Rogaland: Vassdalseggi

Etter mange uker med corona tilstander, fikk vi ordnet slik at søsteren min kunne ta seg av barna og vi kunne dra på tur. Vi hadde flere opsjoner, og værmeldingen var særdeles oppløftende denne helgen. Derfor bestemte vi oss for å gjøre et nytt forsøk på Vassdalseggi som er den høyeste toppen i Rogaland. Toppunktet ligger på 1658 meter over havet, og turen er lang – nesten 20 kilometer tur retur. Vær og føre kan påvirke om det er best å ta denne toppen på randonne eller fjellski.

20200424_190546114_iOS
Kjøreturen fra Lørenskog til Haukeliseter Fjellstue er 296 kilometer, og vi klarte den med vår Audi e-tron 55 uten lading og godt med ekstra strøm.

Vassdalseggi

Det var åtte uker siden vi hadde gjort et forsøk på Vassdalseggi i svære vanskelige forhold på fjellski. Den gangen var det skredfare 3, sterk vind, snøvær og tåke. Vi måtte snu etter 4 timer og hadde ikke en sjanse til å nå toppen. Les mer om den turen her.

20200424_193556221_iOS
150 meter fra Haukeliseter Fjellstue slår vi opp teltene. Klokken er 22 og det er fremdeles lyst selv om solen har gått ned

Sist vi var her, bodde vi på Haukeliseter Fjellstue, som på grunn av corona viruset ikke hadde åpent nå. Vi bestemte oss for å sove i telt, og inviterte en venn av oss med på turen sammen med sin sønn på 17 år. De har også satt seg som mål å gå til topps på alle fylkestoppene, selv om det ikke er så viktig for dem om det skjer med ski eller på beina.

20200425_054009929_iOS
Campen om morgenen. Roger og Sander (17 år) ligger og sover enda, vi starter på forberedelsene til dagens tur.

Før avreise vurderte jeg denne turen til å være overkommelig, selv om det er en lang tur. Vårt turfølge hadde aldri gått på randonne ski før, men jeg vurderte det som bedre i forhold til å gå på fjellski. Beslutningen ble at vi skulle gå denne turen på randonne utstyr, siden jeg var usikker på hvordan det bratteste partiet fra vannet i Lisledalen ville være når det er varmt på dagen og kaldt på natten.

Fortroppen

Vi skulle ha med oss Roger og Sander Slinning, og de kunne ikke dra avgårde før sent. Solvor og jeg dro derfor med fullstappet bil mot Haukeliseter rett etter hun var ferdig på jobb. Forrige gang vi dro i denne retningen ladet vi på Haukeli, men vi hadde tatt av takboksen for å få bedre aerodynamikk og håpet på at vi ville kunne kjøre helt frem til Haukeliseter denne gangen. Heldigvis har vi en annen kompis som har hytte på Haukeliseter, og han kunne bekrefte at det var brøytet plass til parkering og ladestasjonen var tilgjengelig.

20200425_055303634_iOS
Kan ikke bli bedre forhold enn dette!

Det var god stemning i bilen oppover, familien har vært tett oppe på hverandre i seks uker, og vi startet å vise tegn til brakkesyke. Selv om vi har vært flinke til å finne på ting, har hele situasjonen vært annerledes. Vi er vant til å kunne dra rundt og gjøre ting i helgene, men nå har det vært dagsturer og telt som eneste alternativ hvis vi ikke skulle sove hjemme.

Vi kjørte opp på fjellet fra Haukeli, solen startet å gå ned og det var vidunderlig å kunne se de hvite fjellene i all sin prakt. Kom frem til Haukeliseter Fjellstue, satte bilen til lading og fikk dratt all oppakning ned mot vannet der vi startet å etablere camp.

To telt ble satt opp, kuldegroper gravd og latrine etablert. Solvor og jeg krøp inn i teltet og skravlet litt før vi sovnet. Klokken 02 kom Roger og Sander, og vi kunne høre at de kom seg inn i sitt telt for å sove. Flokken var samlet.

Avmarsj

Solvor og jeg våknet først, vi hadde ikke sovet like godt som vanlig, men var ganske uthvilt. Roger og Sander virket ganske pigge også. Vi fikk i oss frokost, smurte matpakke og gjorde oss klare til tur. Stemningen var god og jeg viste ruten på kartet.

IMG_0878
Solvor starter på stigningen opp mot Lisledalen

Klokka var litt over 10 da vi satte avgårde. Det var helt vindstille og jeg tipper temperaturen var mellom 8-10 grader en times tid senere. Da hadde vi gått anmarsjen på ca 4 kilometer bort dit vi skulle starte å gå opp mot Lisledalen. Skredvarselet var på grad 1, noe jeg aldri har opplevd så lenge jeg kan huske, men vi kunne se skavlene på østsiden av Kistenuten som hang faretruene over oss. På vei opp gikk vi forbi et skred, og jeg kunne se hvordan snøen var pakket sammen i tre-fire meters dybde. Jeg kjente på respekten for fjellet og sendte en stille bønn om at jeg aldri vil oppleve snøskred.

