Sigridsfjell på Blefjell

Vi hadde gått til Gaustatoppen på lørdagen og sovet i telt natt til søndag. Jeg hadde rådført meg med Elin Svilaas som jeg kjenner igjennom jobben om det var noen områder vi kunne gå på topptur på vei hjem. Elin bor på Kongsberg og går også på toppturer, tipset jeg fikk var å sjekke ut Blefjell.

Skisesongen på Østlandet startet å gå mot slutten, og vi bestemte oss for å gjøre et forsøk på Store Ble. Vi satte Google Maps på “Nordstul” og kjørte opp i hyttefeltet. Bommen tok kort, så vi unngikk den vanlige feilen med å ha glemt kontanter (det skjer HVER gang). På parkeringen møtte vi en ganske negativ “kjærring” som ikke hadde spesielt tro på at vi skulle kunne gå opp mot Sigridsbu. Vi tok frem kartet, som i følge henne ikke var detaljert nok, og spurte om vi kanskje kunne ta en spesifikk rute. “Nei, det går nok ikke”, så kjærringa og krøp inn i den kjipe grå japanske kjærringbilen sin. Hun skulle hjem til trollet sitt og skifte dekk på bilen, nemlig!

Et tips hun ga var bra, selv om vi hadde kommet frem til det selv. Vi måtte holde oss på fast land, ikke gå over vannet. Porøs is, åpne råker og overflatevann er i følge mine indianer instinkt tegn på at det ikke er smart å tråkke over isen.

Vi fulgte sporene til folk som hadde gått der før oss, og skjønte etterhvert hva damen på parkeringsplassen hadde ment med at vi ikke kunne gå den ruten jeg hadde spurt om. Det var et dalsøkk med en temmelig hissig bekk full av smeltevann som var umulig å gå over. Hun hadde nok virket litt mindre negativ hvis hun hadde giddet å forklare oss det. Vi var blitt målbundne, og klarte ikke å utfordre henne i situasjonen på parkeringsplassen.

Planen om å gå til Store Ble la jeg temmelig fort på is. Snøen var tung, det var veldig varm og vi var ganske slitne etter gårsdagens tur til Gaustadtoppen. Vi korrigerte til at turen kunne gå til Sigridsbu, som er en DNT hytte som ligger bak et fjell som heter Sigridsfjell. Store Ble er enda et stykke fra Sigridsbu, og det ble fort klart at dit ville vi ikke kommet oss denne dagen.

Da vi startet å høste høydemetre opp mot Sigridsfjell, merket jeg at alle sammen var slitne, men jeg ville gjerne at vi skulle få følelsen av å komme på en topp. Det hadde også vært deilig med noen gode svinger i den myke og deilige vårsnøen.

Vi kom oss opp til en fortopp til Sigridsfjell, som er 1160 moh. Sigridsfjell er 1194 moh og ligger ca 200 meter i luftlinje fra der vi ga oss. Men partiet opp til toppen av Sigridsfjell var ganske bratt, og med den skredfaren som var (nivå 3) hadde vi ikke gått der selv om vi hadde hatt høyere motivasjon og energi. Da ble det raskt besluttet at dette var topptur nok for oss, og vi gjorde oss klare til nedkjøringen.

Nedkjøringen ble ganske bra. Det var partier vi måtte ta av skiene på vei ned. Ikke spesielt god gli, men det var digg med noen gode svinger når vi først fikk opp farta.

Vi tok en annen rute ned, og måtte etterhvert ta komme oss over den hissige bekken, som heldigvis hadde delt seg inn i 4 mindre hissige utløp ned til vannet. Den første bekken var den med høyest vannføring, og vi fant et sted der det hang noen bjørketrær fra den ene siden. Jeg smatt elegant over, og skulle hjelpe Oline over. Hun svingte seg ut, jeg var ikke helt forberedt på hva som skulle skje, og det var like før Oline endte i bekken. Ingen klaging, men et ansiktsuttrykk som viste en viss frykt for bading i 6 grader varmt fjellvann.

Alle kom seg over med vettet i behold, og vi kom oss til parkeringsplassen. Turen hadde tatt mye lengre tid enn vi hadde regnet med, og det var god stemning da vi kom hjem til Lørenskog i åtte tiden.

En ting er klart, vi er veldig klare for å ta denne turen igjen og komme oss til Sigridhytta. Tenker at vi kommer til å ta det som en helgetur med en eller to overnattinger litt tidligere i sesongen. Jeg har aldri vært i området rundt Blefjell og tenker at her er det mange topper som kan utforskes. Det er alltid fint å få nye inntrykk og kunnskap, og fjellet ligger der – klart til å bestiges.