Høstferien sto for tur og vi hadde sett på svært mange ulike alternativ. Solvor og jeg hadde lyst til å ta hele uken fri, og gå fra hytte til hytte. Langsua er et veldig fint område å teste ut hytte til hytte turer, de fleste etappene er ikke så veldig lange (det finnes unntak), og alle hyttene er selvbetjente, som gjør at du ikke trenger å ta med proviant i det hele tatt – eller i det minste ikke må ha med like mye. Gausdal Utmarkslag har også egne hytter i området, de er det ikke proviant på, men det er mulig å booke overnatting der for å få litt kortere etapper.

Vi hadde tester å ta to hytter i Langsua før sommerferien, og det ga mersmak. Planen ble derfor å kjøre til Lillehammer på fredagen og overnatte der før vi dro til Liomseter på lørdag.

Liomseter

Normalt er nok denne betjente hytten åpen til over høstferien, men nå så den veldig stengt ut. Kontrasten var stor i forhold til hvor idyllisk det var i starten av Juli. Nå hadde det kommet 10-15 cm med snø og vi hadde sklidd sidelengs i svingene de siste kilometerne. Heldigvis hadde vi lagt om til vinterdekk, men jeg merket at bilen vår veier 2,5 tonn. Firehjulsdrift og masse fancy elektronikk hjelper på vanskelig føre.

Bilen ble parkert og været var mildt sagt uvennlig. Det sluddet og vinden var ganske frisk. Foran oss sto 16 kilometer til DNT hytta Haldorbu, og jeg spurte Solvor om det vi skulle begi oss på var forsvarlig. Hun var nok like usikker som meg, men vi hadde sjekket værmeldingen som meldte om penere vær utover dagen. Jeg har ikke helt tiltro til værvarselet, men vi hadde bra med klær, masse mat og alle var i relativt god tilstand. Solvor har et kne som knirker litt, men hun har startet å gå med staver for å avlaste.

https://ut.no/hytte/10503/haldorbu

Liomseter til Haldorbu

Stien starter ved den ubetjente DNT hytta Fehytta Liomseter. Det var temmelig vått i terrenget og vi fulgte stien som var delvis skjult i snøen. Første del av stien minnet om en smal traktorvei, og det virker som noen kjører her med firehjuling. Etter ca 1 kilometer mistet vi stien på grunn av dårlig merking og nysnøen som gjorde at vi måtte gjette hvor den gikk. Etter litt kåling i bjørkeskogen fant vi igjen stien og det gikk radig helt til vi kom på snaufjellet.

Vi er bare en kilometer fra Liomseter, og har en ganske lang tur foran oss. Kort tid etter mistet vi stien og ble gående et stykke på måfå i bjørkeskogen.

Fossbekkbua

Omtrent halvveis til Haldorbu kom vi til Fossbekkbua. Dette er en enkel hytte som eies av Gausdal Utmarkslag. Vi tok en titt inni, og det var godt med sengeplasser, ovn og gassbluss. Hvis det virker for langt å gå 16 km til Haldorbu, er det et alternativ å sove å sove her.

https://www.gausdal-fjellstyre.no/apne-buer/skjelbreibua-pen-bu-med-utleierom-96xee

Har du med mindre barn, eller bare ønsker å gå litt kortere strekninger – er Skjelbreibua et veldig godt alternativ å sove på. Det er 6 sengeplasser, lyst og fint. Men det er viktig å tenke på at det ikke finnes proviant her. Vi hadde ikke mobildekning her, så sjekk i forkant om hytta er tilgjengelig.

Fossbekkbua til Haldorbu

Vi fortsatte å følge stien og den første delen gikk i glissen bjørkeskog. Da vi kom opp på snaufjellet var det mye fokket snø og vi mistet stien fullstendig. Denne gangen kom vi helt ut av kurs, og det ble vassing i dyp fokksnø og myrterreng. Ikke en ideel situasjon, men været var heldigvis blitt mye bedre, sola hadde kommet frem akkurat der vi befant oss og vi kunne skimte en fullstendig regnbue i det fjerne.

