Påsken 2025 hadde vi lagt planen om å gå på ski fra hytte til hytte i Skarvheimen. Påsken var veldig sent dette året, og det hadde vært en dårlig vinter med lite snø.

Det er fullt mulig å bo på DNT hytter hele veien. Ruta har en miks av selvbetjente og betjente hytter. Vi hadde planer om å sove i telt ved de betjente hyttene, så sant været tillot det. Dette går an ved at man betaler for å kunne bo innenfor grensen på 150 meter i forhold til allemannsretten, og dermed kan du bruke toaletter og andre fasiliteter på samme måte som de andre gjestene.

Det vanligste er å ta denne turen og bo på DNT hytter hele veien. Da holder det med en mellomstor sekk (ca 60 liter) og du slipper å ta med proviant og teltutstyr. Samtidig er det kostbart å bo på de betjente hyttene, og det er praktisk med telt så sant man har det riktige utstyret. For familier med yngre barn enn oss, så bør man kanskje ha med pulk uansett. Yngre barn kan ikke ha mye i sekken, og da står valget mellom en stor sekk på over 100 liter eller å dra alt sammen i pulken.

På forhånd hadde vi sjekket snøforholdene på Senorge.no, og vi visste at det kom til å være glissent med snø på starten av turen.

Her har vi kommet frem til Breistølen og er snart ferdige med å pakke pulkene.

Denne ruten er en del av MASSIV turen som DNT har. Ruten igjennom Skarvheimen starter egentlig på Tyin, men vi droppet den første delen av praktiske årsaker.

Turen har ikke veldig lange dagsetapper, men med pulk eller små barn er det smart å holde seg til å gå til en hytte om gangen. Har du tenkt å ta turen med sekk på ryggen, kan du hoppe over en hytte. Da blir dagsetappene mer enn 25 kilometer, og det krever at du er i god form.

En av utfordringene med ruta er at man ikke starter og stopper på samme sted. Vi besluttet derfor å ta bobilen vår og kjøre til Gol. Det var den opprinnelige planen at vi skulle ta bussen fra Gol opp på Hemsedalsfjellet og gå av ved Breistølen. Dette er en privat turisthytte som ligger rett ved veien og DNT hytta Skarvheim ligger noen hundre meter unna. Det viste seg at bussen vi hadde tenkt å ta midt på dagen var fullbooket, så vi måtte vurdere våre opsjoner. Enten kunne vi ta en senere buss og sove en natt på Skarvheim, før vi gikk videre neste dag, eller kunne vi ta taxi.

Her bæres pulkene over elva, vi kjenner på tyngde av alt vi har med oss.

Med fire pulker og skiutstyr ville bussturen komme på rundt 2.100 kroner, og taxi ville koste ca 2.700 i følge Gol Taxi. Vi besluttet å ta taxi og komme i gang med turen.

Planen ble nå å gå til Finse og ta toget tilbake til bobilen som sto på Gol. Dette er sannsynligvis den enkleste måten å løse logistikken på.

Vi testet om all bagasje, mat og utstyr passet i pulkene. Det gikk med god margin, samtidig var det ingen tvil om at det kom til å bli tungt.

Taxi til Breistølen

Bobilen ble parkert ved Gol Stasjon og taxien kom og hentet oss. Sjåføren hadde fått beskjed om all oppakningen og hadde derfor med seg stor henger.

Det er ganske nøyaktig en times kjøretur fra Gol til Breistølen, og det er langt fra normalt for oss å ta så lange og dyre turer med taxi. Men de praktiske fordelene veide opp og det føltes helt topp å cruise igjennom Hemsedal. Jeg skal innrømme at jeg var veldig spent på hvor mye snø det ville være oppe på fjellet. Lengre ned i dalen var det helt bart.

Breistølen Fjellstue er kun åpent på sommeren, så her kan man ikke overnatte hvis turen skal gås på ski. Men det er fullt mulig å sove første natten på DNT hytta Skarvheim, vi vurderte dette når det viste seg at det ikke var ledig plass på bussen fra Gol.

