Vi har lest om hvor bra det er i Stranda skisenter på sitt beste, og jeg har vært her en gang for mange år siden og stått når forholdene har vært relativt dårlige. Nå var vi på vinterferie med leid bobil, og hadde noen fine dager i Hemsedal og Sogndal før vi besluttet å dra videre nordover og utforske Sunnmørsalpene.

Noen dager før hadde vi hatt gleden av å stå på ski i Sogndal skisenter etter et godt snøvær, og skredvarselet i områdene rundt oss var vanskelige å tolke. Vi ønsket ikke å ta noen sjanser i områder vi aldri har vært før og besluttet å finne et skisenter og få kjørt litt offpiste. Den opprinnelige planen var å besøke et mindre skisenter som heter Breimsbygda, men det ligger ikke så høyt over havet og det slo over til regn og sludd når vi kjørte dit. Beslutningen ble da å kjøre videre mot Stranda Skisenter og heller sette i gang skikjøringen sent, men i hvert fall få bedre snøforhold.

Stranda Skisenter ligger i Stranda kommune, og her pleier det å være mye mer snø enn vi opplever i mange av de større skisentrene på Østlandet. Til sammenligning pleier det “normalt” å være 1,5 meter med snø i Trysil skisenter, og da er det gjerne 4 meter i Stranda.

Dag 1 – kraftig snøvær og dårlig sikt

Vi ankom Stranda Skisenter i 12-tiden, og det snødde kraftig og sikten var svært dårlig. Vi trodde først vi hadde kjørt forbi innkjøringen til parkeringen, men fant ut at den ligger et par hundre meter fra der skiheisene ligger. Jeg så for meg å måtte snu bobilen på et eller annet uoversiktlig sted og kjøre tilbake og prøve igjen. Typisk scenario når man er på et ukjent sted.

Det er praktisk med bobil, for vi glefset i oss litt mat i bilen og kom oss ut i snøværet. Skiene ble tatt ut av “garasjen” bak i bobilen og Solvor dro av gårde for å kjøpe ski kort.

Skisenteret er delt inn på to sider av veien, Fursetsiden og Roaldshorn siden. Roaldshorn var stengt, så den delen av senteret kommer vi tilbake til på Dag 3.

Fursetsiden

Det var tre heiser som gikk når vi kom på Dag 1. Barneheisen dropper jeg, for den er så slak at ikke engang barna kunne bruke den når det snør så mye som nå, de kommer seg rett og slett ikke ned igjennom nysnøen.

Stolheisen med plass til 4 ble første turen, og sikten var såpass dårlig at vi ble temmelig skeptiske på vei opp den første turen. Det lå an til å være whiteout, og det viste seg å stemme.

Balansenerven var helt skakkjørt og vi tumlet oss nedover første turen i ukjent terreng.

“Håper det ikke skal være så jævlig sikt hele dagen”

Tanker fra en bekymret far (47 år)

Neste tur gikk med skålheisen, og nå skjønte vi hvorfor folk holdt seg til dette området. Når snøen lavet ned, var det en tendens til at sikten ble litt bedre – når det ga seg litt med snøen, kom tåken eller skydekket og gjorde sikten verre. Men vi skjønte fort at vi kunne ta skålheisen opp til det punktet der sikten ble dårlig, kjøre ned – og mest sannsynlig var forholdene helt endret på den neste turen.

Snøen lå dyp og for det meste urørt, og jeg slapp Sina og Oline (begge 11 år) først nedover, så de fikk gleden av å kjøre urørt pudder til langt over knærne. De synes det var vanskelig, noe jeg kan skjønne – men de fikk litt veiledning, og tips om å rette skiene nedover i terrenget, lene seg bakover og la det stå til. Gradvis ble de bedre, og hylene fra oss kunne høres for de som sto nærme nok. Dette må ha vært den beste skidagen i Norge som jeg kan huske fra de siste 15 årene.

