Folarskardnuten i strålende vær

Vi startet sommerferien i Hallingdal, og hadde en plan om å gå topptur til høyeste punkt i Buskerud fylke. Folarskardnuten ligger på Hallingskarvet, en lang kjede av fjell som er ganske flate på toppen, med bratte sider på begge kanter. Toppen er 1933 meter over havet, turen er relativt enkelt, bortsett fra klyving i det bratte partiet opp mot toppunktet.

Solvor og jeg hadde planer om å dra til Haugastøl og ta Folarskardnuten på ski tidligere i år, men de planene ble skrinlagt delvis på grunn av korona. Ingen av oss har vært der tidligere, og vi visste at det var temmelig bratt i ett av partiene. Vi kan si at denne turen ble en test for å finne ut hvordan det egentlig ser ut. Ikke enkelt å tyde hvor bratt områder er ut fra topologi kart og bilder om vinteren.

Vi booket en liten campinghytte på Geilo, dro avsted fredag ettermiddag og kom oss dit uten å måtte lade bilen. Etter en kort lading på Geilo var vi klare til å dra videre dagen etterpå.

Haugastøl vs. Vikastølen

De fleste tar turen fra Haugastøl, og da er turen i underkant av 25 kilometer tur retur. Vi valgte å kjøre bilen inn Rallarvegen noen kilometer og parkere ved Vikastølen. På den måten ble turen ca. 5 kilometer kortere, noe som gjør at vi i teorien ville bruke ca. 1.5 time mindre.

Det er viktig for barna å få en forståelse for hvor langt vi skal gå. Derfor bruker vi et minutt eller to på å forklare hvordan turen skal bli. Underveis tar Jens frem mobiltelefonen og viser hvor langt vi har gått og hvor langt det er igjen.

Ved Vikastølen er det parkering med plass til 4-6 biler, hvis folk parkerer fornuftig. Det koster 70,- å kjøre inn, og Vipps brukes som betalingsmåte.

Vikastølen til Lordehytta

Klokken var 09.00 når vi gikk fra bilen, og Solvor og jeg fikk fort opp pulsen i de bratte bakkene opp fra Vikastølen. Værmeldingen var helt klar på at det ville være blå himmel, litt vind (maks 7 m/s) og null mulighet for nedbør. Dette været skulle holde seg i flere dager fremover, så vi tok en beslutning om at alle skulle gå i shorts og at vi kun skulle ta med oss fleece gensere i sekken. På den måten kunne Sina og Oline (9 år) gå uten sekk, og våre sekker ble relativt lette. Det sitter langt inne for oss å ikke ta med vindtette klær, så denne beslutningen ble tatt med vurdering av flere risiko elementer. Vi ønsker ikke å komme i en kjip situasjon, og være noen på forsiden av avisen som har satt ut av plutselig skiftende vær.

Her er vi nesten ferdig med de første 200 høydemeterne. Kroppen har blitt sparket igang og vi vet at det kommer til å gå over innen de første 30 minuttene fra start.

Etter de første kilometerne med ca. 200 høydemeter i stigning, kom vi opp i lettere terreng. Stien var ikke rødmerket, og vi mistet den i et myrområde omtrent halvveis mot Bjørnabulægret. Der er et stikryss hvor stien går til høyre mot Haugastøl og til venstre mot Folarskardnuten. Hvis det samme skjer med deg, anbefaler vi å gå ned mot elven som renner i dette søkket (Vikaåni) og finne stien. Vi kjørte “frigåing” i et par kilometer, som gjorde at vi brukte litt mer krefter. Siden dette er en lang tur, er det greit å velge ruten med omhu.

Sina (9 år) elsker å drikke av bekker underveis. “Det er til og med bedre enn i springen hjemme!”, sier hun.

Vi fant hovedstien ved Bjørnabulægret etter ca. 1 time og 20 minutter, fulgte denne en drøy kilometer og gikk glipp av et område der stien går over bekken og videre mot Folarskardnuten. Da vi gikk tilbake kan jeg si at det ikke var så rart, for vi er ikke de eneste som har tatt denne feilen. I etterpåklokskapens ånd skulle jeg fulgt med på kartet litt mer nøyaktig. Jeg hadde lastet ned en kartfil i Norgeskart.no app’en (det koster 100,- per år å kunne bruke denne funksjonaliteten), og det fungerer svært bra. Mye bedre enn å prøve å finne ut hvor du er ved å tolke et vanlig kart på papir, mener jeg. Ulempen på vinteren, er redusert batterikapasitet på mobilen.

