Vi feirer jul i Hemsedal og hadde en tur til Nibbi den 22. desember, som ble starten på årets topptursesong for vår del. Været har vært litt opp og ned, og i dag hadde vi planlagt å dra i skisenteret og stå. Men det var oppholdsvær, og vi bestemte oss for å ta en topptur i stedet.
Vi hadde et forsøk på å dra til Harahorn i påsken 2019, men Google Maps viste seg fra sin lunefulle side og vi dro videre med uforrettet sak. Med andre ord, vi fant ikke frem.
Å komme seg til Harahorn
“Det er aldri noe problem å finne frem hvis man kan veien”. Dette er et gammelt ordtak fra Skjetten.
Å bruke elektroniske hjelpemidler for å komme til Harahorn kan nemlig være litt vanskelig. Det finnes veier som brøytes, og veier som ikke blir det. Noen av de veiene som ikke brøytes helt frem, kan være litt vanskelige å snu på.
Google viste samme vei som i påsken. Klok av skade lot vi oss ikke friste. Vi kjørte videre innover i Grøndalen og tok til høyre der det er skilt mot Harahorn.
Noen kilometer opp, kjørte vi rett frem der veien går til høyre mot Harahorn Hotell. Det er bom som tar bankkort og avgiften er på 60 riksdaler.
Oppe ved Vavatn parkerte vi og gjorde oss klare.
Harahorn
Turen startet i lett terreng, og i godt vær ser du hvor du skal hele veien. Denne toppen passer godt for nybegynnere og de som skal ha med barn.
Vi fulgte spor fra folk som har gått før oss og holdt litt til venstre i forhold til toppen før vi gikk rett mot toppen i den bowlen som ligger i fjellsiden. Det er ikke bratt og enkelt å få fin flyt.
Sina (9 år) var sliten og hadde på seg sekk for første gang på topptur. Begge to skulle fått hver sin sekk, men det er sjelden at sportsbutikkene har to barnesekker på lager. Oline (9 år) og jeg gikk i fortroppen og Solvor gikk bak med Sina.
Vi kom oss opp til et punkt noen høydemeter under toppen. Her går det rett ned på andre siden. Toppen har en egg som ikke er så eksponert. Her går det an å kjøre ned for de som vil. Lengre ned er det ikke mulig, der går det rett ned.
Etter å ha tatt av fellene og fått på oss boblejakkene gikk vi opp eggen mot toppen. Jeg kjente litt knirking i høydeskrekken, men det gikk greit. Vi lot skiene stå igjen, men for de som absolutt skal til topps med ski på beina, får det til.
Herlig vær, deilig sol som ikke varmer, men som bader fjellene med gult lys. God stemning i troppen. Sina livnet til også, det var nok godt å komme seg opp til Oline. Utsikten fra toppen av Harahorn var helt fantastisk, og det kjennes så godt å kunne være ute i den flotte naturen.
Etter noen minutter på toppen, karret vi oss ned til skiene og fikk gjort oss klare til nedkjøringen. Snøen var lett, men det var ikke overflod. Skiene fikk med andre ord noen riper. Lyden av ski mot stein er ikke til å ta feil av, men topptur ski varer heller ikke evig.
Vi hadde tenkt å dra til anlegget og kjøre en tur i Gummiskogen, men det ble med tanken. Det kommer en dag i morgen også, vi får satse på like fint vær.
En fin topp på en deilig dag.
One Reply to “Hemsedal: Harahorn”