Hjemme på Lørenskog er Østmarka tom for snø, i andre deler av landet herjer storm og uvær. Solvor og jeg hadde for en stund siden peilet ut den siste helgen i Februar og tatt fri på fredag fra jobben, barna ble tatt vare på av besteforeldre og vi var klare for tur.
Den siste uken før avreise var det flere fylkestopper vi vurderte, men Sæbyggjenuten i Aust-Agder virket som det beste alternativet ut fra den informasjonen vi satt på. Vi har forsøkt oss på denne toppen tidligere, men den gangen gikk vi inn fra Telemark, og det viste seg å være et dårlig alternativ, ihvertfall på vinteren.
Berdalen
Etter den forrige turen fra Telemark siden, var vi 100% klare på at vi skulle teste å gå fra Berdalen neste gang. Her ligger det et hyttefelt, og planen vår var rett og slett å finne et sted å parkere, og gå inn til Sæbyggjenuten. Vi hadde sett på kartet “Bykle” til øynene ble våte, og den opprinnelige planen var at vi fra Berdalen skulle gå til Berdalsbu, en selvbetjent DNT hytte som ligger 5-6 kilometer unna. Først tenkte vi å dra med oss pulk hit, sette de igjen og gå videre mot toppen. Hvis vi ble veldig slitne, kunne vi overnatte på Berdalsbu på vei tilbake. Plan A var at vi skulle gå frem og tilbake til toppen uten å måtte sove der.
Vi kjørte innerst i hyttefeltet, tross et skilt som viste at dette var privat vei, og parkerte der. Vi vet at dette kalles å ta seg til rette, og noen ganger gjør vi det. Vi dro hit siste helgen i uke 9, så det er mange som har vinterferie denne uken. Men parkeringen hadde 5-6 plasser, og vi vurderte at det kom til å være liten mulighet for at det ville bli fullt før vi kom ned.
Da kom en hytteeier ut, og vi spurte om det var greit at vi parkerte der. Han mente det beste var å ikke spørre, så vi trakk spørsmålet fra protokollen. Deretter viste han velvillig hvilken rute vi burde gå, og den viste seg å være mye bedre enn det vi opprinnelig hadde planlagt. Blant annet foreslo han å ikke gå til Berdalsbu. Dette skapte mental uro for min del, som ikke ga seg før vi var langt avgårde på fjellet. For det første hadde jeg sett for meg å få en DNT hytte til. Klarer man å dra til 100 av disse får man en “gullnøkkel” fra DNT, og hodet mitt var så innstilt på å få en hytte til på lista at jeg ble helt satt ut. Men jeg klarte å fokusere, og vi fulgte denne vennlige mannen sine forslag helt frem til toppen.
Fra Berdalen og over første topp
Vi gikk da innover preparert løype mot Langemyr. Normalt er det nok ikke preparert her, så vi var heldige i forbindelse med vinterferien. Når du kommer ut på myra, så ser du en enslig hytte som ligger litt opp til høyre for der dere går. Der oppe er det et skar, og det er retning dere skal ta. På www.norgeskart.no står denne ruten merket med en sommersti. Vi gikk omtrent diagonalt i forhold til skiløypa og skardet, det var rundt 10 centimeter med nysnø og vi ble gode og varme der vi gikk oppover i bjørkeskogen. Heldigvis var det andre som hadde gått oppover her tidligere, så vi slapp å brøyte løype.
Omtrent ved tregrensa hadde vi vår første pause, og vi hadde tro på at dette kom til å bli en fin tur. Været var ok, med skiftende skydekke og ganske lite vind på dette tidspunktet.
Vi kom oss opp på toppen av dette fjellet og kjørte bredbeint ned i svært vanskelig sikt. Kunne ikke se noen konturer, og balansen ble mer eller mindre satt ut av spill. Når vi kom ned til Tverrheiskardet, gikk vi forbi Tverrheitjønni. Her går det en kvistet rute, og denne følger vi ca 400 meter etter dette lille vannet. Vi hadde fremdeles vanskelig sikt, men bra nok til at vi kunne orientere oss i forhold til hvor vi skulle gå.
Tverrheitjønni til Gjuvvatn
Fire hundre meter etter Tverrheitjønni, tok vi til høyre (mot øst) og gikk igjennom et skard som fører ned til Gjuvvatn. På dette tidspunktet startet det å klarne opp litt, de snødekte fjellene viste seg i all sin renhet, og vi så hvordan de endret seg i det skiftende lyset. Noen steder kunne vi se blå himmel presse seg frem igjennom skydekket. Stemningen var svært god.
Når vi kom ned til Gjuvvatn så vi et nytt skard som går omtrent rett frem i forhold til den retningen vi hadde. Her startet vi å gå oppover igjen, mot de to små vannene som ligger ovenfor hverandre i nærheten av Sæbyggjenuten. Er det fint vær vil dette være omtrent det første du ser av fjellet når du nærmer deg det vannet som ligger lavest. En fin belønning i seg selv.
Siste biten mot toppen av Sæbyggjenuten
Kjentmannen vi snakket med ved Berdalen anbefalte oss å ta den venstre eggen opp mot Sæbyggjenuten. På dette tidspunktet hadde vi vært på tur i nesten 3 timer, og vi valgte heller å ta den høyre flanken opp mot toppen.
Opp fra det laveste vannet var det litt brattere, og det var en skavl som var relativt stor de fleste steder. Det går en bekk mellom vannene her, men vi kunne ikke se hvor den gikk, og sannsynligvis ville vi ikke kunne gå opp der uansett.