Vi starter å nærme oss skardet hvor vi skal opp. Oline (9 år) og Jens skuer mot fjelltoppen vi skal opp på

Etterhvert ble det frigåing på høyre side av bekken, der det var mye myr. Vi krysset etterhvert bekken og gikk til vi fant stien. Denne stien er ganske bred, og svært effektiv å gå. Gjør det du kan for å følge den, er vårt råd.

Solvor kjenner at gnagsår er i anmarsj, og bedrifter preventivt vedlikehold

Etter 2 timer og 40 minutter kom vi frem til foten av Hallingskarvet. Der står det er lite rødt bygg som er strappet fast til en stein. Sannsynligvis en værstasjon eller noe.

“Jeg tipper vi er på toppen om ca. 1 time”, kommer det fra Solvor. Det var svært optimistisk skulle det vise seg.

Feil rute

Jeg hadde sjekket andres turbeskrivelser, og fant ut at vi skulle gå frem til Lordehytta, og holde til venstre i området med snø. Her skulle det være markert med varder hvor vi kunne gå. Vi var forberedt på klyving.

Dette bildet er tatt med vidvinkel, så det kommer ikke til å se helt slik ut når du kommer opp til skardet. Men du forstår at den ruten vi tok er markert med grønt, og starter i forkant av vannet når du kommer fra vest. Vi prøvde to forskjellige ruter på østsiden av vannet som kun er markert med 1609 på kartet.

Vi gikk stien forbi Lordehytta (som vi ikke så på daværende tidspunkt), og så etter både sti og varder opp i terrenget. Først fant vi ingenting, men etterhvert kunne vi skimte noen små varder som sto på steinene i ura som vi gikk i. Solvor og jeg prøvde å tolke terrenget, noe jeg anser som ganske vanskelig på avstand. Jeg dro etterhvert opp notatene mine og leste beskrivelsene fra andre som hadde gått turen. Vi skulle til venstre, og det sto at det ville se ut som det var vanskeligere enn man skulle tro å komme opp.

Sina (9 år) på vei opp steinura før det begynte å føles feil. Liten varde er også med i bildet

Ok, tenkte jeg. “Dette ser ikke greit ut, men er dette veien opp, så må vi gjøre et forsøk”.

Solvor og jeg prøvde to forskjellige ruter, jeg mer eller mindre klatret så nær snøkanten som mulig, men det var svært mye løs stein. Jeg snakker ikke om bare småstein, men steiner som var to ganger størrelsen av en fotball dundret ned i ura under oss, påfulgt av mange mindre steiner. Ungene fikk beskjed om å holde seg unna, og selv om det tok litt tid, forstod de alvoret i situasjonen etterhvert. Det var tydelige tegn på at steiner hadde rast i løpet av sommeren, men jeg var usikker om det var på grunn av snøras, ras i forbindelse med smelting eller folk som har klyvet oppover. Sina, Oline og jeg klamret oss fast etter beste evne mens Solvor fortsatte oppover for å se om det var mulig å komme seg opp. Vi konkluderte med at det ikke var mulig, og alle klatret ned så forsiktig som mulig etter tur.

Jeg har klatret ned, og Solvor er på vei ned til der barna venter. Vi har konkludert med at dette blir for høy risiko og snur for første gang

Det er fullt mulig at denne turbeskrivelsen stemmer, men i 2020 har det vært særdeles mye snø, og det virker som en relativt kald sommer har gjort at det ligger mye mer snø i dette området enn det jeg tror er vanlig. Med 1,5 til 2 meter mindre snø (!) kan det godt være mulig at ruten opp her er enklere.

Feil rute igjen

Solvor og jeg ble enige om å teste ut den høyre siden av snøen, så mens Oline og Solvor klatret ned fra området med all den løse steinen, startet Sina og jeg på turen opp. Her var det blankslitte svaberg, og selv om det kanskje ikke var så luftig, kjente jeg at høydeskrekken hadde tatt et godt tak i meg. Etterhvert kom Solvor og Oline etter, og vi lot Solvor klyve først.

