Et av målene våre den kommende vinteren, er å bruke telt på toppturer. Det krever at vi øver oss. Vi har ikke hatt for vane og sove ute i tide og utide, slik noen kanskje har fått inntrykk av siden august.
Denne helgen var vi alle fem. Endelig var det Nelly sin tur til og bli med på telttur. Nelly og Jens hadde startet lørdagen med lang stisykkeltur i Østmarka, hvor Nelly hadde testet sykkelsko med klikkpedaler for første gang. Etter en kjapp lunsj, var det bare og pakke alle fem sekkene og gjøre seg klar for tur.
Jens fikk oppgaven å finne ut hvor vi skulle på tur, og valget gikk til Øyungen i Nordmarka. Valget av sted var ikke tilfeldig, siden faren hans er oppvokst på Sørbråten i Maridalen. Vi har vært på tur med forskjellige fremkostmidler til dette vannet mange ganger. På sommeren er det ofte tettpakket med folk som liker å sove i telt. Nå i midten av November tippet vi at det ikke var like tett.
Det er ikke småting som skal med, for at fem med litt ulike behov, skal ha gode turopplevelser. Teltet er et avansert ekspedisjonstelt, som skal holde til de mest ekstreme værforhold. Vekten er derfor deretter. De tre eldste i familien har fått vintersoveposer, mens de to yngste tilbringer teltnettene i to sommerposer inni hverandre (et tips vi fant på nett, som funker fint så langt). Det er stemningsfullt, hyggelig og komfortabelt å ha med ved på tur til kalde kvelder. Før denne turen hadde vi derfor bestemt oss for at trillebåra også skulle få bli med – fylt med ved.
Fra parkeringsplassen på Skar, er det 2,5 km til Øyungen. Vi kom avgårde minst en time senere enn planlagt, siden stisyklingen tok lengre tid enn vi hadde trodd. Tunge sekker kombinert med trillebår med en og en halv vedsekk gjorde at turen opp ble temmelig slitsom, men det var verdt å ha med seg brensel.
Vi skjønte raskt at det og sette opp teltet mens det var lyst, ville være umulig. Det er mye læring i å sette opp telt i mørket, så vi prioriterte å fyre opp bålet før vi ferdigstilte basecamp. Jens har ikke vært i speideren, så det gikk en halv avis til opptenningen før bålet tok skikkelig tak. Plassen vi valgte ligger på en liten høyde med etablert bålplass, litt røtter som skapte noen utfordringer i forhold til sovekomfort, men det var en drøm å sette opp telt der det er flatt.
De minste barna ville gjerne hjelpe til, vi avtalte i stedet at de skulle få hjelpe til med å dra opp teltpluggene når vi skulle dra hjem. Utstyrt med Maglites teipet med elektrikerteip (triks fra militæret) satte Solvor og Jens i gang med å slå opp teltet. Vårt Helsport Svalbard 5 telt har noen bra egenskaper i mørket, alle bardunene er selvlysende og punktene der stengene skal tres inn er også fargemerket. Dette skaper mindre bjeffing når blodsukkeret er lavt. Det tok bare noen minutter å få dette på plass, så satte Nelly og Solvor i gang med å blåse opp liggeunderlag og få pakket ut soveposene. De minste får ligge i sommerposer for barn inne i en voksenpose. Jens fikk oppdraget å grille pølser når bålet var klart. Sina og Oline fikk koset og snakket litt med pappa mens de ventet.
Bålgrillet pølse er digg, etterfulgt av lørdagsgodt og noen pils til oss voksne. Klokka ble sju, og de minste spurte om de kunne få gå og legge seg (!). Nelly, Solvor og Jens ble sittende ute ved bålet noen timer til, men klokka 21 startet det å regne. Mens Solvor gikk og la seg, kokte Jens opp vann i ytterteltet og forsøkte å lage litt Chili Con Carne turmat. Han har ikke laget denne type mat siden militæret, og de frysetørrede stridsrasjonene som fantes den gang hadde et merke på innsiden av posen som viste hvor mye vann man skulle ha. Det hadde ikke de posene vi hadde kjøpt, så det ble noe som lignet på Mexikansk suppe i stedet for gryterett. Relativt godt var det uansett.
Himmelen åpnet seg og regnet pøset ned. Nelly hadde lagt seg og Jens måtte skikkelig tisse. Valget var å løpe ut av teltet og bli søkkbløt eller finne på noe annet smart. Han mente at polfarere har med seg en egen flaske å tisse på, men det var ikke tilgjengelig. En tom ølboks var første ide, men hullet i boksen er relativt lite og det var stor risiko for å søle utover alt som lå i forteltet. Vannflaskene var neste alternativ, men han skjønte at den eneste muligheten for å gjøre det var å kaste den. Han ville nok i ettertid ikke være komfortabel med å drikke fra en flaske han tidligere hadde tisset på. Turprovianten! Relativt enkelt å treffe, ganske stor. Jens tok valget og lot det stå til. Stilte seg på kne og lot det komme. Han var skikkelig tissatrengt, og ble etter hvert redd for at det ikke ville holde med nødproviant emballasjen. Hvor er nærmeste ølboks? Langt unna. Det flommet ut av han og Jens tenkte at dette var en dårlig ide. En centimeter fra toppen stoppet væsken å komme. Phew! Han åpnet glidelåsen og satte turproviant med urin utenfor teltet.
Sina og Oline har forkjølelsesutløst astma, og Oline valgte å få falsk krupp i løpet av natten. Solvor hadde vært smart nok til å ta med medisin, men den må blandes ut med vann. Jens hadde drukket opp alt vannet, så hun klemte ut litt vann fra myggnettingen som var rullet opp ved utgangen og fikk blandet ut pillene med vann og gitt den syke. Snakk om indianer triks!
Morgenen etter våknet vi i halv åtte draget, noen hadde sovet godt, andre hadde ikke. Det ble egg og bacon til frokost og god stemning rundt bålet.
Vi ble kjent med naboteltet, en hyggelig kar bosatt i Bærum som hadde med seg sine to døtre på tur. Vi spurte om han ville ha kaffe, kokte opp vann og fant ut av vi ikke hadde nok kaffepulver. Han ble nødt til å hente sitt eget og spandere på oss. Vannet fikk han ihvertfall.
Himmelen var blå og det strømmet til med folk på tur, vi hadde fremdeles en sekk med ved og koste oss ved bålet i flere timer, grillet noen pølser og pakket sammen leiren.
På denne turen hadde vi med oss kost, et annet tips vi hadde funnet på en blogg eller turside. Veldig smart å feie innerteltet med denne, så reduserer vi risikoen for at det skal bli hull i teltet på grunn av steiner og annet vi har dratt med oss inn. Til vinteren skal vi også teste å slenge vått yttertøy i kuldegropa og feie av isen når væsken har fryst. Et annet tips vi har lest.
Veien hjem var i nedoverbakke, så temperaturen ble ikke like høy som på vei opp. Vi hadde hatt en fin tur, og gleder oss til å teste ut teltet når snøen kommer. Helt utrolig å tilbringe natten i Nordmarka i midten av November uten at minusgrader har vært i spill i det hele tatt. Trillebåren var fornøyd med å bli med på tur, den hadde kjedet seg alt for lenge bak garasjen sammen med snømåken. Hele gjengen var veldig fornøyd med å komme ned til bilen og få av seg sekkene.
Nelly trodde ikke på at pappa hadde tisset i turmat emballasjen.
One Reply to “Tre små, to store og en trillebår”