Det var meldt kaldt og fint vær denne helgen, og vi hadde vært på Norefjell og gått til topps på Høgevard i Desember 2020. Den gangen hadde vi planlagt å ta Gråfjell på samme turen, som viste seg å være for omfattende. Som et sideprosjekt til de 19 fylkestoppene, har vi startet å samle på kommunetopper, og nå må vi dra ganske langt for å finne fjell og åser vi ikke har besøkt. Dette prosjektet handler ikke om å ta toppene på ski, men nå som det er vinter – prøver vi å finne fine skifjell.
Gråfjell (1.466 moh)
Utgangspunktet for denne turen er Tempelseter på Norefjell, en tur som tar ca 2,5 time fra Lørenskog der vi bor. For å spare noen kroner på overnatting, holdt vi oss hjemme på fredagen og dro avgårde klokken 08 lørdag morgen. Siden vi kjører elbil, var planen å fylle på med strøm i Noresund der det er en (1) lader. Den var opptatt da vi kom dit, og vi kjørte videre. Bakkene opp mot Norefjell skisenter drar mye strøm under normale forhold, og det hjalp ikke at gradestokken var på minus 12-13. Vi kom oss opp bakkene, og Nelly (17 år) bremset og regenerte bilen i bakkene ned mot Eggedal. Derfra kom vi oss opp til Tempelseter med fire mil igjen i rekkevidde.
Vi hadde tatt utgangspunkt i følgende turbeskrivelse, og fulgte løypene til venstre for innkjøringen til dagparkeringen. Denne ruten går innover i det flate terrenget mot Fiskeløysingen, og videre i en fiskekrok og opp mot toppen. Det er en rute som er merket til toppen av Gråfjell som går motsatt vei, men den er markert som sort.
Det var omtrent -12 grader når vi satte avgårde, og løypa var nypreparert. Gnistrende føre og veldig tørr snø gjorde at vi hadde et bra tempo på fjellskiene våre. Det går ikke like fort som langrennsløperne på grunn av fellene. Skiene til Nelly, Solvor og meg gnisser mot kantene i sporet siden skiene er brede – men det var deilig å ha relativt god gli. Vi fulgte skiltene mot Fiskeløysingen og kom frem til stikrysset der vi tok av mot østenden av Fiskeløysingen i et upreppet spor. På dette tidspunktet hadde Sina (10 år) fått problemer med den ene fellen sin, og vi hadde allerede gjort et forsøk å teipe den fast med sportsteip. Da den falt av igjen, ble vi enige om at Nelly skulle ta med seg Sina og Oline (10 år) tilbake til Tempelseter via den preppede løypa, mens Solvor og jeg skulle fortsette mot toppen.
Jeg hadde moderate gnagsår, og var ikke spesielt klar for å gå noe lengre enn nødvendig. Løypa var ikke preppet og vi bestemte oss for å ta en mer direkte rute opp mot toppen. Hadde løypene vært kjørt opp, er det sannsynligvis en bedre ide å følge den.
Vi fulgte et bekkefar i et skard og satte mer eller mindre kompasskurs mot toppen av Gråfjell. Terrenget er åpent, men det er samtidig kupert – og det var vanskelig å traversere i de brattere partiene med kortfeller på fjellski. Det har vært flere uker med kalde forhold, og jeg var klar over at det er forbundet med en viss skredfare på grunn av snøkrystaller som skaper vedvarende svake lag. Men ingen av rutene vi valgte var i bratt terreng (over 30 grader).
Da vi var ca. 200 høydemeter under toppen, fulgte vi en svak rygg som gikk opp mot toppen. På dette tidspunktet var vi temmelig slitne og måtte fylle på med noen brødskiver. Solvor har hatt trøbbel med knærne sine siden i sommer, og heldigvis plaget ikke dette henne nevneverdig.
Vi snudde oss og gløttet nordover. I det fine været kunne vi se Jotunheimen og Hurrungane. Et fantastisk skue og verdt turen i seg selv.
Sakte men sikkert nærmet vi oss toppen, og kunne se toppunktet noen hundre meter foran oss. Nordøst for toppunktet går det bratt ned, og det skyet til akkurat når vi var på toppen. Det var en fantastisk følelse å komme opp til topps, og det er ingen tvil at det er mye mer slitsomt å tråkke opp i brattere terreng med fjellski enn med randonne.
Snøen var tørr og fin, og det var 5-6 centimeter med styresnø over det hardere grunnlaget. Vi visste at terrenget var ikke over 30 grader bratt, og vurderingen var at det var relativt liten mulighet for å havne i skredfarlig terreng på vei nedover. Det var ikke fokket opp snø i le sidene og vi kjørte ned samme vei som vi kom opp.
I stedet for å følge våre egne spor ned mot Fiskeløysingen, kjørte vi nord for Donkeliåsen ned mot Holmevassetra.
Under tilsvarende forhold med tørr snø og liten skredfare, ville jeg neste gang gått opp mot Gråfjell via den ruten vi tok ned. Jeg ville også tatt med langfeller som gir bedre grep i de litt brattere partiene og skiftet til disse før jeg forlot det preppede skisporet rett før Holmevassetra. Men denne ruten må du selv vurdere i forhold til skredfare og andre forhold. Det føltes rart å gå rundt, men den ruten som er vanlig er nok best for de som har langrennski eller eventuelt ikke er villig til å pæle litt ekstra for høydemeterene. At jeg hadde gnagsår på grunn av nye støvler er nok også med på å påvirke denne anbefalingen, jeg ville ikke gå noe lengre enn nødvendig.
Det var en herlig følelse å sette skiene i preppede spor igjen, og jeg kjente at det verket i kroppen. Den kalde temperaturen gjorde at huden i ansiktet hadde fått kjørt seg, og det var vanskelig å holde varmen på føttene og hendene.
Vi holdt et ok tempo mens solen startet å nærme seg fjellene, og deler av sporet gikk vi i skyggen. Jentene hadde kommet seg ned til Tempelseter og fikk i seg middag, og da Solvor og jeg kom oss ned til bilen hadde det gått 5 timer. Hvor langt vi hadde gått blir med en viss feilmargin, men ved å måle på NVE sine nettsider har jeg beregnet at vi gikk ca 12 kilometer til toppen av Gråfjell og totalt 21,5 kilometer. Turen gikk i sjeldent fint vær, det var kun noen få sekundmeter vind på toppen og for det meste gikk vi i le.
Linker og annen info
https://ut.no/turforslag/1112345/pa-ski-til-grafjell-pa-norefjell
One Reply to “Kommunetopp i Flå og Sigdal kommune: Gråfjell”