Tirol: Glungerzeehütte

Tidligere i sommerferien vår hadde vi overnattet på Wildseeloder Haus ved Fieberbrunn. I Tirol finnes det omtrent 70 slike hytter som driftes av det som tilsvarer Den Norske Turistforening. Det lønnet seg ikke for oss å bli medlem med to planlagte opphold, men har du tenkt å bruke tid på flere slike hytter vil det fort være en god ide. Akkurat som på DNT hyttene får du rabatt på overnattingen, men her får du ikke rabatt på maten.

Det var mer eller mindre tilfeldig at vi bestemte oss for nettopp Glungerzeehütte. Den opprinnelige planen var at vi skulle ta med oss syklene opp til hytten via heisene, og sykle hele veien ned til bunnen.

Denne planen var et typisk eksempel på at jeg ser for meg noe i hodet mens jeg sitter i lenestolen hjemme i Norge og planlegger – mens i praksis så er ideen temmelig idiotisk. I Østerrike har de en helt annen ide om hva MTB (mountainbike) sykling er. I motsetning til nordmenn som digger å tråkke milevis på grusvei med en og annen oppoverbakke, synes nemlig østerrikerne det er supergøy å tråkke milevis på grusvei kun i oppoverbakke og slite ut bremseklossene på vei ned. Gjerne på el-sykkel.

Lagring av sykler

Vi hadde også sett for oss en tilsvarende løsning som i Fieberbrunn, der vi hadde fått lov til å lagre syklene våre ned ved bunnen av heisen. Da vi kom til heisen Glungerzeebahn, skjønte vi at det ikke ville la seg gjøre.

20180726_093741830_iOS

Heisen er nemlig en to-stolsheis, for det første er det klin umulig å feste på sykkelen hvis vi hadde hatt lyst til å tråkke oppover – og da snakker vi om ca. 1200 høydemeter opp til der vi måtte ha forlatt sykkelen.

Det er en kiosk og et heishus, altså ingen mulighet til å låse inn noen sykler noe sted. For oss er det helt uaktuelt å ha syklene låst fast på taket og bak på bilen, det ville tatt en med det riktige utstyret noen minutter å klippe låsene og stikke av med sykler til en liten formue.

20180726_091358550_iOS

Etter et kort øyråd og noen frustrerte utbrudd, ble vi enige om å prøve lykken i nærmiljøet. Vi kjørte til en gård som hadde et skilt som vi tolket til at de leide ut mange leiligheter. Solvor er den peneste av oss voksne, og ble sendt til å ringe på. Hun møtte en vennlig østerrisk dame og spurte om det var mulig for oss å sette fra oss syklene hos dem. Det viste seg at de ikke drev noe pensjonat, men hadde en leilighet de leide ut på åremål – men det var ikke noe problem at vi satte igjen syklene våre i låven. O’ Lykke!!

Glungerzeebahn

Med syklene trygt forvart i en låve, dro vi tilbake til Glungerzeebahn og kjøpte heiskort. Solen skinte og det virket helt rart å sette oss på de gammeldagse stolene i heisen og dure oppover i skogen. Dalstasjonen ligger på 850 meters høyde, og den første heisen tok oss opp til 1.560 moh. Det tok nesten 20 minutter.

Andre del av heisturen var i en enda mindre heis, med plass til en person. Denne heisen må være fra 70-tallet, og mekanismen for sikkerhetsstangen var et patent vi aldri hadde sett før. Men ungene klarte å komme seg på og vi fortsatte å stige oppover i fjellet.

Toppstasjonen ligger på 2.035 meters høyde, og jeg var 100% forvirret i forhold til hvor fjelltoppen lå på dette tidspunktet (ikke alle slike kart over skisteder er enkle å tolke, og retningssansen min var helt borte).

20180726_104220791_iOS

Etter en kort medbragt lunsj, startet vi å gå videre oppover i skianlegget. Skiltene viste at det omtrent var 1,5 times tur opp til hytta.

20180726_105201533_iOS

På vei oppover i skianlegget skimtet jeg plutselig noe som kunne minne om en stein, men jeg hadde sett Murmeldyr på en tidligere tur til Østerrike – og konturen av “steinen” viste seg å være i bevegelse. Oline og jeg gikk sammen, og hun fikk også se dette dyret på langt hold. Plutselig smatt det unna. Vi ville også senere stifte bekjentskap med Murmeldyr.

