Vi hadde en uke igjen til sommerferien vår skal starte. Planen var opprinnelig å dra på hytta i Trysil, men værmeldingen på søndagen varslet om nedbør. Da vet vi av erfaring at terskelen for å komme seg utendørs er svært høy. Et alternativ var å finne en eller flere DNT hytter vi kunne besøke.

Solvor og jeg startet å sjekke hver for oss. Hun søkte på telefonen i pausen på jobben, og jeg satte meg ned foran PCen og fikk gått litt mer grundig til verks. Utfordringen er at vi har vært på de fleste hyttene i områdene rundt Oslo, så det krever litt reisetid å komme seg til hytter vi ikke har vært på tidligere.

Langsua Nasjonalpark

Dette er et område som har vært helt utenfor min radar, jeg tror musepekeren min vanligvis har feid over dette området når jeg søker etter steder å dra. Denne gangen stoppet jeg opp ved Vestfjellhytta, som ligger perfekt til nå på sommeren. Det tar 3.5 time å kjøre dit, men det tar “bare” 1.5 time å gå fra parkeringen inn til hytta. Perfekt på sommeren når dagene er lange. Værmeldingen viste at det skulle regne omtrent frem til vi kom frem, og deretter ville det være oppholdsvær frem til søndag morgen.

Vi har enda til gode å gå fra hytte til hytte, og jeg så at vi kunne gå til Liomseter og sove der til søndag. Deretter kunne vi gå tilbake til bilen på Vetafjellet på søndag. Ulempen var at værmeldingen varslet at det kom til å regne kraftig på søndag. Vi bestemte oss for å gjøre det uansett, vi fikk pakket sekkene våre i en fei og hentet Solvor på jobben da hun sluttet klokken 14.30.

Bilen var ikke fulladet, for vi hadde egentlig landet på at vi skulle holde oss hjemme – men vi klarte å komme oss til Lillehammer. Da ble det hurtiglading og middag på Burger King.

Vestfjellhytta

Det var ingen utfordring å finne frem til parkeringen ved Vestfjellhytta. Vi kjørte inn Revsjøvegen og parkerte på høyeste punkt ved Vetafjellet. Det finnes også andre måter å komme seg til hytta, les mer om det her: https://ut.no/hytte/101190

Hytta ligger ved Jotunheimstien, og er vel den første av hyttene som har proviant.

Været klarnet opp når vi nærmet oss parkeringen, og jeg skal være ærlig og innrømme at jeg ikke hadde tiltro til værmeldingen der vi kjørte oppover E4 i pøsregn.

God stemning i flokken når vi kom opp på høyfjellet. “Det var akkurat sånn jeg ville ha det”, sa Solvor. “Jeg var ikke klar for å traske timesvis igjennom granskog og ikke se noe av interesse, jeg trengte å komme meg opp på fjellet!”. Jeg kunne ikke være mer enig.

Stien til Vestfjellhytta var for det meste tørr, med noen unntak i myr partier. Det var egentlig overraskende hvor tørt det var i forhold til hvor mye det hadde regnet de siste dagene. Opprinnelig tror jeg stien er fra en traktor som har kjørt til Nysetra, og det var tydelig at noen kjører til dette området med en firehjuling av og til. Vi kunne ihvertfall se sporene.

Da vi kom frem til hytta ble det kortspill og sosialt samvær, før vi alle gikk og la oss.

Se turbeskrivelsen her: https://ut.no/turforslag/2.15662

Liomseter

Lørdag skulle vise seg å bli ganske fantastisk. Vi våknet til strålende sol og litt under 10 plussgrader. Frokosten ble inntatt umiddelbart, vi smurte matpakker, pakket sekkene våre og tok oppvasken før vi satte avgårde klokken 09.30. Turen er på 13 kilometer og jeg anslo at vi kom til å bruke ca 4 timer.

Sekkene til Solvor og jeg var ikke tunge i forhold til hvordan de er når vi skal overnatte i telt, vi hadde pakket klær og bare det mest nødvendige av utstyr. Barna gikk med sine 18 liters sekker, og bar på sine egne klær.

Stien fra Liomseter mot Grytlia sæter gikk igjennom myr terreng og var søkk bløtt etter regnet. Det var klopper her og der, men vanskelig å holde seg tørr på skoene.

Grytlia sæter

Etter ca 3.5 kilometer kommer vi frem til Grytlia sæter, og her får vi “Sound of Music” følelsen med blomsterenger og sol. Det eneste som mangler er litt høyere fjell, men vi kan skimte Langsua fjellene i det fjerne og nyter livet. Barna finner et kranie etter en sau, og vi kikker inn i den gamle seteren og ser utstyret som er brukt til ysting og slike ting.

Jeg setter meg ned og teiper hælene, da vandre støvlene tydeligvis ikke er så inngått som jeg hadde trodd. Etterhvert finner insektene ut at vi er i området, og vi må sette i marsj. På dette tidspunktet har vi brukt ca. 1 time, og vi har litt under 10 kilometer igjen.

Grytlia sæter til Liomseter

“Dette må da være det som omtales som gjengrodde stier”, sier Solvor bak meg. Det er tydelig at Jotunheimstien kanskje ikke er den mest trafikerte, ihvertfall ikke i dette området. Vi går igjennom utskog av bjørk, og stien er særdeles vanskelig å finne til tider. Det er rødmerket, men malingen har blitt blass og grenene med grønne blader skjuler mange tegn på at vi er på rett vei.