Sina (9 år) står og ser på at Oline (9 år) klatrer opp til Solvor

Hun kom etterhvert til et område der valget var å gå til høyre for en steinformasjon, eller ut i snøen til venstre. Her var det godt over 50 grader bratt, og vi konkluderte med at man må ha stegjern og helst isøks for å komme seg opp, noe vi ikke hadde med. Det ville ikke være mulig å få skikkelig tak med våre lave fjellsko. 

“Til høyre for den steinen er helt utelukket for meg!”, skrek jeg opp til Solvor. Hun tenkte seg litt om, og så snudde vi for andre gang.

Her er valget mellom ut på snø, eller til høyre for den steinen som dere kan skimte som skygger. “Uaktuelt!” skriker jeg. Vi snur.

Alle gode ting er tre…

På dette tidspunktet var stemningen i gruppa litt laber. Vi hadde vært på tur i over 4 timer, toppen var noen hundre høydemeter unna og vi var psyket ut av det bratte partiet. Mens vi gikk nedover mot Lordehytta, gløttet jeg opp på den venstre siden av det mye bredere snøpartiet. “Hva om det går an å gå opp der? Det ser ikke så bratt ut…” Tankene mine surret, og plutselig så jeg en person som klyvde oppover i det området jeg så mot. “Øy! Solvor! Vi kan gå opp der!”

Spennende å klyve mellom berg og snø

Jeg pekte mot området, og Solvor så på meg som jeg hadde fått høydesyken og mistet all forstand. Vi diskuterte kort, og ble enige om at vi skulle i det minste gå mot området og sjekke ut om det var mulig å komme opp. Men første skulle vi ta en titt på Lordehytta, vi sto jo tross alt femti meter unna.

På vei bort til venstre siden av dette snøområdet, så vi flere grupper på vei oppover mot toppen. Saken ble avgjort, men vi måtte få i oss både mat og drikke før vi kunne starte på klyvingen igjen. Ungene mukket ikke, og jeg ble imponert over innstillingen. Vi hadde på dette tidspunktet vært på tur i 5 timer.

På vei over snøpartiet mot toppen. Nå er det ikke langt igjen

Etter ca. 50 høydemeter, kom vi til skillet mellom en klippeformasjon og snøen. Her hadde solen gjort jobben og skapt en glippe mellom steinveggen og snøen. På det minste var den på 15-20 centimeter, så vi måtte klatre opp i snøveggen med det ene beinet, mens vi brukte venstrebeinet til å holde fotfestet i steinveggen. Høyre arm ble helt nummen av å prøve å holde tak i snøen, og jeg måtte be ungene om å holde litt lavere høyde oppover. Det føltes ikke farlig, men det er greit å slippe at noen mister festet og kiler seg fast mellom bergveggen og snøen, siden nærmeste spade var på Haugastøl…

Kom kom oss opp gjennom denne smale passasjen, og jeg følte vi fikk et veldig lite innblikk i hvordan store ekspedisjoner må takle vanskelige situasjoner hele tiden. Vel, her er vi på vei opp Buskeruds høyeste topp, og vi gjør dette uten å sette livet i risiko.

Etter dette partiet følger vi røde T-merker og små varder oppover i fjellet. Det er litt klyving, men ikke noe som gjør at pulsen øker. Jeg tenker at eksponeringen mot høyder denne sommeren har fungert for å få litt bedre kontroll over høydeskrekken. Takk og pris for det!

Solvor holder tet opp igjennom steinura og de feltene med snø som vi er nødt til å gå over. Jeg hører Sina rope: “Er det der toppen?!” og løfter blikket. Etter mine gløtt på kartet skulle det være et lite stykke igjen, og jeg kjenner på den enorme gleden at vi sammen har klart å komme oss opp til Folarskardnuten etter så mye klyving på de to første forsøkene. Samtidig blir jeg litt irritert over at vi ikke gikk her med en gang. Fra vi sto nede ved vannet på 1603 moh, og vi kom oss til toppen tok det 30 minutter. Med andre ord så ville vil vært her ca. 1 time etter vi sto ved den røde rare konstruksjonen litt lengre ned.

