde med oss. Gjentar prosessen med å slappe av litt i teltet, gå inn og ta noe godt å drikke og gå og legge oss i 22-tiden.

Litlos – Hellevassbu

Denne etappen er på 18 kilometer, og psykologisk kjennes det som en lettelse. Marginalt kortere enn de fleste andre etappene.

Nå har temperaturen sunket litt, men det skaper problemer med snøen. Resultatet er kladder, men kun foran og etter fellene. Det har jeg aldri opplevd før. Fint med litt forandring da.

De fem kilometerne over vannet føles ekstra lange, det blir ingen flyt av kladdene, men vi kommer oss fremover.

Så kommer vi til muligens den tøffeste bakken hittil. Den er relativt bratt, samtidig er den lengre. Det hjelper nok ikke at vi har 4 dagsturer bak oss der vi ikke har fått noe gratis. Vinden er heldigvis nesten umerkelig, men den tar seg opp når vi er på toppen. Skal ikke få noe gratis her.

Nå går det slakt bortover med innspill av bakker som krever litt krefter på grunn av pulken. Vi stopper opp og ser en liten flokk med reinsdyr som løper. Det første tegnet jeg har sett på noe annet enn mennesker på hele turen. Ikke en rype eller noe annet. Hardangervidda er brutalt, her er det ikke mye å livnære seg av.

Det er noe fint, men samtidig trist over synet av reinsdyrene som beinflyr over et skard og over til neste dal. Det er jo vi som forstyrrer dem, samtidig som jeg tenker at det hadde vært fint om det er plass til både dem og oss. Det er ihverfall viktig å stoppe opp, holde avstand og la de dra videre med så lite påvirkning av oss som mulig.

Øyeblikket er over, og en ny seig bakke venter. Vi går på videre.

Fra Litlos til Hellevassbu er det kun 13 kilometer i luftlinje. Ruta går i en bue, så første del måler jeg hvor langt vi har gått fra Litlos, og når vi kommer dit hvor ruta knekker av mot Hellevassbu, måler vi den resterende avstanden. Barna har omtrent sluttet å spørre hvor langt det er igjen. De vet at distansen bare må gås.

Som tidligere dager, kjennes det fint for hver kilometer som går. Ned mot Hellevassbu er det en relativt snill bakke, den er nær umulig å ta på grunn av whiteout, tunge pulker og slitne kropper. Vi ser ut som en bataljon med engelske soldater på vintertrening for første gang. Som gruppe tryner og ruller vi nedover lia. Heldigvis uten skader.

Ubeskrivelig deilig å komme frem.

Vi brukte ca. 5 timer og 45 minutter på denne etappen, som vanlig uten lengre pauser.

View this post on Instagram

Hellevassbu

Selvbetjent hytte med plass til 24. Blid og hyggelig hyttevakt som ønsker oss velkommen, en sjelden luksus. Hytta er nesten full, og vi er en gjeng på omtrent 20 stykker som skal videre til Haukeliseter dagen etter.

Nå har vi blitt godt kjent etter flere dager med småprat på tidligere hytter. Alle har sine historier og praten går lett.

Kollektivt er vi enige om å dra tidlig og passe på hverandre. Et par med satellitt mottager får beskjed av en venn at de må starte tidlig, for været kommer til å bli ille på ettermiddagen.

Hellevassbu til Haukeliseter

På grunn av diskusjoner mellom DNT og grunneierne mellom disse hyttene, ble flere DNT hytter stengt vinteren 2026, og det var heller ikke lov å kviste deler av rutene. Det vil si at dagens etappe kun var kvistet opp til vannet som ligger litt sør for Simletind. Det betyr at de som går her må navigere selv.

Vi dro av gårde sist fra hytta klokken 08.45, og tok følge med Trym og Elin. Det føltes bra å gå sammen. Paret i 20-årene hadde holdt mye høyere tempo enn oss, så vi satte pris på at de roet ned til vår rytme.

Starten går over vannet til hytta, og deretter kommer en temmelig drøy bakke som vi måtte traversere opp. En skikkelig kickstart på dagen med andre ord.

Deretter er terrenget ganske snilt over flere vann, og jeg var veldig glad for at føret var fint, sikten god og vinden ubetydelig. Det hadde tatt ekstremt mye tid og krefter å navigere her under vanskeligere forhold.

Når vi kommer til Årmotvatni går det først litt ned i dalen før vi skal opp til området ved Mannevatn og Lille Nup. Det er ikke så bratt, men det er langt og seigt å komme seg opp. I tillegg hjelper det ikke med dårlig sikt. Jeg kjenner på ønsket om å bli ferdig med turen, og hvor mye gnagsår og andre skavanker tærer på. Sporene er fremdeles greie å følge, og vi går sammen med en gruppe med tyske og franske turister, samt et tysk par og en yngre tenåring som går alene.

Turen opp mot toppen av stigningen tar evigheter, det er vanskelig å finne riktig rute for lyset gjør at vi ikke klarer å se konturene i terrenget. Men vi kommer oss opp, og det er deilig å kunne skimte kjent terreng med Ståvatn og der vi vet Haukeliseter ligger. Problemet nå er at sikten blir gradvis verre.