Oline (9 år) og jeg sjekker ut hvor ruta går videre

Jeg brukte Norgeskart app’en med GPS funksjonalitet, og vi fant tilbake til stien etter mye strev. Det ble 1-2 kilometer ekstra omvei på grunn av denne tabben, og vi brukte mye unødvendig energi. Hele flokken var slitne, og stemningen var særdeles god da vi endelig kunne skimte Haldorbu nede i bjørkeskogen. Jeg hadde nye fjellsko, og høyre fot hadde et seriøst gnagsår.

Etter å ha mistet stien må vi komme oss opp dit den fortsatte. Sola gløttet frem og det gjorde vassingen i snøen litt enklere

Haldorbu har to hytter. Vi tok oss til rette i hovedhytta som har fem sengeplasser. Senere kom et annet følge som tok den andre hytta.

Solvor hadde forberedt en fantastisk middag med marinert biffkjøtt fra Marokko med Mahamara og Couscous salat. Noen øl til hver og rødvin, kortspill og god stemning. Perfekt!

https://www.matprat.no/oppskrifter/gjester/marokkanske-grillspyd/

https://www.matprat.no/oppskrifter/gjester/marokkansk-couscoussalat/

Haldorbu til Storeskag

Neste morgen våknet alle omtrent samtidig og vi spiste frokost, pakket sammen og gikk avgårde litt før klokka 10.

Stien var ikke vanskelig å finne, den gikk rett utenfor døra, og snøen fra dagen før hadde smeltet for det meste.

Normalruten fra Haldorbu til Storeskag er en relativt enkel tur på 9,3 km som normalt tar 3.5 time å gå. Jeg hadde noen utfordringer med gnagsårene, og da vi kom frem til Storeskag var klokken 12.45. Normalt hadde vi nok vurdert å gå videre, men det er 11 kilometer til Skriuristen, og i Covid-19 tider er det viktig å holde seg til planen.

Oline (10 år) balanserer over elva. Det er ikke alle steder det er bro

https://ut.no/rutebeskrivelse/136629/haldorbu-til-storeskag

Storeskag er en eldre hytte, det tar ganske lang tid å varme den opp, og den er ikke spesielt godt isolert. Denne hytten tror jeg DNT med hell kunne oppgradert. Vi koste oss med selvlaget Pasta Bolognese, og spilte kort til krampa tok oss.

Storeskag – Skriurusten

Kvelden før hadde Solvor og jeg diskutert planen for dagen. Normalt sett kan man gå fra Storeskag til Skriurusten på ca. 4 timer, og ruten er 11,1 km. Men høyeste punkt i Gausdal kommune ligger litt sør for Skriurusten. Fjellet heter Nordre Langsua og selve toppunktet ligger i en annen kommune, så det er den sørlige toppen vi da måtte gå opp på.

Storeskag ligger fint til med utsykt til vidda og Langsua fjellene i horisonten

Vi ble enige om å ta denne kommunetoppen siden vi var i nærheten, vel vitende om at turen kom til å bli mye lengre enn korteste vei.

Storeskag er et annet godt utgangspunkt for turer i Langsua, her er det bilvei helt frem til hytta.

https://ut.no/hytte/101193/storeskag

Storeskag – Plankebue

Vi fulgte stien som man normalt går mot Skriurusten i ca 3 kilometer, og tok stien til høyre mot Plankebue. Disse første kilometerne gikk over myrterreng, men det var ikke så vått som vi hadde trodd. Da vi startet å gå oppover mot Marsteinhøgda, kjente vi tyngden i sekkene. Temperaturen steg og vi stoppet for å få i oss litt mat og hvile litt.

Første delen går i myrterreng, og normalruten til Skriurusten går over fjellene du ser i bakgrunnen

Omtrent en kilometer fra Plankebue kom vi til en stor stein som ligger ved bekken man må gå over. Her ble det naturlig med en ny kort rast, og steinen ble beskuet nærmere. Helt fantastisk nesten sort stein, som har mindre steiner som en del av strukturen. Det kalles vel metamorfe bergarter, så vidt jeg vet.