Breistølen

Ved Breistølen var det som forventet lite snø. Taxien svingte inn ved innkjørselen der det var bart, men vi kunne ikke komme inn på tunet. Klokken var 12.20, og vi hadde god tid til å komme oss i gang.

Pulkene og all oppakningen ble lastet av. Vi pakket pulkene og prøvde å fordele så «rettferdig» vi kunne. Jentene (14,5 år) fikk litt lettere pulker. Vi hadde med endel «komfortkilo» og det var ikke tvil om at Solvor og jeg måtte ta den tyngste børen.

Deretter måtte vi bære de relativt tunge pulkene til nærmeste snøflekk og starte på turen. Vi brukte en halvtime på å pakke og bære pulkene rundt Breistølen.

Første mikrodistanse var å komme seg ned til elven. Det var ikke is eller snø, så vi måtte komme oss over broan. Det var bart over broen og vi måtte bære pulkene nok en gang langs veien og over broen. Dette tok 15-20 minutter og vi kjente på tyngden av pulkene. Hvordan ville det gå å komme seg opp bakkene?

Det ville nok tatt mye kortere til å komme igang hvis vi hadde hatt sekker. Men det var ingen opsjon siden vi skulle sove i telt underveis og måtte ha med mye utstyr.

Jeg skulte oppover i terrenget og kjente på spenning rundt om vi kunne komme oss oppover uten større utfordringer.

Det ser kanskje ikke så bratt ut, men med pulk er det drøyt når helningen blir som dette. Sina og Oline (14 år) er ved godt mot.

De første 3 kilometerne er det relativt bratt for å dra pulk. Her er det ca 300 høydemeter, og det er en stor utfordring i seg selv. I tillegg var det skikkelig glissent med snø og vi trengte å dra pulkene over de partiene som var bare. Det var hardt arbeid og svetten sprutet. Jentene imponerte og dro pulkene sine uten å mukke. Sakte men sikkert kom vi oss opp de første høydemeterne og snødybden ble akseptabel og det ble større og større avstand mellom de bare partiene. Til slutt var det snø mer eller mindre over alt. Det hadde vært en kraftanstrengelse, og vi var glade for å være i gang. Vi hadde nå brukt 1 times tid siden vi startet ved andre siden av bekken. Klokka var 14.00.

Vi hadde sjekket at kvistingen skulle starte på andre siden av brua på Breiheim. Der så vi en pinne, men ingen flere. Mest sannsynlig startet kvistingen ved Skarvheim, og i etterkant burde vi gått den veien og sjekket. Vi putter det på læringskontoen til neste gang.

Med krummet rygg dro vi pulkene oppover i terrenget, og kom frem til et skard som gikk oppover i bekkefaret. Det kunne vi se stikkene på andre siden av elva og vi skjønte vi hadde gått alt for høyt i terrenget. Vi var mer eller mindre på sommerstien. Det var for bratt til å komme oss ned til den kvistede løypa og vi traverserte oppover i terrenget. Det var heldigvis bløt snø, samtidig føltes det ikke trygt med tunge pulker som kunne gli ut. Det var bratt ned mot elva og vi hadde hjertet i halsen der vi stampet oppover.

Her er vi ferdige med det verste, og den kvistede løypa ligger et par hundre meter foran oss.

Gleden var stor når vi kom over det vanskelige partiet, og vi fikk vite dagen etter at det var flere som hadde tatt samme rute som oss og hatt tilsvarende opplevelse. Da hadde vi brukt ca 1,5 time på 3 kilometer og 300 høydemeter. Det er ikke så ille tempo når vi tar høyde for at vi dro pulker.

Det ble en kort rast ved den stikkede løypa og teiping av hæler som hadde startet å få gnagsår. På dette tidspunktet ble vi passert av to menn som undret seg over vårt veivalg. De hadde gått her før og jeg tenkte i mitt stille sinn at vi hadde fulgt anvisningen fra DNT.

Her er vi ferdig med oppoverbakkene første dagen, og Skarsjøen ligger rett over toppen av den lille bakken rett frem. Det var en bra start på påskeferien.

