Vi har startet å sanke kommunetopper i området rundt Lørenskog, og så langt har vi tatt Prekestolen i Gjerdrum, Kohinor i tidligere Skedsmo kommune, Barlindåsen i Rælingen og Svartåsen i Lørenskog. Fra før har vi tatt Kjerkeberget i Oslo og Fjellsjøkampen i Hurdal, som begge er fylkestopper.

Minjarudkollen

Nelly (16 år) hadde gnagsår etter en ekspedisjon i Østmarka og Oline (9 år) hadde feber og var litt pjusk, så Sina (9 år) fikk mamma og pappa for seg selv på denne turen.

Vi dro avgårde mot Myrer i Lillestrøm kommune, der den enkleste veien til Minjarudkollen ligger. Her skulle det gå grusvei eller traktorvei nesten helt opp til toppen, og det skulle vise seg at turen skulle bli litt annerledes enn vi hadde trodd.

Skogsarbeide

Jeg tror det normalt sett er flere parkeringsplasser ved Myrer, men nå brukes deler av dette området til oppbevaring av tømmer for transport videre, og det sto tre digre skogsmaskiner og en gravemaskin parkert.

20200329_112832396_iOS — Akkurat dette partiet var ikke så ille, men stien er definitivt ødelagt. Får håpe at det blir utbedret når skogsarbeidet er over.

Disse store beistene av noen skogsmaskiner har gjort om veien til to digre grøfter etter svære dekk som samler opp vann og gjør det vanskelig å komme frem i noen partier. Det hele er ganske voldsomt, men slik er det med moderne skogbruk. Tiden da vi sagde for hånd og trakk tømmer ut på slede med hest var over for 70 år siden. Mine bestefedre var vel den siste generasjonen som drev skogbruk på den måten, noe som sannsynligvis var et blodslit.

Balansering til topps

Med leire som gjør det vanskelig å komme frem til tider, blir det lett balansering på vei opp mot toppen. Det er imponerende å se de dype sporene etter skogsmaskinene som veier flere titalls tonn, og vi er glad denne turen ble tatt på en søndag. Det er nemlig 70 meter sikkerhetsavstand til skogsmaskinene i arbeid, så denne turen er det ikke noe poeng å ta på en ukedag før arbeidet er over.

20200329_115146953_iOS — Det var en gang en sti…

Det er bare et par kilometer opp til toppen av Minjarudkollen, og vi bruker nok litt lengre tid enn man normalt gjør på denne ruten. Vi får sett på fersk hogst og telt årringer, så Sina får med seg litt naturfag på vei til topps.

Minjarudkollen

På toppen ligger restene av det opprinnelige tårnet som ble satt opp på 70-tallet og deiset i bakken noen tiår senere. Tømmeret var ikke impregnert og ble aldri malt, så naturen fikk gått sin gang. Råtnende rester ligger igjen som minner.

Det nye tårnet som ble satt opp i 2016 er imponerende. Det ruver 13 meter over bakken, på denne toppen som er 339 meter over havet. Vi var heldige med været, og kunne se utover Øyeren og Enebakk på andre siden. I det fjerne kunne vi se konturene av området rundt Lillestrøm by.

20200329_115959691_iOS — Imponerende byggverk, satt opp på 6 dager.

Oppe i tårnet tok vinden tak, vi trippet rundt et annet reisefølge for å respektere corona viruset og smittefare, og fikk knipset litt bilder. Jeg kunne kjenne høydeskrekken som et sug i magen, men det gikk forsåvidt greit. Tårnet svaiet svakt fra side til side, og jeg fikk et ønske om å komme meg ned.

Utsiktspunkt

Rundt Minjarudtårnet finnes det bord og flere plasser man kan sette seg ned og nyte mat og drikke. De fleste stedene var opptatt, så vi fulgte et skilt mot øst og satte oss ned på en fin benk og spiste litt mat. Boblejakkene ble tatt på, det var ganske friskt i været, og vi glefset i oss et par brødskiver med fersk leverpostei, drakk litt vann og nøt et par biter sjokolade.

20200329_120930515_iOS — Deilig sted å spise lunsj

Oppsummering

Det finnes flere måter å komme seg til Minjarudkollen, og turen fra Myrer anbefaler vi ikke. Himdalen er et alternativ, og jeg regner med at veien opp derfra ikke er harvet opp av skogsmaskiner på samme måte. Vi dro hit i slutten av mars 2020, og det blir spennende å se hvordan grunneieren velger å fikse opp veien eller tilrettelegge for sti etter at skogsarbeidet er ferdig.

Jeg regner med at området blir fint igjen, og dette er virkelig en tur vi anbefaler.