Etter hvert ble vi svært slitne, men alle pushet på. Sikten ble på et tidspunkt ganske mye bedre, så de siste turene tok i i stolheisen. Vi kjørte non stop helt til tretimers kortet gikk ut. Glade og fornøyde trasket vi tilbake til bobilen og kom oss ned til campingen nede i Stranda.

Utover kvelden sjekket vi værmeldingen, og det er svært vanskelig med forventningsstyring når Yr.no melder at det skal kunne snø opp til en halvmeter i løpet av natten. Samtidig regner det så det spruter her nede ved havet.

Dag 2 – kraftig snøvær og litt bedre sikt

Vi dro opp til skisenteret med bobilen med en gang vi våknet, og frokosten ble inntatt på parkeringsplassen. Dette er en av de beste tingene med bobil, nemlig muligheten til å ta det rolig om morgenen, samtidig som du kan sørge for å være fus i bakken. Dagens skikort var allerede kjøpt online, så når klokken ble 09.30 – gikk vi ut i snøværet og tok på skiene. Det hadde kommet 8-10 cm med pudder den siste timen, og det har jeg aldri opplevd her i Norge.

Forventningene var enorme, og vi sto nesten først i heiskøen da klokken nærmet seg 10.00 – og det var ingen tvil om at det kom til å ta litt tid før heisen ville åpne. Fremdeles var det kun Fursetsiden som kom til å åpne. Det hadde kommet mye snø, og noe var ikke som det skulle. Heldigvis tok det ikke lang tid før heisen åpnet, og det ble lynsjestemning da et par engelskmenn snek foran resten av køen.

Vi tok heisen “nesten helt opp”, og tok innersvingen på de snikende engelskmennene og fikk førstesporet nedover i over en halvmeter med pudder. Luftig og tørr snø, det var som å komme til nirvana.

Det var så få i skianlegget at vi mer eller mindre kjørte nye spor frem til vi skulle spise lunsj, og solen brøt av og til igjennom skydekket, samtidig som det fortsatte å snø i perioder. Ingen tvil om at været kom i bølger, og denne dagen kom til å toppe gårsdagen som den beste på svært lenge. Sist Solvor og jeg hadde slike forhold i bakken var når vi sto på ski i Canada for noen år siden.

Vi ventet på at stolheisen skulle åpne, og lagde oss lunsj i bobilen. Det er viktig å ikke gå tom for energi, og fullt trøkk i pudder krever mye av oss. Solen fortsatte å komme frem med jevne mellomrom. Plutselig kunne vi registrere at stolheisen var åpen, og vi pakket sammen og kom oss ut.

Dagen før hadde det omtrent ikke vært mulig å se hvordan terrenget var øverst fra stolheisen, og nå tok vi til venstre ut av heisen og kjørte ca. 150 meter til høyre (les: ski høyre) fra heisen. Der var det helt fantastiske forhold, og gleden var til å ta og føle på. Vi hadde tatt lunsjen ut fra perfekt timing, eller flaks som det kanskje heter.

Et par timer senere kjente vi at nesten fem timer med hard skikjøring startet å tære på kreftene og prestasjonene. Vi startet å bli mer uoppmerksomme, og det var greit å gi seg før noen slo seg eller ble skadet.

Vi dro ned til Stranda igjen, der vi ble møtt av sludd og senere regn når vi kom lengre ned. På kvelden kom det melding om at det hadde gått skred rett ved skianlegget, ingen tegn på at noen var skadet, men en påminnelse om å kjøre fornuftig dagen etter.

Dag 3 – Forandringer i snøen og flere heiser er åpne

Vi fulgte samme prosess med frokost på parkeringsplassen, og stilte oss i kø for å ta skålheisen første tur. Det var merkbart at noe hadde skjedd med snøen, den føltes tyngre å kjøre i, og jeg tror temperaturen var noen grader høyere enn vi hadde hatt dagen før. Den fluffy følelsen av pudder var ikke der, men det var enkelt å finne partier med god snø.

I dag var det flere folk i bakken, og vi merket at det heldigvis var mange som foretrakk å kjøre i løypene der det var delvis preppet. Det hadde kommet ca. 10 cm med snø i løpet av natta, men veldig mye var føyket bort.

