Dagen før hadde vi gått opp til Sæbyggjenuten, som er den høyeste toppen i Aust-Agder. Det var en veldig fin tur, og selv om vi var slitne i kroppen, var vi også veldig klare for å bestige nok en topp i prosjektet vårt.
Opprinnelig hadde jeg planlagt at vi kunne prøve oss på Urdalsknuten som er det høyeste punktet i Vest Agder. Men det viste seg at denne turen ikke lot seg gjennomføre i forhold til den tiden vi hadde til disposisjon, så den får vente til en senere anledning.
Haukeliseter Fjellstue
Vi kom hit på fredag ettermiddag, og hadde booket et Selvstellsrom. Dette var det eneste ledige, og vi var så heldige å få et rom som det egentlig er plass til 4 personer. Det betyr at vi hadde god plass til å lage mat og breie oss ut litt. Haukeliseter Fjellstue ligger rett ved E134, og har til og med egne hurtigladere (50 kW). Den skal være kåret til den veikroen som har best mat, så her er det bare å ta seg en stopp hvis man har anledning.
Vær og føremelding
Da vi kom til Haukeliseter Fjellstue dagen før var det mye vind, og værmeldingen var ikke oppløftende. Neste dag skulle det være -6 grader, snø og vind som skulle ta seg opp utover ettermiddagen. Det var varslet skredfare 3 – betydelig, så vi sjekket hvor bratt det ville være. Geodata.ngi.no viser at det bratteste partiet er siste biten opp mot eggen, og der er det 31-35 grader. Med andre ord, ikke spesielt trygt når det er snakk om betydelig skredfare. Vi bestemte oss for å gjøre et hederlig forsøk, og heller snu hvis vi følte at forholdene ikke var gode nok.
Vassdalseggi
Vassdalseggi er Rogalands høyeste topp og raver 1.658 meter over havet. Enkleste utgangspunkt for denne turen er Haukeliseter Fjellstue.
Slitne etter gårsdagens tur til Sæbyggjenuten, sovnet vi i 21.30 tiden. Vi våknet ganske tidlig, satte til livs en enkel frokost, pakket sekkene våre og gikk ut i rufseværet. Klokken var 07.45 når vi tok på oss skiene i vinden og snøføyken.
Haukeliseter er et mekka for kitere, men ingen hadde startet dagen like tidlig som oss, og vi gikk avgårde langs den kvistede løypa over Ståvatn. Sikten var temmelig dårlig, det snødde lett og vi brøytet vei igjennom fokket snø opp til leggene mesteparten av tiden. Kroppen føltes overraskende pigg, og vi hadde god fart bortover de flate partiene. Etter kort tid ble sikten enda dårligere, og vi hadde ingen referanser i terrenget og lyset var så flatt at vi mistet helt oversikten over konturene. Dermed ble det navigering på GPS med støtte fra kart. Ikke optimalt.
Kjelaneset og Kjelavatn
Da vi kom ned mot Kjelaneset og Kjelavatn, var planen at vi skulle runde østsiden av Kistenuten og gå oppover mot Lisledalen. Sikten var ikke blitt bedre, og vi startet på turen oppover i den dype snøen.
Solvor og jeg byttet på å gå først, og hofteleddsbøyerne og rumpemuskulaturen fikk virkelig kjørt seg. Snøen hadde føyket endel, og det var svært variabelt om vi kunne brøyde oss vei under snøskorpen eller om vi måtte løfte skiene og bryte igjennom det litt tettere laget med snø øverst. Heldigvis var det ikke veldig bratt i starten, for da hadde denne turen blitt kort.
Surr med GPS
Nå så vi bare konturer av fjell her og der, men det meste var hvitt og tåkete. Jeg peilet ut retning mot det lille vannet i Lisledalen på GPSen og vi hadde god kurs. I mitt hode hadde jeg 100% kontroll, og vi startet på en bakke som var litt brattere enn det vi hadde gått så langt. Nå begynte det å bli skikkelig tungt, og vi bestemte oss for å stoppe og legge om til langfeller for å få litt bedre grep. Da jeg sjekket ut GPSen så jeg at retningen var feil, jeg hadde surret og vi var på vei mer eller mindre rett mot østenden av Vassdalseggi, den virkelig bratte enden.
Vel, jeg ble litt irritert på meg selv, men skjøv det fort til side, vi var fremdeles bestemt på at vi skulle prøve å komme oss opp, selv om vi begge var usikre om det i det hele tatt lot seg gjøre.
Vinden ulte rundt hetta, og både Solvor og jeg gikk i jevnt tempo. Vi fortsatte å bytte på hvem som skulle gå først, og jeg må si at det var en større ro for min egen del enn jeg hadde sett for meg. Skituren dagen før hadde vel fått kroppen til å holde en jevnere rytme. Vi går ikke så mye på fjellski, men rytmen føltes god tross forholdene.
Lisledalen
Lisledalen er sikkert et flott skue når du kan se hvor du går. Vi prøvde etter beste evne å manøvrere etter kart, GPS og magefølelse. Sikten var nå nesten lik null, men vi kunne se skavler og fjell her og der. Magefølelsen hadde vist seg å ikke være til å stole på, så GPSen var vel det jeg brukte for å finne den beste ruten.