Den første delen av turen var i ganske bratt terreng, samtidig var det fint å ha funnet ruten og vite at vi trygt kunne komme oss videre uten større utfordringer med navigering. Vi var skikkelig slitne og hadde bestemt oss for å kutte den første distansen i to og sove i telt omtrent halvveis. Vi kom frem til Skarsjøen i 16.30 tiden. Da hadde vi vært i gang i over 4 timer på ca 6 kilometer (dette er inkludert pakking og bæring av pulkene nede ved Breistølen).

Telt ved Skarsjøen

Vi satte opp teltene ved en stor stein som ligger ved Skarsjøen. Rutinene var litt dårlige etter mange år med bruk av bobil i stedet for telt. Det var også slik at teltene har blitt liggende, og vi hadde utfordringer med morkne strikker inne i teltstengene. Men med litt justeringer gikk det greit å få opp teltene.

Første teltplass er klar, vi pumper opp liggeunderlag og gjør alt klart mens jeg varmer opp middagen.

Vi hadde på forhånd laget viltgryte og den ble varmet opp. Alle var så sultne at gryteretten gikk ned på høykant.

Det ble mørkt i 21-tiden, og da hadde vi spilt kort inne i teltet. Jeg fant ut at det var noe galt med glidelåsen på soveposen min, så jeg måtte sove med den åpen. Det var heldigvis ikke så kaldt, og vi har liggeunderlag med dun, men en natt med dårlig søvn hadde jeg. Vi var veldig spent på hvordan dette ville påvirke turen vår videre.

Første etappe fra Breistølen/Skarvheim til Bjordalsbu er på 13 kilometer, og det skal ikke være noe problem å ta denne på en dag. Husk at det er bratt de første 3 kilometerne og sjekk når sola går ned. Går du tidligere på sesongen er det smart å ha med hodelykt i tilfelle noe skjer. Ha selvfølgelig med deg DNT nøkkel også, hvis ikke kan det bli krise.

View this post on Instagram

Bjordalsbu

Det var rundt 5,6 km i luftlinje igjen til Bjordalsbu, og vi fikk tatt sammen teltene og pakket pulkene.

Vi kom oss av gårde i 9-tiden og startet på den første motbakken. Alle kunne kjenne på kropper som er uvant med både å gå på ski og trekke pulk.

Dag nummer to, og vi er på vei mot Bjordalsbu. Første bakken kan skimtes i det fjerne.

To timer senere var vi fremme ved Bjordalsbu, og vi fikk et 4-mannsrom. Hytteverten Håvard ønsket oss velkommen, og vi trakk wienerpølser til lunsj.

View this post on Instagram

Bjordalsbu

Bjordalsbu er en selvbetjent hytte med 24 sengeplasser i hovedhytta og sikringsbua. Hytteverten fortalte at det hadde vært over 50 overnattende her en påske, og da måtte møbler flyttes ut for at alle skulle få plass.

På vei til Gol satt Solvor og jeg og planla hva vi kunne gjøre etter vi var ferdig med denne skituren, og da drodlet vi på å ta kommunetoppen til Ål. Solvor fant ut at vi kunne ta denne fra Bjordalsbu, og da bestemte vi oss for å ta denne og heller bo her i to netter.

Hytta ligger i Lærdal kommune i Sogn og Fjordane, og er den høyest liggende hytta til Oslo og Omegn DNT forening. Dette var hytte #150 for vår del.

Hytta har solcellepanel og vann hentes i vannet. På vinteren må det lages hull i isen for å få opp vann, og jeg vet ikke om utstyr til dette finnes på hytta. Et alternativ er å smelte snø.

Topptur fra Bjordalsbu

Vi samler på kommunetopper, og ble en ekstra dag på Bjordalsbu for å ta høyeste punkt i Ål kommune. Dette var en fin måte å ta denne krevende toppturen.

Kommunetopp i Ål: Raudbergnuten

Bjordalsbu til Iungsdalshytta

Etter en dag med mange timer til kortspill og lesing, samt en tur til toppen av Ål kommune, var det på tide å sette nesa mot Iungsdalshytta.