Plankebue

Dette er en liten bu med plass til to stykker, og kan brukes bare man betaler og rydder etter seg. Når vi var her, stakk vi hodet inn og det så skikkelig koselig ut. Men det så ikke ut som det var så mye ved, og det kan være fordi buene har vært stengt under korona?

Turen til Plankebue fra Storeskag var ca. 6 kilometer.

Plankebue – Vesterheimsbua

Denne delen av turen gikk først oppover i fjellsiden mot Søre Langsua, og så videre under det bratte partiet opp mot toppryggen. Veldig fint terreng, men stien er lite brukt og ikke merket. Til tider var det umulig å se hvor den gikk, så vi brukte litt mer tid enn normalt på å finne tilbake til stien som for mesteparten minnet om et dyretråkk.

Det var tett lyng og småbusker, og jeg må ha skremt opp minst 20-30 ryper på vei mot Vesterheimsbua. Hadde jeg vært jeger ville nok dette blitt en perfekt jaktdag, for noe annet har jeg aldri opplevd.

Vesterheimsbua

Dette er en annen trivelig bu, der det er mulig for to gode venner å ha det fint. Akkurat som på Plankebue var det lite ved, så det er mulig man må fyre opp primusen og varme opp hvis det blir kaldt. Det er ganske nøyaktig 2 kilometer å gå fra Plankebue opp hit, og utsikten mot vidda i Langsua er imponerende.

Er dere få på tur, kan en overnatting her være et alternativ

Over fjellet og mot Nordre Langsua

Vi gikk en sti rett opp fra Vesterheimsbua for å se på en steinbu som ligger litt lengre opp, og det gjorde at vi mistet stien. Det ble litt frigåing for å finne stien igjen, men det var perfekt terreng for litt vandring på måfå. På dette tidspunktet merket vi at alle startet å bli slitne. Jeg sjekket på Norgeskart app’en hvor langt det var igjen til Skriurusten, og det var tydelig at vi hadde et godt stykke igjen.

Nordre Langsua, kommunetoppen er den øverste utstikkeren til høyre

Massingholet

Da vi kom over østre delen av Søre Langsua, kunne vi se toppunktet på Nordre Langsua som vi hadde tenkt å ta. Planen var å gå opp dit først, følge ryggen opp til toppunktet på fjellet og deretter gå ned til Skriurusten. Men både voksne og barn var slitne, og jeg tenkte igjennom alternativene vi hadde.

Nede ved Massingholet tenkte jeg at vi ikke orker å følge denne planen, og jeg luftet ideen min med resten av turfølget. Vi skulle legge igjen sekkene her, gå de 200 høydemeterne opp til høyeste topp i Gausdal og droppe å ta selve toppunktet. Det ble enstemmig vedtatt, og barna følte at de fikk være med å bestemme.

Høyeste punkt i Gausdal Kommune: Nordre Langsua

Turen opp til toppen gikk forholdsvis greit, her var det ingen sti – så vi prøvde etter beste evne å velge den beste ruten til topps. Ca. 30 minutter senere sto vi på toppen og følelsen var god. Vi hadde tatt det riktige valget. Å gå opp hit med tunge sekker hadde ikke hatt noen hensikt, og selve toppen kan vi alltids ta en annen gang.

Skriurusten

Det var fremdeles litt over 4 kilometer igjen til Skriurusten. Solvor og jeg startet å henge litt bak jentene. På denne turen har vi merket at de gjerne blir gående et stykke foran oss, og at vi over tid har utfordringer med å følge deres tempo. De har sine 18 liters sekker og bærer sine egne klær, og det er tydelig at de snart kan starte å bære en større del av alt vi har med oss på tur.

Utsikten nordover mot Jotunheimen er kjempeflott, og jeg skal innrømme at jeg begynte å bli såpass sliten at fokuset gikk mer innover og handlet om å komme oss frem.