Vi gikk videre og kom til veis ende i skianlegget. Opp til Glungerzeehütte er det to stier som går opp. Den ene er “klatrestien”, som Sina syntes hørtes kjempemorsom ut, jeg derimot – synes ikke det. Den tar ca. 2,5 time, og kan sikkert anbefales.

20180726_120005327_iOS
Herr Fossum har et snev av høydeskrekk og danner baktroppen

Familien 19topper tok den vanlige ruten opp, som tar ca. 1 time og 15 minutter. Dette er en sti som for normale mennesker ikke oppleves som vanskelig, bratt eller skummel. Jeg har høydeskrekk, og fikk en viss “føling” med dette på vei opp. Det er ikke noe rasjonale bak høydeskrekken, den bare er der og kommer tydelig frem når jeg ikke er kjent i området. På vei ned var det null problem.

Det var spådd litt ustabilt vær, med mulighet for regn – så vi ble oppsatt på å komme oss opp til hytta så snart som mulig. Vi brukte ca. 1 time og 30 minutter, mest fordi dette egentlig skulle være en “hviledag” fra syklingen og vi var svært sure i beina etter mye sykling de siste ukene.

Glungerzeehütte

Hytta ligger godt plassert nær toppen av Glungerzer (2.678 moh) på 2.610 meter over havet. Dette er den hytta i Tirol som ligger høyest, og utstikten til alle fjellene rundt er helt fantastisk.

20180726_185415266_iOS
Her er Glungerzeehütte, noen høydemeter under toppen.

Det er ikke naturlig drikkevann her, og alt føres opp til hytta med en kabinbane. Men de tilbyr god mat og drikke.

Vi satte oss til i solveggen, og været var litt ustabilt – så fleece jakka ble tatt av og på et dusin ganger til vi innså at dette ikke var dagen for soling. Ganske snart ble vi kjent med et ektepar fra Hamburg som var her på tur med sine barn, og vi hadde det koselig både med Yatzee og spiste middag sammen.

Etter tre retters middag var det på tide å se på solnedgangen, og den var noe av det mest fantastiske vi har opplevd. Noen få skyer, men klart vær – og utrolig flotte farger.

20180726_185509636_iOS
Nelly i solnedgang. En klassiker

Det er noe spesielt ved å bo på en hytte som er høyere enn det høyeste fjellet i Norge, for min del får det meg til å tenke at jeg tenker litt smått noen ganger. At Galdhøpiggen er på 2.469, bør ikke være en begrensning i forhold til mine egne mål. Solvor har vært på topper som er over fire tusen meter over havet, men det blir også å ta alt ut av sammenhengen. Vi lever her og nå, og denne natten sov vi på over 2.600 meters høyde.

20180727_045044910_iOS
Sykt fint vær på vei ned!

For å være ærlig sov vi skikkelig dårlig, jeg sover som regel bedre i et varm telt sammen med ungene mine. Men vi kom oss igjennom natten og våknet opp ved at solen sto opp og skinte inn i vinduet og rett i øynene våre.

Matlysten var ikke topp, men jeg fikk klemt inn litt mat. I bakgrunnen sto et par yngre overnattingsgjester og syntes det var helt sykt å betale sååå mye for frokost og noen liter vann.

Jeg tenkte: “Dette burde du kanskje ha funnet ut før du dro opp til toppen av et fjell”.
I etterkant sa jeg ganske strengt til mine døtre: “Jeg vil ikke at dere noen gang klager på at mat og andre tjenester er for dyre der dere kunne funnet ut av dette på forhånd. Da betaler dere og lærer til neste gang. Alt annet er respektløst i forhold til de som bruker sommerferien sin på å få folk som oss til å ha en flott tur som dette”.

Ingen var uenige.

Turen ned

Turen ned gikk uten problemer, min høydeskrekk var ikke med, for jeg hadde gått der før – og jeg hadde sagt til meg selv dagen før at det var helt tullete å være redd i dette terrenget.

20180727_062619293_iOS
Kan ikke si at det kan bli mye flottere enn dette!

Vi kom oss ned til heisen, tok de samme nedover og hilste glade og fornøyd på alle som var på vei oppover. Klokken var enda ikke 10, og vi hadde allerede hatt en fantastisk dag. Det er få ting som kan slå dette!

Les om resten av sommerferien vår her:

Saalbach-Hinterglemm

Fieberbrunn

Zillertal

Innsbruck om sommeren

Leave a Reply