“Det er ikke her folk har trasket i Korona pandemien ihvertfall”, gir jeg som svar. Men i mitt stille sinn tenker jeg at det egentlig er synd, for dette er en fin tur. Det ligger brukne trær og greiner over stien overalt, og det kunne vært en ide å ta med sag og rydde opp litt. På den annen side er det ikke nødvendig, for vi går bare utenom i de vanskeligste partiene.

Jeg hadde lest et eller annet sted at broen over Revåa hadde blitt tatt av flom, men den sto heldigvis på plass som den skulle. Broen lutet litt til ene siden, og jeg var sjeleglad for at vi slapp å svømme over den strie elven. Da tror jeg det hadde blitt retrett tilbake til bilen.

Stien går oppover i terrenget mot Nordre Suluhø (1122 moh) og jentene våre er så vant til topptur at de måtte ta en avstikker opp til toppunktet. “Det er deilig å kunne komme til en topp også, at vi ikke bare går fra en hytte til en annen”, sier Sina (9 år).

Podcast Episode 2: På tur med barn

Det er deilig å vandre over tregrensa, solen varmer litt mer enn på morgenen, og jeg gjetter at temperaturen er på ca 15 grader. Ryggen er svett, og sekken begynner å tynge på skuldrene, men barna virker mer eller mindre uanfektet av at vi har vært på tur i mange timer.

Vi går over fjellet og kommer ned til neste skilt. Her står det skiltet til Liomseter i to retninger. Jeg drar frem telefonen og bruker Norgeskart appen for å finne ut hvilken himmelretning som “stemmer best”. Valget blir på det skiltet som er markert med Jotunheimstien, som viste seg å være korteste veien. Nå har vi vært på tur i akkurat 3.5 timer, og jeg kjenner på følelsen at det skal bli godt å komme frem og få luftet gnagsårene.

Etter en halvtime klyver vi over et gjerde, og følger grusveien ned til Liomseter. Hytta ligger i solen og viser seg fra sin aller beste side, vi hører en hane som galer og skimter kuer som gresser på en slette. Sjelden har det vært finere å komme frem til et sted. Det viser seg at de har tre hester som det er mulig å ri på, og sammen med hønene bor det noen søte kaniner. Bak seteren ligger det en hund og sover og barna har mer enn nok å finne på.

Vi innkvarteres i Konebua, og tar oss en øl i solen. Etterhvert kommer skyene, så det blir en øvelse i å ta av og på klærne.

Sina og Oline treffer en jente som heter Juni (10 år), og på spørsmål om hvor de har gått fra – svarer hun: “Vi har gått fra Sognsvann”.

“Hva? Sognsvann i Oslo?”

Hun nikker bekreftende. Juni har sammen med faren Jo, brukt 13 dager på å gå Jotunheimstien. Da de startet var det 30 grader i skyggen, deretter kom regnet, og de har levd på frysetørret mat helt frem til Liomseter. De tar seg en velfortjent hviledag før de skal fortsette til Gjendesheim i Jotunheimen. Vi blir sittende å snakke om vår felles turinteresse, og det viser seg at Jo er en erfaren klatrer med noen imponerende meritter på listen. Stemningen er god og vi sitter sammen ved middagen. Etter barna har sovnet er vi vitne til en fantastisk solnedgang.

Dagen etter vinker vi farvel til Jo og Juni som fortsetter sin ferd til fots nordover, mens vi går østover mot Venafjellet og bilen. Jeg er imponert over de to som har vandret over 20 mil og fremdeles har 7 mil igjen av ferden.

https://ut.no/turforslag/116937/jotunheimstien-i-norske-kunstneres-fotspor

https://ut.no/turforslag/114968/jotunheimstien-etappe-6-liomseter-gjendesheim

Vel, vårt mål er å komme oss til bilen og hjem. Det er fremdeles oppholdsvær når vi går fra Liomseter, men etter en halv kilometer starter det å regne og vi må ta på regntøyet. Skoene våre har blitt tørket i løpet av natten, men det tar ikke lang tid før det surkler mellom tærne.

Ruten er kjent, og vi møter et par damer som har sovet på Vestfjellhytta og som er på vei mot Liomseter. Akkurat som oss er de klissvåte, så møtet blir relativt kort. Vi ønsker hverandre god tur og går i hver vår retning.

Da vi kommer til stikrysset rett før Grytlia sæter, tar vi til venstre mot Vetafjellet. Etter 1.5 kilometer kommer vi til et skilt som (sannsynligvis) peker i feil retning, for vi følger et traktorspor som går sørover mot Vestfjellhytta. Jeg går lei av å tråkke i myrterreng etter traktorsporene, og tar en sjefsavgjørelse om å gå opp mot toppen av fjellryggen. På dette tidspunktet har vi fått nok av regn, og gleden er stor når vi finner tilbake til stien vi gikk på fredag.

Oline er så glad for å se bilen at den får en klem, og vi tar av oss de søkkvåte klærne, kommer oss inn i bilen og setter varmen på maks. Sjelden har det kjentes bedre å komme til en parkert bil.

Oppsummering

Langsua Nasjonalpark er et sted vi kommer til å utforske nærmere. Jeg tror neste tur vil gå til Liomseter og at vi går fra hytte til hytte i området mellom Langsua og Jotunheimen. Kanskje vi tar turen til Gjendesheim i Jo og Juni sine fotspor?

Podcast Episode 4: DNT

https://ut.no/turforslag/114575/trekant-pa-tre-dager-i-huldreheimen