Det var sommerferie og vi hadde vært på ekspedisjon i nesten 3 uker. Vi kom inn i Jotunheimen fra Øvre Årdal og hadde kjørt fra Turtagrø til Spiterstulen. Derfra gikk vi til topps på Galdhøpiggen, dro videre til Glitterheim og tok Glittertind dagen etter. Nå hadde vi kommet oss til Memurubu og overnattet før vi skulle ta Besseggen.

Nelly og jeg sjekker ut kartet før turen. Høydekurvene er tett

Datteren min Nelly (17 år) hadde gått Besseggen tidligere sammen med moren sin, og hun hadde observert at høydeskrekken min hadde blitt bedre igjennom ulike turer gjennom sommeren. Vi hadde blant annet tatt turen til Ringeriksfossen og Bjørndalssetra i Rosendal, som var en ganske eksponert tur. Det hadde gått bra og hun sa til meg at vi burde prøve Besseggen og at hun var sikker på at jeg kom til å klare det.

Spenning i magen

Vi dro til Gjendesheim, parkerte bilen og tok båten til Memurubu. På båten kikket jeg opp mot Besseggen, og jeg kjente på spenningen i magen. Hodet mitt startet å bearbeide tanken på at vi skulle gå denne turen som jeg har hørt så mye om.

Fra Memurubu går det bratt oppover, og du får kickstartet kroppen. Jeg går vel og funderer på hvordan dette skal bli

Det er omtrent 50.000 mennesker som går Besseggen hvert år, det er få i forhold til de 300.000 som går til Preikestolen ved Lysefjorden, men jeg tenker at Besseggen krever litt mer planlegging og praktiske ting for å gjennomføres. Jeg hører om mange som må snu på grunn av høydeskrekk, samtidig som svært mange som går denne turen ikke har med seg den nødvendige utstyret for å gå i fjellet. Utstyret manglet vi ikke, og værmeldingen var veldig positiv. Fornuften i meg sa at dette sikkert kom til å gå bra, men tvilen tok mer og mer overhånd.

Høydeskrekk er noe de aller fleste har av en eller annen grad, og jeg vil si at det er en angst som “normal-nevrotikere” kjenner på. Når jeg mener normal-nevrotikere, så er dette mennesker som ikke har sterke psykiske lidelser, men som sliter med vanlige problemer. En lett depresjon eller høydeskrekk kan være eksempler på dette.

Her ser du Besseggen og har mulighet til å forberede deg mentalt på turen opp

Jeg er utdannet gestaltterapeut og har jobbet med klienter som har angst, og min høydeskrekk har jeg brukt i terapien til å kjenne meg igjen i klientenes situasjon.

Den polariserende tankerekken jeg hadde gått inn i når Nelly foreslo at vi skulle ta Besseggen, tok mye plass i mitt mentale landskap. Jeg ble innesluttet og grublende. Prøvde å skyve tankene til side, men det gikk ikke. De poppet tilbake, og jeg gjorde mitt beste for at det ikke skulle ta overhånd. Etter noen glass med vin og øl på Memurubu, kjente jeg at det slapp litt opp, og dette er vel et godt eksempel på hvorfor vi mennesker driver med mye selvmedisinering med alkohol.

Jeg hadde ingen problemer med å sovne, og da vi sto opp og spiste middag, kom den tilbaketrukne sinnstemningen igjen og jeg kjente at jeg var spent. Hvordan ville det bli? Kom jeg til å klare det? Hva skjer om jeg må snu? Jeg vil ikke snu! Jeg vil klare det.

Fra Memurubu til Besseggen

Fra Memurubu går stien bratt opp i terrenget, og vi fikk fort opp pulsen og temperaturen. På ryggen hadde jeg den vanlige tursekken min på 42 liter, og den var full av ekstra klær, mat og drikke. Når du først kommer opp i høyden er det relativt flatt bortover til Besseggen, og vi holdt et godt tempo. Solvor og barna gikk først, og jeg holdt meg noen titalls meter bak for å kunne bearbeide mine tanker og forberede meg.