Det ble mange fine turer på Langedalssiden, og omtrent alle hadde blikket vendt over mot Roaldshorn siden der de hadde satt i gang heisen. Der er det en miks av gondol og stolheis, og noen håpefulle stilte seg opp i kø, men ga seg da det så ut som de hadde god tid i forhold til åpningen.

Roaldshorn åpner

Vi var klare for å ta lunsj da vi merket at noe skjedde, de åpnet opp heisen på andre siden og folk strømmet til for å finne urørt snø etter 3 dager med stengt heis. Vi kom oss over broen og bort til heisen, og besluttet å ta stolheis i stedet for å bli ventende på gondolene. Det var smart.

Det er en spenning i kroppen når vi sitter i heisen opp i et ukjent skisenter. Når vi har kommet over halvveis opp, har det enda ikke kommet noen nedover enda. Det er en merkelig situasjon å sitte i en heis med hvite urørte skiløyper i alle retninger. Noen steder ser bedre ut enn andre, og den første følelsen er at vi ikke ønsker å komme i en situasjon der vi gjør et feil valg. Gode forslag hagler fra eller fire, men vi blir enige om å bare kjøre på og stå for de valgene vi tar – akkurat som i livet ellers.

Snart kommer de første skikjørerne nedover, og vi er overtent når vi kommer opp til toppen av heusen og det endelig er vår tur. Vi kjører nedover i deilig urørt snø, og har absolutt ikke tid til å stoppe og ta bilder.

Det tar ca 25 minutter fra de første kommer opp med den første heisen til omtrent hele fjellet er oppkjørt. Været er svært ustabilt og det bytter på å være skinnende sol, til absolutt whiteout og alt midt i mellom. Vi må av og til stoppe for å vente på at sikten skal bli bedre, men det er noe eget å stå oppe i skisenteret og se ned på fjorden i det fjerne.

Oppsummering

Solvor og jeg ble enige om en ting, nemlig at Stranda Skianlegg er et sted vi kan dra på impulsiv helgetur. Sannsynligvis er kun de dyreste flybillettene ledig hvis man bestemmer seg på kort tid, og fallhøyden er stor hvis det viser seg at de 40 cm med snø du hadde sett for deg kommer ned som sludd eller regn. Det har skjedd når jeg dro til Røldal for noen år siden, og sjelden blir en voksen mann mer skuffet.

Det er nok vanskelig å beregne når forholdene blir bra, men er man villig til å gamble litt, så tenker jeg at uttellingen kan bli bra. En flytur til Ålesund, leiebil som er stor nok til å klemme inn noen ski og en fancy campinghytte nede i Stranda. Da tror jeg opplevelsen kan toppe det meste. Men det krever gode skills i å lese værmeldingen og mye flaks.

Disse tre dagene var noe av det beste vi som familie har opplevd på flere år. Håper noe av gleden vår kommer til syne i teksten i denne artikkelen, men det er slikt som må oppleves. Jeg følte meg så heldig å ha en familie der jeg vi kan snakke om å få til svinger i så dypt pudder at du “skytes” opp av snøen og inn i neste sving.

Linker og annen informasjon

Vi anbefaler å lese denne artikkelen før du drar til Stranda Skisenter: https://www.friflyt.no/skisteder/strandafjellet/strandafjellet-skisenter

Da vi var her, var ikke de øverste heisene åpne. Dette var nok mest på grunn av vind og at snøforholdene var svært ustabile. Det gikk ras i nærheten av senteret, og tenk deg om et par ganger før du setter av gårde i terreng som er ukjent, har rasfarlig terreng, utløpssoner og terrengfeller. Hvis du ikke skjønner hva jeg skriver om, så bør du lese deg opp på skredfare. ;D

Les mer om ting å gjøre i Møre og Romsdal i artikkelen nedenfor.

LINK KOMMER

Sist vi kjørte så mye pudder var i Whitewater i British Columbia.

Whitewater