Turen mellom Bjordalsbu og Iungsdalshytta er 17 kilometer, og sannsynligvis den greieste delen av turen mellom Hemsedalsfjellet og Finse. Utfordringen på denne turen er nedkjøringene, som ikke er en dans på roser med pulk, og ganske krevende med sekk på ryggen også. Ta deg god tid og pass på å få i deg nok næring og drikke på veien. Det blir ekstra slitsomt i nedoverbakkene hvis du ikke har nok energi.

Hytteverten på Bjordalsbu hadde satellittelefon og værmeldingen de neste dagene var ikke oppløftende. Det var meldt plussgrader og regn, men tidspunktet for når det ville starte å regne var veldig usikkert og flyttet på seg for hver gang vi fikk oppdateringer.

Her har vi kommet et stykke på vei mot Iungsdalshytta. Har hatt gleden av noen slake nedoverbakker og her starter snart de litt mer krevende bakkene.

Målsettingen var å komme oss til Iungdalshytta før regnet kom.

Første del av turen går over Bjordalsvatnet, så det er en rolig start og slake oppoverbakker før du starter med slake nedkjøringer.

Etter Mjolgetjønnet som ligger på 1.549 moh, kom vi inn i et parti med brattere terreng. Det går nedover helt til du kommer til Djupsvatnet. Her var det krevende for oss med pulk og det ble ekstra krevende på grunn av flatt lys og føret var hardt og vanskelig. Vi tok det med ro og tok av oss skiene i de verste partiene.

Oline (til venstre) og Sina har kommet seg ned de første bakkene. Føret er skarpt!

Når vi nærmet oss Djupsvatnet, var elva Mjolga åpen i partier. Her måtte vi krysse elva tre ganger, og den siste snøbrua var skikkelig sketchy å komme over. Et par dager til med så varmt vær, så ville vi ikke kommet over. Da ville det tatt ekstra tid å komme seg ned.

Nede på Djupsvatnet gikk vi ut på isen. Vi hadde fått beskjed at isen var omtrent 80 cm tykk, så det var sikkert. Nå hadde vi omtrent 3 kilometer igjen til Iungsdalshytta, og det gikk forsåvidt greit å komme frem. Den siste biten ser du hytta, og det gir ekstra motivasjon.

Iungsdalshytta

Etter 3 timer og 45 minutter kom vi frem til Iungsdalshytta. Vi fikk lov til å campe rett ved hytta og benytte oss av toaletter og andre fasiliteter.

Fikk slått opp teltene, og nå gikk den jobben mye bedre en første natten. Jeg kokte opp vann og det ble drytech mat til lunsj.

Deretter slappet vi av, og trakk inn i peisstua før vi spiste 3-retters middag sammen med de andre gjestene. Det var grønnsakssuppe til forrett, kjøttkaker av reinsdyr til hovedrett og hjemmelaget karamellpudding til dessert. Deilig!

Iungsdalshytta har eget mikrokraftverk og her kan du nyte en varm dusj og få tørket tingene dine. Hytta er betjent med 52 sengeplasser. Den ligger i Hol kommune i Buskerud fylke.

Vi trakk ut i teltet i 21-tiden og det tok ikke lang tid før det begynte å tromme fra regn på teltduken.

Ganske idyllisk teltplass, rett ved Iungsdalshytta.

Iungsdalshytta til Kongshelleren

Utrolig nok var det ikke regn på morgenen, så vi vekket barna i teltet ved siden av, og spiste frokost mens vi pakket sammen.

Oline og Solvor gir en klem før avgang. Været er ikke perfekt, men det regner ikke (enda).

Alt var klart og vi startet på turen klokka 08.20. Den første bakken rett ved hytta var brutal. Deretter var det svært lite snø og vi måtte trekke pulkene over de bare partiene.

Deretter var det ganske flatt i tre-fire kilometer før vi kom til et parti der det er mye stigning i ca 4 kilometer. Tåken var tett og vi kunne ikke se mer enn 2 pinner foran oss.

