Vi er midt mellom høst og vinter, kropp og sinn er svært innstilt på å komme igang med skisesongen, men det er svært vanskelig å vite om det faktisk er skiføre der vi har tenkt å dra. Forrige helg var det knallvær i Romsdalen, og flere av mine kontakter på Facebook var ute og luftet skiene. Jeg ble hvit av misunnelse når jeg så oppdateringer på deres profiler og sidene som vi følger med på. Tilbakemeldingen om det var noen vits å ta den lange turen oppover for bare en helg var temmelig like; vent litt til før dere kommer hit!

Både Solvor og jeg var temmelig møre etter arbeidsuken, samt endel som påvirket oss på privaten – så vi ble enige om å ta turen til Sigridsbu på Blefjell, men å vente med avreise til lørdag morgen.

Klare for avreise

Vi våknet litt før åtte på morgenen, og hele familien var i sving med å klargjøre til tur. Fordelen med kun en overnatting er at det er svært lite vi trenger å ha med oss. Stort sett drar vi med de klærne vi skal ha på, tar med noen tørre klær i sekken og mye komfortkilo. Frokosten ble inntatt i bilen og vi stoppet på Kongsberg og handlet inn det vi ikke hadde hjemme.

Helleberg

Selv om vi hadde vært på tur i området tidligere, ble det litt kåling med å komme frem. Vi skulle gå fra parkeringen i et hytteområde som heter Nordstul, og det kom ikke opp i Google Maps. Vårt beste tips er å bruke Norgeskart.no, sette inn Helleberg på kartet og se hvor veien opp til Nordstul går. Det er ikke merket, og ganske lett å suse forbi. Innkjøringen til feltet er noen hundre meter etter hvitt skilt som beskriver veien til Store Blefjell (når du kommer fra Kongsberg).

Nordstul parkering

Vi kom oss til parkeringen, fikk på oss sekkene og dro avgårde. Bakken var dekket av et tynt lag med snø, og det var endel glattis som vi måtte forsere.

Normalt hadde ikke dette vært noe problem, men Nelly driver fremdeles og trener opp ankelen sin etter et seriøst overtråkk i August. Hun var redd for å skli og tråkke over igjen, og vi fikk diskutert om det var en reell frykt eller ikke. Noen ganger hjelper det å snakke om det, så går frykten over.

Stien til Sigridsbu

Første delen av stien gikk langs nordenden av Nordstulvatnet, og den er bred og fin.

Etterhvert kommer vi oss oppover i terrenget, og vi starter å kjenne vekten av all komforten vi har med. Kroppen er ikke akkurat veltrent etter en hektisk periode på jobb og lite fokus på trening utover de helgeturene vi har hatt. Men det er en også deilig å få bekreftet at vi ikke er i elendig form, og at det går greit å komme seg oppover.

Heldigvis for oss har noen som er bedre kjent tråkket spor, og du trenger ikke være en indianer for å følge dem. Jeg tror det hadde vært utfordrende å finne stien med kun hjelp av de røde T’ene som turistforeningen har malt på steinene.

Vi har ganske god sikt i starten, men når vi kommer opp i høyden blir skydekket lavere, og det tar ikke lang tid før vi har kommet opp i tåken. Vi tar strakeste vei til Sigridsbu, og jeg begynner å kjenne at jeg er sliten. Når sikten begynner å bli skikkelig dårlig, tar jeg frem GPSen og får beskjed at den har lite batteri. Det tar ikke lang tid før den dør ut, og jeg finner ut at vi ikke har med ekstra batterier som passer. “Amatør!”, tenker jeg i mitt stille sinn, og vi fortsetter å følge sporene til de som har gått foran oss. Muligheten for at de foran oss ikke skal til Sigridsbu er svært liten, forteller jeg meg selv.

