Det er høstferie, og vi bestemmer oss for å teste bobil i Telemark. Vi har plukket ut et knippe med kommunetopper som vi plukker en etter en, og etter noen dager på tur tok vi utgangspunkt i Dalen som ligger flott til i enden av innsjøen Bandak. Dalen ligger i Tokke kommune, og er endepunktet for turistbåtene som går på Telemarkskanalen fra Skien og opp igjennom sluser og vannene til det ender opp i dette koselige tettstedet.
Visit Telemark skriver at Lårdalsstigen er Telemarks svar på Besseggen, noe som det er en sannhet i, samtidig som denne turen er helt annerledes enn det de sammenligner med. Det er utrolig at vi har en så flott tur 3,5 time hjemmefra. Dette var en skjult perle som vi ikke visste om, og vi anbefaler dere å ta turen og oppleve den selv.
Forberedelser
Lårdalsstigen er en krevende tur, og det er neppe en god ide å gå den frem og tilbake hvis ikke du er av typen som løper på tur. Det beste er å ta turen fra Dalen til Lårdal, og da må du tenke på hvordan du kommer deg tilbake.
På sommeren går det båt, og da er det en ide å booke billetten i forkant her: https://www.booktelemark.no/
Båten stopper å gå i starten av Oktober.
Det er ingen krise om du ikke får plass, for Tokke Taxisentral har fastpris hvis du vil hentes i Lårdal og kjøres tilbake til Dalen. Er man en gruppe på 3-4 personer vil nok dette være det beste alternativet, spesielt hvis du er rask til bens og ikke ønsker å vente lenge på båten.
Lårdalsstigen
Vi tok taxi fra bobilparkeringen ved Dalen (Tokke Taxi – 909 71 909). Det er her båten kommer inn, så det passet oss veldig bra. Fastpris på 200 kroner er ikke noe å klage på, og det er greit å spare seg for de første høyde meterne, for det blir nok av dem i løpet av turen.
Ved starten av Lårdalsstigen er det mulig å sette opp telt. En diger bobil kan sikkert få plass, men da ville jeg heller campet nede i Dalen.
Vi hadde med oss nok med klær for turen, og satte av gårde med mye klær som forsvant ned i sekkene til Solvor og meg når vi hadde fått opp varmen.
Turen er til sammen 14 kilometer, og det er ganske kupert underveis. Vi starter med noen tøffe høydemeter i starten, og kunne skimte den fjordlignende innsjøen nedenfor oss igjennom den til dels tette skogen. Nå og da fikk vi nyte mer av utsikten, og det var ingen tvil om at vi kom til å få en fantastisk tur.
Den første halvdelen av turen er merket som en rød rute, og fra en hytte som heter “Heddebu” går stien fra å være rød til svart. For de som vil, kan man da droppe den siste biten og gå mot Landsverk. Der er den en parkeringsplass og man har mulighet til å ringe til taxi som kan plukke deg opp.
Sprekken
Etter noen kilometer kommer vi frem til en sprekk i fjellet, denne sprekken er visstnok gjennomgående oppe på toppen av ruta vi går, men vi så ikke spor av den andre steder på turen. Den ser ganske trang ut når man står utenfor og ser ned, men det er ganske godt med plass når man kommer ned. Sykt spennende å gå igjennom fjellet på den måten, titte opp på store steiner som har kilt seg fast over hodene våre og himmelen over der igjen. Et absolutt høydepunkt på turen, som vi anbefaler at du utforsker.
Eksponert og samtidig trygt
Jeg har ganske greit med høydeskrekk, og jobber med eksponeringsterapi, noe jeg selv føler funker gradvis bedre. Angsten for høyder er individuell, samt at det ikke er rasjonelt med høydeskrekk, føler du at det er utsatt og skummelt, så er det slik. Det er derfor umulig å si om du kommer til å kjenne på høydeskrekken eller ikke på denne turen. Men for å gi en referanse, vil jeg anbefale at du leser disse to innleggene for å se hvor du tror din høydeskrekk er på skalaen:
Turen over Lårdalsstigen byr på noen skikkelig luftige partier der det ofte føles mer eksponert enn det som er reelt. Et par steder går det rett ned, men for det meste er det svært bratt – og helt valgfritt om du ønsker å gå nærmere kanten. Faktisk er det kun ett sted der jeg følte at det var skikkelig ubehagelig, men da var jeg fremdeles 4-5 meter fra der det går bratt nedover, og jeg kunne holde meg trygt på stien.