Her er vi på vei opp til det brattere partiet. Pulsen er nok litt høyere enn vanlig for min del

Tankene var ikke altoppslukende, og jeg følte meg ikke redd. Jeg var bare litt mer konsentrert enn vanlig, og tror at jeg hadde akseptert at vi var i gang og at det ikke var hensiktsmessig å la angsten forsterke seg. Da ville det sannsynligvis ende med at jeg ville snu.

Besseggen

Jeg har stått og sett på Trollveggen i Romsdalen og tenkt på de som klatrer opp der, folk som hopper i fallskjerm og Killian Jornet som står på ski (!). Å se opp på Besseggen gir ikke den samme fryktinngytende følelsen, men det ser imponerende ut.

Når du nærmer deg det bratte partiet har du god tid til å se hva det er snakk om. Vi hadde gått tidlig, så det var ikke kø, men det var både folk som kom nedover og ganske mange som gikk opp. Noen av de som kom nedover slet virkelig med høydeskrekken. Vi ble stående og vente på en voksen kvinne med et barn på ca 14 år som hadde store problemer med å komme seg nedover. Da kjente jeg at suget kom i magen, det kriblet i kroppen og jeg var spent.

Planen ble som følger; Nelly skulle gå først, deretter Sina og Oline. Solvor etter dem og jeg til slutt. Instruksen min til den minste barna på 9 år var at de måtte konsentrere seg, og at det ikke skulle være noe tull. Sikkert helt unødvendig å si, men det var angsten som pratet. Instruksen min til Solvor var at hun ikke skulle gå fra meg (punktum!).

Nelly startet på turen opp, og heldigvis er det ikke så bratt til å begynne med. Det var fint vær, og jeg kunne kjenne det kalde og skarpe fjellet mot hendene. Skoene mine hadde godt tak også, det var ganske trygt. Tankene mine hadde også godt tak, jeg var konsentrert. Jeg så Solvor bevege seg oppover i fjellet foran meg, og fulgte en meter bak henne. Det var ingen bak oss, men vi måtte pause av og til for å slippe folk forbi som skulle nedover.

Jeg turte å gløtte ut over Gjende og Bessvatnet. Kunne ikke se den spesielle kontrasten mellom fargen i vannene, men jeg så nok ikke så godt etter heller. Ruta oppover er klar og fin, det er ingen mulighet for at du ikke forstår hvor du skal gå. Et par partier føles litt brattere og smalere, men det gikk helt utrolig greit. Høydeskrekken var med meg hele veien, men den tok ikke overhånd. Jeg fokuserte på oppgaven, fulgte etter den trygge Solvor. Hun stoler jeg på, hun er min veiviser.

Vi nærmet oss slutten av klyvingen. Det føltes lettende å være ferdig, samtidig som jeg kjente på mestringsfølelsen. Det var nok ikke som å komme opp på Mount Everest, men det var som å kunne takle Besseggen. Mye mindre målestokk, men en angstfremmende tur i vakre omgivelser.

Nelly (17 år) hadde gått Besseggen før med moren sin, og fungerte som vår guide. Hun var nok enda gladere enn meg for at jeg klarte det

Jeg tenkte på turen vår til Rampestreken i Romsdalen tidligere på våren. Da hadde jeg ikke kommet opp, jeg måtte snu. “Den skal jeg jaggu ta når vi er i Romsdalen neste gang”, tenkte jeg.

Nelly (17 år) var kanskje den som var gladest av oss alle. Det var hun som hadde foreslått turen, og tatt på seg ansvaret å guide oss opp Besseggen. En oppgave hun taklet lett, og som hun i etterkant har lyst å gjøre med venner når hun får førerkort og kan dra på slike turer alene. Det varmer mitt hjerte å vite at hun gjør dette av egen lyst, ikke fordi vi tvinger henne.

Vi kom oss tilbake til bilen og satte kursen mot nye eventyr på Skeikampen.

Besseggen var beseiret. Det kjennes godt.