Her ble det en kraftanstrengelse å komme opp deler av bakkene med pulk, tåken var like tett og det startet å regne. Men vi hadde jo ikke annet valg enn å bite tennene sammen og komme oss til topps. Det er sjelden vi har måttet jobbe så hardt for høydemeterne som nå. Den største utfordringen var at sikten var så dårlig at vi ikke kunne se om det var 20 eller 200 meter til vi var på toppen av bakken.

Her er vi ferdige med oppoverbakkene og har kun 2 km igjen til Kongshelleren.

På denne etappen er det ca 3 kilometer der du går omtrent 300 høydemeter. Det vil si at det er like bratt og krever like mye anstrengelse som å komme seg fra Breistølen og opp det første bratte partiet på dag 1. Dette er selvfølgelig ikke like krevende med sekk som med pulk.

Alt har en ende, også langdryge bakker med pulk, og fra dette punktet og fremover var det enten flatt eller lett oppover. Vi fikk inn rytmen og gikk på rekke og rad. Vinden hadde vi heldigvis i ryggen og avstanden til Kongshelleren ble kortere og kortere.

Det var deilig å komme frem til Kongshelleren. Alle var temmelig våte av regnet.

Gleden var stor når vi kom frem etter rundt 4 timer og 15 minutter. Regner hadde løyet litt, og vi ble ønsket velkommen av et par vi hadde overnattet på Bjordalsbu med og gått sammen med til Iungdalshytta. De hadde sovet alene på hytta, og smatt avgårde når de skjønte at været var akseptabelt.

Etappen mellom Iungsdalshytta og Kongshelleren er på 14 kilometer, og her er det som nevnt bakkene som er største utfordring. Vi brukte litt under 4.5 time i det dårlige været.

Nå ble det nok en gang wienerpølser til lunsj og sosialt samvær før vi lagde Chili con Carne til middag. Vi delte hytta sammen med noen tyskere og stemningen var god.

Kongshelleren

Kongshelleren er en selvbetjent hytte, og den ligger i Aurland kommune i Sogn og Fjordane. På denne turen går vi sikksakk mellom kommuner og fylker.

Hytta har 12 sengeplasser. 8 i hovedhytta og 4 i sikringsbua. Hytta har solcellepanel og tilgang på vann har man ikke om vinteren. Da må det eventuelt graves frem ved bekken i nærheten. Det eneste reelle alternativet er å smelte snø.

Hviledag på Kongshelleren

Dagen etter hadde alle varianter av værmeldingen spådd at det ville bli regn og ruskevær, og det stemte.

Solvor hadde bursdag, og vi hadde en plan om å komme oss videre til Geiterygghytta. Men det pøste ned og vi spiste lunsj på Kongshelleren, derfor bestemte vi oss for å bli til dagen etter.

Folk strømmet til, noen dro videre mens andre ble. Etter hvert viste det seg at vi ble litt flere enn det var sengeplasser til, så vi ryddet i stua og en familie på fire sov på madrasser og sofaen i stua.

Kongshelleren til Geiterygghytta

Dagen etter var været bra igjen, og vi startet turen mot Geiterygghytta. Første delen av turen går i flatt terreng, og det føltes godt å komme igang uten større utfordringer.

Vi møtte på noen bakker som var strevsomme for oss med pulk de første kilometerne, men jeg antar at de er relativt greie for de som går med sekk.

Vi kom forbi fjellet Bolhovd (1.507 moh) og der er det en nedoverbakke som kan være krevende for de fleste. Både Oline (14 år) og jeg hadde et fall, og det føltes som pulken hadde kontroll i stedet for oss til tider. Men vi kom oss ned og kunne nyte litt mat og drikke i bunnen av bakken.

På dette tidspunktet er det ikke så langt til Geiterygghytta i luftlinje, men først må vi rundt Sundhellerskarvet og opp mot fjellet der Geitryggstunellen går igjennom. Der var det en bratt jævel av en bakke for oss med pulk. Oline la inn lavgiret og gikk på ski opp, mens resten av oss tok av skiene og tråkket opp. Vi ble svært slitne og det var stor glede når alle kom til topps. Bakken er kanskje 150 høydemeter, men disse skal tas på relativt kort distanse.