Dette er en fin tur å ta for å eksponere deg for høydeskrekken din. Det vokser trær nesten over alt utenom de få partiene der det går rett ned, og det gjør at jeg i hvert fall får en følelse av “trygghet” midt i angsten. Jeg jobber med å mestre høydeskrekken, og tok meg tid til å kjenne på frykten, og gå sakte ut mot de eksponerte partiene. Jeg kjente på suget i magen og svetten som piplet frem i hendene mine, samtidig som jeg fokuserte på pusten. Trærne som vokste nedover i terrenget brukte jeg til å orientere meg om at det var bratt, men ikke livsfarlig. Den rasjonelle delen av meg sa at dette er egentlig ikke farlig, samtidig som jeg ikke pushet grensene mer enn nødvendig.
Vi gikk forbi noen partier der det ikke var aktuelt å gå ut mot kanten, og da Solvor skulle frem for å se, kunne jeg kjenne at min høydeskrekk tok temmelig godt tak. Barna fikk beskjed om å holde seg helt i ro, og det er et element som kan være svære forstyrrende. Når 11-åringene “vimser” rundt, får jeg helt hetta.
Risen og Gygri er en steinformasjon som er meget imponerende. Vi gikk forbi dette partiet og fikk ikke helt med oss disse to trollene som har stivnet til i fjellet. Angret litt på det i etterkant, men det er alltids mulig å ta denne turen en gang til senere. Da skal vi utforske dette nærmere.
Vi stoppet og spiste lunsj etter noen timers gange. Nå var vi omtrent halvveis og nærmet oss det stedet som kalles Kapteinsrenna. Sagnet sier at det var en kaptein som klatret opp denne renna for å rengjøre sitt navn, noe som virker høyst usannsynlig, men sånn er det med sagn. I dette partiet ble det for mange år siden bygget en kabelbane også, som var festet i en lastebil nede på isen.
Noen hundre meter etter lunsjen kom vi frem til “Møyskriv”. Her var det en dødsdømt jente som hoppet over et juv. Ut fra de gamle sagnene var det mye død og bedervelse i området.
Møyskrivrenna går det an å klyve ut fra stien og se ned igjennom noen steinblokker som ligger over hverandre, har du like mye høydeskrekk som meg er ikke det en opsjon.
Fra rød til sort sti
Den første delen av stien er markert som rød, og vi kommer til et skilt ved et stiskille. Her er det sort sti videre til Lårdal, og dette var vel egentlig ikke noe vi hadde fått med oss ut fra de beskrivelsene vi hadde lest.
Vi gikk videre på den sorte stien etter dette skiltet og kom til Heddebuhytta. Dette er en ganske ny tømmerkoie, og det er mulig å overnatte der. Da må du bestille plass på forhånd, og det er vel en god ide å ta med litt ved.
Terrenget blir bratt, både opp og nedover etter dette. Denne delen av stien er nok ikke noe særlig å gå når det er skikkelig vått eller regner. Bildene vi har tatt er ikke beskrivende for hvordan det er, men terrenget er nok 50 grader bratt eller mer, og det er masse småstein av skifter som ligger over alt. I deler av stien er det faktisk vanskelig å se hvor den går, spesielt når det ligger løv over alt på høsten.
De har hengt opp tau her og der også, og det kommer veldig godt med.
Den siste delen av stien går bratt opp og ned, til du kommer til det siste partiet ned mot Lårdal. Her er det også bratt, men stien er mye bedre enn høyere opp. Akkurat når vi kommer oss ned til veien starter det å dryppe fra himmelen, og vi får tatt på oss klærne.
Det er en liten stund til båten skal komme, og vi har så flaks at en lokal servering åpner opp, og det blir kaffe, kakao og vafler på alle sammen.
Vi koser oss inne i kafeen, og den fylles opp av andre som har gått turen. Alle var enige om at det var en veldig fin tur, og at den sorte stien var svært krevende. Båten tilbake til Dalen kom, og vi fikk tatt et par pils og ungene fikk en is før vi kom i land. Dette var rett og slett et eventyr av en tur, og vi anbefaler dere å sjekke ut Lårdalsstigen hvis dere ikke allerede har vært der.
Linker og annen informasjon
Sjekk ut andre ting å gjøre i Telemark:
Les beskrivelsen av turen her: https://ut.no/turforslag/115620/lardalstigen