IMG_0898
Vi går rett i nedkant av skredet. Litt vanskelig å si hvor mange dager det er siden det gikk.

Været var helt fantastisk, snøen var hard med et mykt lag som var oppvarmet av solen – og vi fikk opp temperaturen etterhvert som høydemeterne gikk. Fra Kjelavatn opp til vannet i Lisledalen er det 230 høydemeter. Normalt sett ville Solvor og jeg brukt 45 minutter på denne delen.

Vi hadde med oss to nybegynnere, og vi fant ut i etterkant at Roger muligens skulle tatt av seg varme klær tidligere enn det han gjorde. Han ble alt for varm, og viste tydelige tegn på at det var litt for tøft.

I tillegg hadde vi tatt med både skarejern og stegjern i tilfelle det ville være isete i de brattere partiene, som gjorde at sekkene våre var tyngre enn vanlig. Vi løste ved å legge igjen det utstyret vi ikke trengte i et depot rett under ryggen. I etterkant ser jeg at vi nok kunne lagt igjen dette lengre ned, men jeg var ikke sikker på hvordan snøen ville være 200-300 høydemeter lengre oppe.

IMG_0909
Roger har fått av seg “thermodressen”, og livet er blitt mye enklere

Det er vanskelig å holde på prinsippene om å alltid ha med utstyr i tilfelle været slår om, når alt tyder på at det ikke blir noen forandring. Derfor hadde vi med boblejakker og annet opp til depotet, og vi lirket ikke på vårt eget prinsipp om å alltid ha med skredutstyr. Roger og jeg byttet sekk ganske tidlig, men det hadde kanskje vært smartere å latt han gå uten sekk. Han hadde hatt en lang dag i forkant av turen, kombinert med få timer søvn i telt. Ikke et perfekt utgangspunkt for å gå en lang topptur første gang.

Brattere parti

Forrige forsøk på Vassdalseggi var under vanskelige forhold, og det var rart å se terrenget som vi prøvde å manøvrere i. Nå var det blå himmel og sol, snøen var litt hardere enn vi hadde hatt noen hundre høydemeter lengre ned, men vi trengte ikke skarejern og det var ikke en opsjon å ta skiene på sekken. Nå hadde vi vært på tur i over fire timer, og det var ingen tvil om at vi hadde valgt en tur som ville dra det meste av krefter ut av oss.

IMG_0953
Solvor på vei opp ryggen

Fra vannet i Lisledalen (1151 moh) til første toppen på eggen (1431 moh) er det 280 høydemeter. Normalt går Solvor og jeg ca. 300 høydemeter i timen, men nå gikk det mye tregere.

Tempoet var nå svært lavt. Maten var spist opp, selv om vi hadde masse sjokolade igjen. Vannet begynte å ta slutt også, og jeg visste at det kom til å bli en tøff tur tilbake fra toppen. Men vi kom oss opp de brattere partiene uten problem, selv om det gikk sakte.

Ryggen

Da vi kom opp mot en av fortoppene på 1632 meter over havet, sjekket jeg på GPSen og så at det var ca. 2 kilometer igjen. Vi la nå igjen sekkene våre, og det var helt fantastisk å kjenne hvordan vi kunne gå avgårde mot toppen uten remmer som strammet om skuldrene og vekten som holdt oss nede. På dette tidspunktet var alle fire slitne, men Roger og Sander travet på uten å klage. Vi kunne se at de slet, men det var ikke et alternativ å snu. Vi visste at vi ville gå tom for vann, men det ville ikke være noen krise. Jeg hadde allerede startet å spise snø når tørsten ble for stor.

IMG_0973
Ryggen er bred og flat de siste 2,5 kilometerne. Den siste biten er det lett å slite med motivasjonen etter en allerede lang tur.

De to kilometerne frem til toppen gikk også i lavt tempo, der oppe sto det to jenter vi hadde sett tidligere, og vi utvekslet noen ord før de dro avgårde. Det ble som vanlig en kort foto sesjon og ingen øvrig seremoni før vi snudde skiene og gikk tilbake til det punktet vi hadde satt fra oss sekkene.

Ved sekkene våre møtte vi en familie på fjellski, som trodde de hadde kommet til toppunktet, de måtte jobbe med motivasjonen til sin 12-årige sønn, og jeg mistenker det ble bestikkelser med sjokolade før de kunne gå videre.

20200425_135524365_iOS
Sander (17 år) og Roger er så slitne at de tar et sittende bilde på toppen

Nedkjøringen

Turen til Vassdalseggi blir ikke tatt på grunn av den flotte nedkjøringen. Jeg tviler ikke på at det kan være fantastiske forhold her, men er det fantastiske forhold vil det nok være andre topper som frister mer i området.

IMG_1001
Roger er superklar for nedkjøring, må bare hvile litt først

Vi hadde utfordringer med å finne samme vei ned til depotet vårt, siden vi ikke hadde tydelige spor i den relativt harde snøen på vei opp. Men vi kom oss ned, og jeg kunne kjenne at sekken var litt tyngre enn jeg er vant med før jeg fylte den opp med alt utstyret vi hadde lagt igjen i depotet.