Da vi kom til Skriurusten gjennom bjørkeskogen, var vi alle glade for å komme frem. Hytta er veldig fin, og vi ble overrasket at hovedbua var holdt av til jegere, og at DNT medlemmer må sove i sikringsbua. En merkelig praksis. Sikringsbua var allerede full av en annen familie, og vi anså det ikke som hensiktsmessig at to familier skulle sove der samtidig under korona. Derfor tok vi sjansen på at jegerne ikke kom, og var klar for umiddelbar evakuering hvis det skulle dukke opp et følge som skulle stå på sin rett. Ingen kom.

Jeg må kommentere at det er merkelig praksis at jegere kan disponere hytta uten å måtte forhåndsbooke, eller betale for den saks skyld. Det kan kanskje forklares med en særavtale med grunneier eller lignende. Vi hadde ikke fått med oss denne informasjonen når vi booket turen. Det skal nevnes at vi ikke hadde møtt mer enn en enslig jeger på turen så langt, og ingen skudd hadde blitt hørt i løpet av disse dagene vi hadde vært på tur.

Dagens etappe hadde vært på 19,6 kilometer totalt, og vi brukte 6 timer.

Skriurusten – Storkvolvbua – Liomseter

Dette skulle bli den korteste delen av turen, og vi bestemte oss for å sette avgårde ganske tidlig – i tilfelle “jegerne kommer”. Turen opp igjennom bjørkeskogen og opp i høyden til stien mot Storkvolvua var brutal, og vi fikk vekket kroppen.

Oline (9 år) tar en pust i bakken, været er fremdeles bra

Etter en halvtimes tid startet skyene å tette til, vi befant oss i et område med blå himmel med skyer og tåke på alle sider. Ganske snart ble sikten dårligere og vi travet avgårde på stien uten å kunne nyte utsikt.

Etter et par timer kom vi frem til skiltet før Storkvolvbua som viste veien mot Liomseter. Klokken var ca 12 og vi tok et øyråd. Skulle vi bli på Storkvolvbua, eller skulle vi gå videre mot Liomseter og dra videre mot Rondane?

Jentene mente at vi ikke trengte en repetisjon av overnattingen på Storeskag, de ønsket rett og slett ikke å spille Spardame i ni timer til de skulle gå og legge seg. Vi hadde allerede gått 7,8 kilometer – og den totale turen ville bli på omtrent 24 kilometer. Alle var enige om å gå videre, så vi dro til Storkvolvbua og hentet litt proviant.

Storkvolvbua

Dette var kanskje den fineste av alle hyttene vi var på i Langsua. Det er mulig den ligger svært idyllisk til også, men vi så ikke mer enn 20 meter i den tykke tåken. Etter et besøk på toalettet og raiding av proviantlageret, dro vi videre mot Liomseter.

Tåken forhindret at vi så detaljer, men vi ble gående langs en klippeformasjon som jeg tror det er svært fint når sikten er bedre. Barna holdt et høyt tempo, og stemningen var bra. Etterhvert startet det å yre så mye at det var helt på grensen til regn, og jeg tenkte at vi kanskje ikke hadde gitt barna nok informasjon til at de kunne være med å ta beslutningen om å gå videre på riktige forutsetninger. Men yret ga se etterhvert, og barna travet på. Solvor og jeg ble mer stille, og den siste timen før vi kom tilbake til bilen var det i realiteten barna som holdt humøret og tempoet oppe.

Da vi kjente igjen terrenget ved Liomseter kunne jeg kjenne på stor lettelse. Vi hadde klart å gå denne lange veien uten at det ble vanskelig for barna. Fotbladene mine verket, vi hadde vært på tur i 7,5 timer og dekket nesten 24 kilometer. Ny rekord, og en erfaring som viser at vi som familie klarer det meste sammen, bare vi som foreldre klarer å holde hodet kaldt og stoler på at barna klarer det.

Turen gikk videre til Lillehammer, der vi bodde en natt på hotell og dro videre til Rondane (link kommer).