Noen hundre meter etter vannet (som ligger 1.151 moh) startet vi å se etter en rute opp til eggen. Vi gikk i travers, og manøvrerte oss sakte med sikkert oppover. Det gikk på ett vis, og vi jobbet med å få høydemetere og komme oss opp dit vi skulle.
Snøen gikk nesten opp til knærne på det dypeste, og vi snakker om ca. 30 graders helling, og det er tungt. Virkelig tungt. Til slutt kommer til vi en skavl, der vi ikke kommer over med skiene og vi tar de av og fester de på sekken. Deretter gøtser vi på rett oppover mot toppen av eggen som ligger på litt over 1400 moh. Ca. 10-20 høydemeter under dette punktet støter vi på blåis og fokksnø. Det er over 30 grader bratt, og vi føler ikke at det er forsvarlig å gå videre. Snøværet starter å ta seg opp enda mer, og vinden uler rundt hetta på jakka. Vassdalseggi får bli med forsøket for denne gang, og det er helt greit. Nå har vi vært på tur i nesten 4 timer. Vi vurderer det som uansvarlig å pushe på videre i dette været, antagelig ville turen opp langs eggen være enda mer utsatt for været, og selv om terrenget ikke så ut vil å være spesielt eksponert, ville vi nok ikke kunne se noe som helst på vei oppover.
Nedover i tåka
Sikten blir med ett lik null, og vi kommer oss ned den skavlen der vi måtte ta av skiene og prøver å finne sporene våre i snøen. Skisporene er omtrent umulig å se, men stavtakene våre kan vi skimte med jevne mellomrom. Balansen er det vanskelig å holde, for balansenerven i øret og komplett whiteout gjør at vi blir svimle. Heldigvis har vi langfellene på, så vi må omtrent stake i nedoverbakke. Den dype snøen bremser oss opp også.
Jeg merker at noe er galt, for plutselig er vi i et brattere område enn det vi gikk opp. Farten roes helt ned, og jeg kjenner at det er noe som ikke er helt riktig. Plutselig ser jeg en skavl omtrent 50 centimeter foran skiene mine, og jeg roper ut “stans!” til Solvor. Vi har traversert for langt til høyre (øst) og kommet inn i et parti vi hadde gått rundt på vei opp. Hadde vi falt ned her ville det neppe gått bra, det var 5-6 meter ned, og selv om vi kunne vært heldige og landet i snøen, tror jeg neppe det ville endt godt.
Med hjertet i halsen traverserte vi et stykke mot nord og gikk noen få høydemeter. Deretter kom vi oss trygt forbi dette litt eksponerte partiet.
Veien tilbake
Vi fikk tatt av langfellene og byttet til kortfeller, deretter tok vi luftlinje mot den kvistede løypen nede ved vannet. På et tidspunkt gikk vi igjennom et rasområde fra tidligere, med ganske store klumper med snø. De største var nok mer enn en meter i diameter. Sannsynligvis var dette raset minst en uke gammelt, men det ga oss en påminnelse at vi skal ta naturkreftene på alvor.
Den kvistede løypen tilbake til Haukeliseter går i slak oppoverbakke. Jeg kjenner at både kroppen og hodet er slitent, og den siste kilometeren tilbake er virkelig tøff, og jeg lar meg ikke imponere av de 20-30 kiterne som holder på i den sterke vinden engang.
Vassdalseggi ligger der og venter på oss, neste gang må vi sørge for at værmeldingen er bedre enn det utgangspunktet vi hadde i dag, og jeg gleder meg til å kunne beseire dette fjellet.
Linker og annen informasjon
Haukeliseter Fjellstue er et flott utgangspunkt for denne turen. Dette er en DNT hytte, og de har flere muligheter i forhold til overnatting. Vi fikk et selvstellsrom, som gjorde at vi kunne lage maten vår selv. Vi kjørte fra Lørenskog til Haukeli Hotel dagen før med vår Audi e-tron 55, og det hadde vel vært slik at vi akkurat hadde kommet frem til Haukeliseter hvis vi hadde pushet på. Men vi hadde nok klattladet på Haukeli Hotel eller en av de andre ladestasjonene på E134.
https://ut.no/hytte/10660/haukeliseter-fjellstue
Haukelifjell er en værutsatt fjellovergang, og det kan være en ide å sjekke om veien er åpen, det gjør du på denne siden: https://www.vegvesen.no/trafikk/html/savedsearch.html?id=604
Veien ble stengt på lørdag, og den ble ikke åpnet før søndag klokken 12. Det kunne tatt enda lengre tid å rydde veien, og det kan være snakk om kolonnekjøring, da må dere regne med en god del ventetid. Kjører du elbil, sørg for at bilen er ladet.
På denne siden kan du se hvor det er bratt: www.geodata.ngi.no
Les om de andre turene våre til Norges fylkestopper her: 19 Fylkestopper
Unngå kjipe situasjoner der du glemmer viktig utstyr, vi anbefaler å bruke Pakkelister
3 Replies to “Forsøk på Vassdalseggi i Rogaland”