Vi setter av gårde nedover, helt uten dybdesyn. Jeg kjenner at en overbelastning i ankelen hogger til og det er som en kniv stikkes inn i foten. Det er mildt sagt vondt og veldig bekymringsfullt. Men vi kommer oss videre til flatere terreng og jeg får satt på støttebandasje.

De ulike grupperingene samles i snøværet som blir verre. Tenåringen som går alene blir oppfordret til å gå sammen med oss andre, noe han er enig i at er en god idé. Vi har gått fra gruppen med tyskere og franskmenn, og er bekymret for deres fremdrift og sikkerhet. Etter litt navigering frem og tilbake, støter vi på en gruppe der en av medlemmene har falt utfor en skrent eller skavl og ødelagt ankelen.

Røde Kors er der med to snøscootere, og Trym går frem og snakker med dem. Litt oppgitt kommer han tilbake og forklarer at scooterne skal kjøre til et annet sted enn Haukeliseter, men at de kommer til å kjøre dit de kvistede løypene går. Mens vi står der og venter kommer den «savnede» gruppen, og de får beskjed at det ikke er tid for noen pause, for vi må følge etter Røde Kors. Scooterne drar av gårde, uten å virke nevneverdig bekymret for vår gruppe som kan trenge hjelp med å finne kvistene. Jeg må si at jeg er overrasket over Røde Kors sitt valg rundt dette, da manglende hjelp og forståelse kunne ført til et større behov for hjelp.

Vi finner kvistene og følger disse. Det blir den lange turen til Haukeliseter, men det føles trygt. Vi er en gruppe med ca. 15 stykker, som kollektivt sørger for at vi kommer ned fra fjellet. Alle er slitne, vi ser så og si ingenting – men vi kommer oss frem sammen.

Etter en stund ser vi E134 og vi er kun 1,5 kilometer fra hytta. Det går tregt, men endelig kan vi se Haukeliseter i det fjerne. Faren til unggutten som har gått over vidda alene står bekymret og venter. Vi kan se lettelsen hans når sønnen er en del av vår gruppe. Det er fint å ta vare på hverandre.

View this post on Instagram

Turen som skulle være 20 kilometer ble til 29. Da vi sto på toppen ned mot Haukeliseter og det var under 5 kilometer igjen, trodde jeg vi var en times tid unna destinasjonen.

Vi brukte 3,5 timer på den siste biten, og vi var helt utslitt når vi kom ned. Til sammen tok det over 9 timer å komme oss fra Hellevassbu til Haukeliseter.

Haukeliseter

Haukeliseter har plass til 174 personer, enda fler hvis det er nødvendig. Vi fikk et rom, og spiste en deilig middag i kafeen.

Opprinnelig hadde vi en opsjon på å gå til to kommunetopper, Sandfloegga i Ullensvang kommune og Nupsegga i Vinje. Begge deler utgikk selvfølgelig.

Derfor hadde vi ikke bestilt buss før 2 påskedag, og planen vår var å ombestille og komme oss hjem før.

Men det lot seg ikke gjøre, alle bussene var fulle og det var satt opp ekstra busser som heller ikke hadde ledige plasser. Da ble de to dager med restitusjon og avslapning på Haukeliseter.

View this post on Instagram

Oppsummering

Hadde jeg visst det jeg vet nå, ville jeg utsatt denne turen. Å gå 120 km i 6 etapper er slitsomt nok i seg selv, du trenger ikke at været blir en hindring. Vår tur ble nærmere 130 km på grunn av den siste dagen.

Samtidig gikk det bra for oss. Jeg er spesielt glad for at vi ikke tok en hviledag underveis, for da ville den siste strekningen blitt særdeles krevende, siden været bare ble verre.

Jeg kjenner ikke detaljene rundt regjeringens tiltaksplan om villrein bestanden, og diskusjonen mellom grunneierne og DNT om kvisting av løypene. Men det er ingen tvil om at kvisting av løyper er til stor hjelp og sikkerhet for folk som ferdes til fjells. Spesielt når det er vanskelige forhold som vi opplevde. Jeg håper disse grupperingene kommer til enighet slik at både friluftsfolk og villrein kan bruke fjellet når de trenger. At områder stenger når reinsdyrene skal kalve har jeg null problem å skjønne. At en scooter som kvister en løype og noen hundre turfolk skal ødelegge et system som har tilsynelatende fungert i mange år skjønner jeg ikke. I følge boka «Reinen på Hardangervidda» av Vaa og Bitustøyl er nemlig jakt på villrein en av de viktigste faktorene for bestanden og at manglende rekruttering til denne jakten og muligheten til å transport dit reinen er. For meg virker det som konflikten mellom partene delvis skjer på grunn av manglende vilje til å forstå den annens sak. Men det er vel normalt ved en konflikt i seg selv?

Så følg med på hva som skjer rundt dette, og vis hensyn til villreinen når du er på tur.

Linker og annen informasjon

På denne linken finner du masse informasjon om turen: https://ut.no/turforslag/1114166/hardangervidda-vest-pa-langs-pa-ski-fra-finse-til-haukeliseter

Les også om turen vår i 2025 fra Hemsedalsfjellet til Finse

Hemsedalsfjellet til Finse