Deretter fulgte bratt men greit terreng ned mot Geitryggshytta.

Etappen mellom Kongshelleren og Geiteryggshytta er 12 kilometer, og den korteste på hele turen. Nok en gang er det nedoverbakken etter Bolhovd og den drøye oppoverbakken før du får tilsvarende nedkjøring mot Geiteryggshytta som er krevende. Distansen i seg selv skal ikke være noen utfordring for de fleste. Vi brukte litt under 3,5 time.

Geiterygghytta

Etter å ha vært på tur i lite tilgjengelig terreng i flere dager, var det en svært folksom DNT hytte som ventet oss. Geiterygghytta ligger kun 3 km fra veien, og når det er knapt med snø kommer «alle» hit.

Vi var slitne etter en litt drøyere tur enn vi hadde tenkt denne distansen skulle være, og det vrimlet av småbarnsfamilier og folk i alle former og fasonger som hadde kommet seg på tur i det fine været. Vi besluttet å ta lunsjen på uteserveringen før vi satte opp teltet.

Praktisk teltplass rett ved Geitryggshytta

Teltet satte vi opp relativt fort, rett bak det ene bygget på Geiteryggshytta. Det var skikkelig deilig å ta en dusj og ta på nesten rene klær. Vi droppet å spise middag her, og lagde oss mat i teltet i stedet. Det var stinn brakke, og de hadde mer enn 40 personer til middag som de ikke hadde fått forhåndsbooking. Vi spilte kort sammen med en familie vi har tatt følge med hele veien, og trakk ut i teltet for å sove når det ble mørkt ute.

Dette er en betjent hytte med alle fasiliteter, og det er 88 sengeplasser. Hvis dere en mange er det smart å bestille plass på forhånd.

Geiteryggshytta til Finse

Dagen etter sa vi farvel til våre nye venner fra Biri, de skulle gå de tre kilometerne til veien og ta en taxi for å komme seg til bilen. Dette er en bra måte å avslutte turen på, enten fordi du ikke vil gå den siste delen til Finse, eller at det blir dårlig vær eller andre grunner til at du ønsker å avslutte.

Den siste etappen mellom Geiteryggshytta og Finse er svært krevende, spesielt med pulk. Distansen er 18 kilometer, og de er strevsomme med kupert terreng. Flere motbakker som tar motet fra deg, og noen nedkjøringer som kan være ganske krevende også. Helt klart en utfordring med pulk.

Det finnes to ruter til Finse, og vi valgte den vi tror er den korteste. Dette er den som går om Kyrkjedøri.

Pause etter en stund på tur. Merker godt at vi trenger mye næring og vann.

Vi startet ganske tidlig, og det hadde heldigvis vært ganske kaldt om natten. Det førte til at vi hadde hardt skareføre og kunne gå store deler av bakkene i starten på beina. Turen startet med snilt terreng i omtrent en kilometer før den første bakken kom. Vi tok av skiene og trasket oppover i et lavt tempo. Her så vi at til og med de med sekk på ryggen hadde problemer.

Deretter fortsatte det kuperte terrenget med både oppover og nedover bakker. I stedet for å ta av og på skiene, fortsatte vi på beina uavhengig av om det gikk opp eller ned. På dette tidspunktet hadde vi nesten ikke mat igjen, og komfortkiloene var drukket opp, så pulkene var vesentlig lettere enn i starten av turen.

Vi stoppet opp underveis og fikk i oss mat og drikke, og når solen startet å ta godt tak i snøen, bestemte vi oss for å ta på skiene. Det går selvfølgelig fortere å komme seg frem på ski, men i bakkene drar det kreftene ut av deg.

Det er ikke så langt mellom Geiteryggshytta og Finse i luftlinje, men traseen går sør-øst over i mange kilometer før du dreier av og starter å gå mot Finse. Det er litt de-motiverende å se på kartet mens du går, kilometerne raser avgårde men du kommer ikke nærmere målet.