Strategien var å holde fart og høyde, og dermed komme oss ned Lisledalen og videre til Kjelavatn uten å måtte ta på fellene igjen. Snøen ble gradvis bedre etterhvert som vi kom nedover, men jeg strevde med å få gode svinger med svært tung sekk. Vi hadde gått denne turen for å kunne huke av en fylkestopp, ikke på grunn av god nedkjøring. Jeg misunte ikke familien som skulle kjøre ned her på fjellski.

Tilbake til teltet

Vi tok på fellene nede ved Kjelavatn, og nå hadde vi vært på tur i godt over 7 timer. Temperaturen var ikke like høy som tidligere på dagen, men vi kledde av oss og satte i marsj. Gruppen ble delt i to, der Solvor og jeg ble fortroppen. Vårt ansvar ville være å lage middag klar til Roger og Sander kom frem til campen etter oss.

20200425_152623445_iOS (2)
Solvor og Sander tar av fellene etter nedkjøringen

På dette tidspunktet startet fotsålene å bli problemet. Jeg var helt sikker på at jeg hadde store vannblemmer under føttene, men det viste seg at det kun gjorde vondt på grunn av konstant trykk over lengre tid.

Solvor og jeg hadde et ok tempo, og selv om det var 2,9 kilometer i luftlinje – virket disse 3.5-4 kilometerne minst like lange som sist gang vi kjempet oss hjem i snøværet. Endelig kunne vi se Haukeliseter Fjellstue og teltene våre i det fjerne, men det var fremdeles 1.5 kilometer igjen. Motivasjonen fikk seg en knekk, og vi la igjen et par sjokolader til tøffingene som kom bak oss.

IMG_1011
Slitne etter tur, men livet er digg!

Sjelden har jeg vært så glad for å komme frem til teltet. Å kaste fra seg sekken og få av seg støvlene var en euforisk følelse, i dette tilfellet var det en sterkere følelse å komme tilbake til teltene enn å komme på toppen. Solvor og jeg hadde vært på tur i 8 timer og 20 minutter.

Vi fikk skiftet til tørre klær, og jeg ble glad over å se at føttene mine ikke hadde gnagsår – de bare gjorde vondt. Primusen ble fyrt opp og vi varmet opp chili con carne som var laget hjemme på forhånd.

IMG_1015
Sola går ned mens Solvor nyter livet i campen

Etter 20-25 minutter kom først Sander og deretter Roger gående. Det virket som de ikke var noe mindre glad enn meg for å være ferdig med turen.

Vi fikk i oss mat, dro med oss soveposene ut og slappet av etter turen. Roger deltok ikke aktivt i samtalen, og beskrev det som å være 6 år igjen og kunne ligge og høre på foreldrene snakke etter at han hadde lagt seg. Alle kjente på ømhet i kroppen, og den deilige følelsen av at slitet er over.

Oppsummering

Dette var vår fylkestopp nummer 9, og vi har hatt forsøk på ytterligere 2 topper der vi ikke har kommet opp. Den enkleste toppen som står igjen er Vestfjellet i Vestfold, men der er det sjeldent bra skiføre. De fleste toppene som gjenstår er med andre ord ekspedisjoner som krever tid og gode føremeldinger. Flere av de krever også guide.

Turen går ikke i krevende terreng, bortsett fra noen steder der det er over 30 graders stigning. Er det hard snø, vil vi anbefale randonne – selv om anmarsjen tar lengre tid. Ved mykere snø kan nok fjellski være et bedre alternativ. Vi anbefaler ikke å gå denne turen under dårlige forhold, slik som vi prøvde på første gangen. Jeg tipper at turen kan tas på 6-8 timer, kanskje raskere for de som virkelig liker å holde høyt tempo.

Vi vil takke Roger og Sander Slinning for deres deltagelse på denne turen. Den ble mye tøffere enn jeg hadde sett for meg, og det ble en brutal start for å bygge erfaring rundt toppturer på randonne. De viste god holdning og duret på selv om alt av krefter var borte på slutten. Solvor og jeg håper de ikke er skremt av dette, og at de blir med på oss på andre eventyr i fremtiden.

Linker

Forsøk på Vassdalseggi i Rogaland – vårt første forsøk under svært vanskelige forhold. Vi er glade for forsøket, for det ga oss en indikasjon på avstandene og en generell følelse av terrenget. Mangel på sikt er egentlig det aller største problemet.

Aust-Agder: Sæbyggjenuten – har dere tid, kan vi anbefale å ta høyeste topp i Aust-Agder på samme tur.

Gaustadtoppen – bor du på Østlandet, er det fullt mulig å ta Gaustadtoppen på vei hjem. Vi droppet det og prioriterte å komme oss hjem til barna i stedet.

19 Fylkestopper – på denne siden kan du lese om alle toppene vi har gått til, de vi ikke har kommet opp på og de som vi fremdeles har til gode.

Vassdalseggi
Kilde: Norgeskart.no
Advertisements

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.