Løsningen ble å gå opp til et parti av skavlen som var minst, det var heller ikke så bratt opp der som andre steder. Vi tok av oss skiene og gikk på beina de siste meterne opp. Deretter var det bare å ta på skiene igjen og starte på de siste 240 høydemeterne opp til Sæbyggjenuten.
På dette tidspunktet måtte vi bruke GPSen for å finne ut hvor toppunktet var. Det gir en forsterket motivasjon å se at luftavstanden sakte men sikkert blir kortere til det endelige målet. Både Solvor og jeg var ganske slitne på dette tidspunktet, og vi tråkket på i nysnøen og vinden. Solen skimtet frempå, og det var ingenting å klage på.
Sæbyggjenuten
Før vi kunne gå den siste biten opp mot toppen, var det en liten nedoverbakke. Jeg fikk god fart, mistet balansen og gikk rett på trynet. Solvor var nok bekymret for at jeg hadde slått meg, men det gikk heldigvis bra. Litt øm i skulderen, men ingen fare.
Vi tok av oss skiene og gikk på beina de siste høydemeterne, vinten var sterk, men det var veldig god sikt i alle retninger. Jeg kunne kjenne på en tilfredshet, ikke en euforisk lykkefølelse akkurat, men en tilfredsstillelse av at vi faktisk hadde klart denne toppen etter et mislykket forsøk tidligere. Solvor smilte fra øre til øre, og jeg kan bare forestille meg hvordan andre kjenner en tilfredshet med å nå sine mål. Det er det deilige med dette prosjektet, det er langsiktig, og vi kan realisere delmålene våre underveis.
Veien tilbake
Vi gikk de øverste høydemeterne på beina, tok på oss skiene og fulgte den samme ruten ned som vi hadde gått opp. Solvor og jeg hadde trodd at vi kunne følge sporene våre, men de hadde allerede føyket såpass godt igjen at de nesten var umulige å se.
Turen ned gikk med kortfellene på, og vi tok det veldig med ro. Litt dumt å få en skade såpass langt inne på fjellet, vi hadde ikke sett en sjel så langt denne turen, og det var svært lite sannsynlig at noen andre hadde tenkt seg denne dagen.
Vi kom oss ned gavlen mellom de to vannene med skiene på beina, og deretter var det å følge den samme ruten tilbake som vi kom. Begge to var ganske slitne, men det gjør noe med motivasjonen å være på vei tilbake. Veien er kjent og vi vet at målet er nådd. Spenningen og forventningen i kroppen er borte, vi har klart det vi kom for.
På nedsiden av Tverrheitjønni møtte vi to damer som hadde kommet fra Berdalen, vi slo av en kort prat før vi travet videre. Været var på dette tidspunktet litt rufsete igjen, en påminnelse om at fjellheimen kan være lunefull.
Den siste bakken ned mot skisporet ned til hyttefeltet ble det crazy tilstander. Det var omtrent 25 centimeter med puddersnø, og vi kunne tillate oss å ha litt fart. Stilen var temmelig broket, men vi koste oss i nedkjøringen. Melkesyren pumpet i lårene og jeg måtte ta pauser av og til for å ikke miste kontrollen helt.
Gjensynet med bilen var herlig som vanlig, den vanlige bekreftelsen at alt har en ende. Vi lastet inn, og satte kursen mot Haukeliseter Fjellstue, der vi neste dag skulle prøve oss på Rogalands høyeste topp, Vassdalseggi.
Oppsummering og praktisk informasjon
Det er vanskelig å si eksakt hvor langt vi gikk på denne turen, men fra parkeringsplassen i Berdalen til toppen av Sæbyggjenuten var det i følge GPSen ganske nøyaktig 10 kilometer. Ruten gikk litt i sikk sakk, så vi kan si at det er minst 25 kilometer frem og tilbake i forhold til den ruten vi valgte. Vi var på toppen etter ganske nøyaktig 4 timer, og tilbake til bilden etter 6,5 timer. Tross skiftende skydekke hadde vi fine forhold med ca. -5 grader og 5-10 centimeter med nysnø. Vi gikk med fjellski og kortfeller, og hadde sekker på 42 og 45 liter.
Vi kjørte fra Lørenskog til Haukeli Hotel på ca. 4 timer uten stopp, som er ca. 268 kilometer med vår Audi e-tron 55. Bilen var fulladet ved avreise, og vi kom frem uten å måtte lade ytterligere. På baksiden av hotellet er det to hurtigladere (50 kW) fra Grønn Kontakt. Vi ladet i 1t 36m og fylte på 76,35 kW og betalte 273,13 med 20% rabatt igjennom Elbilforeningen.
Bodde på Haukeli Hotel og kjørte til Berdalen på ca. 45 minutter, distansen var ca. 44 kilometer. Startet 08.45 og var tilbake til bilen i god tid før det ble mørkt. Kjøreturen fra Berdalen til Haukeliseter Fjellstue tok litt over en time og er ca. 70 kilometer. Der er det også hurtigladere (50 kW) til bilen.
Linker
Les om turen vår fra Telemark siden, der vi måtte snu: Fylkestopp i Aust-Agder: Sæbyggjenuten
Les om våre andre turer til fylkestoppene her: 19 Fylkestopper
https://ut.no/hytte/10465/berdalsbu
https://ut.no/hytte/10660/haukeliseter-fjellstue
Karine Falck-Pedersen har vært på alle 19 fylkestoppene på ski. Hun klarte dette på 2 sesonger, en virkelig bragd. Her er videoen fra hennes tur til Sæbyggjenuten:
Ny ekspedisjonsbil: Audi e-tron
One Reply to “Aust-Agder: Sæbyggjenuten”