Vi nærmer oss nok en bakke. Den er brattere enn den ser ut.

Med noen unntak ble motbakkene noe snillere når vi nærmet oss Finse. Vi hadde ikke problemer med å dra pulkene oppover, men det var ikke akkurat noe barneskirenn. Mot slutten kommer du over et lengre vann, og det føles helt fantastisk å dra pulken som lett og ledig “dingler” etter deg. Så kommer en siste motbakke før du etterhvert kommer til lett terreng der du kan se Hardangerjøkelen og etterhvert stå i nedoverbakkene ned mot Finse.

Da vi nærmet oss Finse må vi bort til stasjonen for å komme oss over jernbanelinja. Vi gikk forbi hotellet og bort til Finsehytta. Nå var vi i mål!

Denne siste etappen var tøff og vi brukte litt over 6 timer på de 19,7 kilometerne til Finse.

Det ble til at vi bestilte pizzaer på Finsehytta, noe som virkelig falt i smak. Deretter slo vi opp teltet i nærheten av hytta og gikk inn igjen for å spille kort og kose oss. Vi kunne kjenne i kroppen at vi har dratt pulk i omtrent 76 kilometer med en ekstra topptur på veien. Bortsett fra en ekstra overnatting på Kongshelleren på grunn av dårlig vær, hadde vi vært ganske heldige med været.

Finsehytta

Finsehytta er en betjent DNT hytte med alle fasiliteter. Her er det 174 sengeplasser, og i populære tidspunkt som påsken er det som oftest helt fullt. De har også eget mikrobryggeri i kjelleren, og vi anbefaler å teste alle variantene de brygger.

Topptur til høyeste punkt i Eidfjord

Dagen etter fikk Sina og Oline lov til å henge ved Finsehytta. Solvor og jeg bestemte oss for å ta turen til høyeste punkt i Eidfjord kommune.

I etterkant har vi funnet ut at Ramnabergnuten var den høyeste toppen i Eidfjord kommune da vi gikk turen. Noen uker senere (30.05.25) ble kommunegrensen flyttet og det førte til at høyeste punkt i Eidfjord er Hardangerjøkelen!

Kommunetopp i Eidfjord: Ramnabergnuten

Oppsummering

Det var en helt ny opplevelse for oss å kombinere hytte-til-hytte tur med overnatting i telt. Turen mellom Hemsedalsfjellet og Finse var både tøffere og mer kupert enn vi hadde trodd på forhånd. Det var viktig for oss å vurdere turen i forkant, og vi sjekket både snødybde og værmelding så godt vi kunne.

Turen starter i (tidligere) Buskerud fylke, en tur innom Sogn og Fjordane, før du ender opp i Hordaland. Ikke verst i løpet av noen få dager? Det er til sammen ca. 76 km å gå fra Skarvheim til Finse, og turen er krevende.

Når du har passert Bjordalsbu er det egentlig ikke så mange muligheter for å avbryte turen hvis været skulle bli ille eller noe uforutsett skal inntreffe, men det er mulig å få hjelp fra Iungsdalshytta ved en krise. Utfordringen er at det er ikke mobildekning før du kommer til Geitryggshytta, så det kan være smart å ha med en satellitt telefon (noe vi ikke har) for å sjekke værmelding og holde kontakt med omverdenen.

Men for en tur! Dette var en opplevelse vi ikke ville være foruten, og det gir oss mersmak på lignende turer i årene som kommer. Jentene imponerte med sin viljestyrke og evne til å komme seg igjennom lange og krevende distanser. Som familie har vi hatt det topp, og vi anbefaler de som vurderer en slik tur å sette avgårde. Sett deg inn i detaljene rundt hver dagsetappe, da er det enklere å skape riktige forventninger til hva som venter.

God tur!

Når du er på Finse, kan vi anbefale turen til Hardangerjøkelen. Dette er høyeste punkt i (tidligere) Hordaland fylke. Her føler du virkelig at du er på toppen av Norge, spesielt hvis det er pent vær.