Utsikten fra toppen var imponerende, og det er vanskelig både å beskrive den eller ta noen bilder som illustrerer hva du ser. Til vest kan du se Hardangerjøkelen (det høyeste punktet i Hordaland), og litt sør vestover kunne vi se Gaustadtoppen (høyeste punktet i Telemark). Dette er virkelig en topp å gå når det er fint vær og god sikt.

Helt sykt å stå på toppen i det flotte været

Vi satte avgårde på turen tilbake, de to mislykkede forsøkene kostet oss minst 2 timer og mye krefter. Men stemningen i gruppa forandret seg når vi endelig kom til toppen. Ungene visste nå at målet var nådd, og de visste også at det var en lang tur tilbake til bilen. Vi kom oss ned igjen til vannet på 1603 moh, på litt kortere tid enn vi gikk opp, og fortsatte ned til den røde konstruksjonen.

På vei ned fra der det flatere partiet startet, var det enkelt å følge stien, og vi ble oppmerksomme på hvor mye tid vi hadde brukt når vi mistet den første og andre gangen. Ungene travet avgårde, selv om vi alle var enige om at samtlige i gruppa var veldig slitne.

Da vi kom ned til bilen hadde vi brukt 8 timer og 45 minutter. Vi hadde vondt i kroppen, og var klare for å komme oss til Haugastøl der vi skulle overnatte. Hadde vi gått riktig vei opp til toppen, ville vi nok brukt ca. 6 timer på turen – men slik ble det ikke.

Ingen av oss har vært så lenge på tur før, og vi er ikke kjent for å hverken ta lange spisepauser eller stå og beundre utsikten i lang tid, så her var det mye effektiv gange og klyving med i bildet.

Oppsummering

Solvor og jeg skal ta denne turen på ski, og vi diskuterte hvordan vi skal gjøre dette på best mulig måte. Det er lite sannsynlig at vi finner en parkeringsplass ved Vikastølen på vinterstid, men vi kommer garantert til å sjekke det ut. Da vil vi i såfall følge elven som renner nedover i dalen noen hundre meter vest for der sommerruta går. Der er det slakere og sannsynligvis kan vi spare nesten en kilometer på å sette kursen direkte mot skardet.

Går vi fra Haugastøl er det sannsynligvis kvistet på vinteren, og vi må finne ut hvordan vi skal gjennomføre turen. Det er 100% sikkert at vi vil ta denne turen på fjellski med lang- og kortfeller, og vi kommer nok til å sjekke om det finnes noen stegjern vi kan bruke på fjellskistøvlene. Isøks skal også være med.

Vi kommer nok til å prøve å ta denne turen på en helg, og overnatting på Haugastøl eller i telt er nok de opsjonene vi har. Eventuelt at vi sover på Geilo og drar frem og tilbake dit.

Isklart vann er godt. I dette terrenget er det best å gå på fjellski med feller.

Det er for bratt for vår komfort å gå rett opp henget med bre, og sannsynligvis er skredfaren svært stor mesteparten av tiden. Turen vil ihvertfall ikke gjennomføres med dårlig vær (dårlig sikt, høy vind, nedbør, kulde eller høy skredfare). Mest sannsynligvis vil vi ha dette som en av opsjonene en helg vi kan ta turen alene. Sina og Oline (9 år) får ikke være med, Nelly (17 år) kan velge hvis det passer. Det kan være at vi kombinerer dette med en tur til Hardangerjøkelen på ski, og da vil nok det skje i en av langhelgene etter 17. Mai.

Å komme opp til Folarskardnuten kjentes som en usedvanlig stor prestasjon for alle i gruppen, sikkert på grunn av at vi måtte snu to ganger. Det finnes ikke mye informasjon om denne turen, og det er nok for det meste spesielt interesserte som begir seg ut på den.

Linker og annen informasjon

19 Fylkestopper – les om våre andre turer til fylkestoppene

https://peakbook.org/no/tour/237531/Folarskardnuten.html

https://ut.no/turforslag/1110693/vikastlen-bjrnabu

https://ut.no/turforslag/1110830/haugastl-lordehytta

2 Replies to “Folarskardnuten i strålende vær”

  1. For en fantastisk tur dette må ha vært! Det er klart at en går litt feil noen ganger, men da føles det fantastisk bra og komme seg til topps! Flotte beskrivelser!

    1. Det var utrolig bra vær! Hadde selvfølgelig vært fint å ha deg med

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.