Vi hadde vært borte og sett på kartet over denne stien i Innerleithen når vi bodde her på vei nordover i Skottland på tur i sommerferien 2019. Litt usikkert vær og en rask prat med han som shuttlet downhill syklister gjorde at vi bestemte oss for å dra til Newcastleton i stedet denne dagen. Vi spurte han om det er mer kupert her enn i Glentress, noe han bekreftet. Han sa at det gikk opp og ned igjennom hele runden på 19 kilometer, og vi lot oss nok skremme av disse faktaopplysningene.

Enhver tur starter med klargjøring ved bilen. Det var ikke mange på parkeringsplassen denne dagen, så her kunne vi breie oss ut skikkelig.

Men ved nærmere ettertanke, kom vi frem til at det er teit å dra til Innerleithen og ikke sykle denne runden, så vi hadde et forsøk som måtte avbrytes etter en kilometer, men som plaster på såret fikk vi syklet en runde i Comrie Croft den ettermiddagen etter.

Når vi skulle sørover fra Edinburgh, og hadde opprinnelig planlagt å enten dra ned til Helvellyn eller Ullswater i Lake District. Men ved nærmere ettertanke ville vil heller gi Innerleithen XC en sjanse. Denne stien ligger bare en times kjøretur sørover fra Edinburgh, så da kunne vi spise frokost på hotellet, pakke bilen og ta en lett lunsj før vi brynet oss på dette monsteret på 19 kilometer. Det handler om innstilling, og selvfølgelig å ta seg god tid og ha med nok mat og drikke til runden. Tar det fire timer, klarer vi det.

Det er viktig å nevne at vi hadde med oss våre 8 år gamle tvillinger Sina og Oline.

20190715_114139681_iOS — Endelig litt skikkelig sti. Solvor trives.

Innerleithen XC

Det er ingen utfordring å finne frem til parkeringsplassen, du legger bare inn Innertleithen XC i Google Maps og så blir du veiledet helt frem. Det er smart å taste inn destinasjonen når du er i et område med internett dekning igjennom mobilen, for det er svært dårlig dekning i store deler av Skottland.

Vi skiftet og gjorde klar syklene på parkeringsplassen og satte av gårde.

Den første delen av stien går opp den veien som downhill syklistene må dytte syklene opp de dagene det ikke er shuttling her. Jeg vil tro at det kun er de mest ivrige eller gjerrigste som gidder dette i lengden. For oss med stisykler går det uten problemer, bortsett fra kranken til Solvor som knirker ved hver omdreining, samt at det viser seg at kassetten min har fått seg en karamell og jeg ikke kunne bruke 2 til 4 gir. Det var svært dårlig stemning frem til jeg fant ut at det ikke var mulig å justere bort problemet, og heller visste at det ble enten veldig lett eller ganske tunge tråkk resten av stien.

Oline (8) på toppen av Minch Moor (567 moh)

Etter en del lett klatring oppover på grussti, kom vi til første nedkjøring som var både morsom og ga oss god flyt. Det var deilig å endelig være på skikkelig sti, og det viste seg at vi hadde mer i vente, og at det skulle bli mye bedre.

Vi var veldig heldige med været denne dagen, og hadde verken med oss regntøy eller tjukke klær. Resonnementet var at vi får bare tråkke på hvis det skulle komme et værskifte, eller rett og slett krysse fingrene for at det ikke ville skje.

Etter litt nedoverkjøring ble det noen kilometer i svak oppoverbakke på grusvei, og jeg kjente at tankene mine var omtrent som dette: “Shit! Håper ikke dette blir grus helvette sykling, jeg vil sykle på sti!”

Flere steder er det grusvei som dette, og det er egentlig bra. 19 kilometer på sti hadde blitt langt for både liten og stor.