Det blåser litt, og vi kommer oss oppover i terrenget som begynner å bli litt brattere. Nelly leder vei, og tankene mine begynner å svirre rundt om det er langt igjen, tenk om de vi følger sporene til ikke skal dit vi skal, hvor dustete det er å glemme batterier til GPSen og hva jeg ønsker meg til jul.

Jubelen høres fra fortroppen, og jeg skjønner fort at de har sett hytten. En deilig følelse å vite at vi er fremme om noen minutter, og jeg fokuserer på andre ting.

Sigridsbu ligger flott til på snaufjellet, sikten er ganske bra når vi nærmer oss, men ikke god nok til å se om det ryker fra pipa. Jeg ber en stille bønn om at det er noen der, og at hytta er varm. Turen opp har tatt nesten tre timer.

Sigridsbu

Vi kommer oss inn i hytta, med snø som er festet til skoene og et tynt lag med vanndråper fra tåken vi har gått igjennom den siste timen. Det er fyr i peisen, men ingen andre på hytta. Det er tydelig at følget som har fyrt opp er på tur, og at de er ganske mange. På kjøkkenbenken står det temmelig mye mat, og vi ser at de har lagt fra seg tingene på to av soverommene.

Hovedhytta har fire soverom med fire senger hver, pluss et soverom med plass til to. I tillegg har sikringsbua plass til tolv, og der er det også mulig å lage mat. Fint anlegg med toaletter og rikelig med ved til vinteren som står foran oss.

Stinn brakke

Etterhvert kommer folk inn fra tur, og det blir helt fullt. Tre grupperinger lager middag på tur, og det blir hyggelig og sosialt utover kvelden. Som vanlig blir vi bedre kjent med noen, og blir sittende å snakke om løst og fast. Alle har sine egne historier, men fellesnevneren er at vi er glade i å røre på oss og komme oss på tur.

Søndag

Vi våkner ganske tidlig, noen i de andre følgene blir liggende litt ekstra – frokosten inntas og yatzy terningene triller. Jeg tar med meg Oline ned til Sigridsvann og hullet jeg hadde laget dagen før er fremdeles åpent. Hun fyller opp to bøtter med vann fra hullet, og vi kommer oss inn i varmen igjen.

Det er tykk tåke, noen plussgrader og vi er ikke fristet til å ta turen opp på Blefjelltoppen. Det blir besluttet at vi gjør kort prosess, alle blir ferdige med å spise, oppvasken tas og vi trekker ut i det litt gufne været.

Vi går oss varme, og tar en teknisk pause. Sina og Oline har for mye klær på, så vi hjelper dem med å få regulert temperaturen. Etter en halvtime på tur, har alle kommet over det verste sjokket med å få kroppen igang. De minste nynner når de går nedover, et sikkert tegn på at trivselsfaktoren er høy.

Turen ned tar nesten to timer, og det er deilig å komme frem til bilen. Klokken er ikke 12 engang, så vi har fremdeles mye tid til å få gjort ting.

Hjemturen

I bilen på vei hjem, snakket vi om de målsetningene vi hadde for sykkelsesongen – og finner ut at vi ikke har blitt gode til å sykle på bakhjulet, men at vi har fått til de fleste andre målene.

Vi snakket også om at dette ble en slags forsmak på topptursesongen, siden det var ganske mye snø, men akkurat nok til å gå på beina. Skiene hadde vi ikke fått bruk for.

Solvor og jeg snakker om at vi fremdeles vil få til en topptur i Romsdal eller Hemsedal før jul, om at vi ønsker å “angripe” minst to fylkestopper i løpet av sesongen, samt at vi må planlegge flere spennende ting vi ønsker å gjøre i løpet av vintersesongen. Noe utstyr må kjøpes inn, men denne listen er kortere enn normalt. Garasjen er full av ting vi har bruk for, og det er bare å finne tiden til å få realisert store og små drømmer.

Referanser

Les også om vår topptur til Sigridsfjell på tampen av skisesongen 2017/2018:

Sigridsfjell på Blefjell