Vi kom til toppen av bakken og møtte en lokal dame som spurte oss om vi hadde med oss ost. Hun hadde ikke utpreget skotsk aksent, men jeg lurte fælt på hva hun kunne mene. Vi mumlet noe om at vi hadde med sjokolade, og hun skjønte nok at vi var lettere forvirret. Damen fortalte at de pleide å frakte ting (les: vi forstod ikke hva hun mente, men orket ikke å gjøre samtalen enda mer komplisert) her med hest i gamle dager, og at kuskene hadde som vane å legge igjen en ostebit ved en gammel brønn til feene litt lengre oppe på åsen. Vi ristet på hodet, og hun sa at vi heller fikk legge igjen litt sjokolade før hun satte av gårde igjen.

Fra toppen av grusbakken gikk det en flott sti bortover i terrenget, og utsikten var det ingenting å si på. Grønt fint landskap som er delt opp av kilometer på kilometer med steingjerder. Det er så mye steingjerder i Skottland at man lurer på hvor alt sammen kommer fra. Noen har vært eiesjuk på sauene sine, og gode til å bære og stable stein.

Hvis du skal sykle Innerleithen XC og det er møkkavær, er det en snarvei som gjør at du slipper å sykle opp til toppen og over tregrensa. Men vi anbefaler uansett å ta denne delen av turen, for nedkjøringen fra toppen av Minch Moor er rett og slett fantastisk. Her er det fraktet opp noen tonn med grus, hvis ikke skottene har knust noen steingjerder for å få bygget stien med doseringer.

Med utsikt over Innerleithen, er jentene klare for den siste delen av stien. Nedover her er det deilig flyt, og det er ingen tvil om at stien er svært godt planlagt.

Det hadde vært kult å sykle Innerleithen XC to ganger mens vi var her, for vi holder alltid igjen litt ekstra nedover når stien er ukjent. Det er ingen tekniske partier, bare masse flyt. Her får man virkelig valuta for den klatringen som har vært mer eller mindre fra starten.

Etter noen kilometer med flyt nedover, er det av gårde på grusvei igjen i noen kilometer. Deretter er det litt mer teknisk nedkjøring der du også kan velge mellom røde eller sorte partier. De røde partiene er bra, og det er til tider litt vanskelig å få flyt for oss som ikke kjenner inngangene og utgangene til svingene, og ikke minst hva som skjuler seg noen meter foran. Men det er gøy, og vi hojer der vi kjører nedover godt planlagte og velbygde partier.

Etter hvert kommer vi til en svak oppoverbakke igjen, og denne gangen setter jeg pris på at det ikke er teknisk sykling oppover. Både voksne og barn begynner å bli passe slitne, og vi runder av med rosinen i pølsa.

Siste del av stien går nedover mot parkeringsplassen, litt på siden av downhill løypene de har bygget. Øverste del består av tre hopp, og jeg vil sterkt anbefale å ta en befaring før du gønner på nedover her. Det er chicken runs, og vi benyttet oss alle av disse. Stien går litt brattere ned enn de foregående nedkjøringene, og det er veldig god flyt. Utrolig gøy.

Oppsummering

Skal du til Tweed Valley er det Innerleithen XC som bør stå øverst på prioriteringslisten. Det som shuttle sjåføren sa til oss om mer stigning enn i Glentress stemmer ikke med virkeligheten. Det er også 3-5 kilometer med sykling på grusvei inkludert i de 19 kilometerne, så lengden på stien passer godt til både voksne som vil tråkke på og til familier som oss.

Vi brukte 3 timer og 35 minutter til sammen på turen, i et relativt behagelig tempo. En gruppe med voksne vil gjøre denne runden på godt under 3 timer. Det ble mye inntak av energi (les: sjokolade) og noe turning som måtte gjøres på toppen av Minch Moor. Brønnen du skal legge ost i så vi ingenting til, men vi får følge med bedre neste gang.

Etter Innerleithen XC ville vi tatt en runde i Glentress, for så å vurderer en runde til i denne stien. Vi ville heller syklet Glentress og Innerleithen flere ganger enn å kjøre til Newcastleton som vi gjorde.