Denne fylkestoppen har vært vanskelig for oss å få gjennomført en tur til. Mest fordi det er relativt langt å kjøre til Berg i Valle kommune, men også fordi turen krever gode værforhold i tre dager.
Vi la starten av påskeferien 2022 til Agder, og fulgte med på værmeldingen, for det blåste ganske kraftig oppe i fjellet. Nå hadde vi endelig muligheten til å ta denne turen, men vi visste ikke om det lot seg gjennomføre på grunn av mildt sagt vekslende vær.
Etter noen dager så det mer lovende ut i forhold til værmeldingen, og vi bestemte oss for å ta sjansen på at værmeldingen var pålitelig, og at det ville la seg gjøre å gå til toppen av Vest-Agder.
Berg i Valle kommune
Turen til Urdalsknuten kan tas fra flere utgangspunkt, men turen som vi valgte å ta går fra Berg til DNT hytta Stavskar, videre til DNT hytta Bossbu og så opp til toppen av Urdalsknuten.
Veien fra E9 og opp til Berg er en helårsvei, og nå som vi kom i April etter en dårlig vinter var veien helt bar. Det er asfalt nesten hele veien opp til parkeringsplassen, bare de siste fem hundre meterne var på grusvei.
Parkeringen er stor med plass til over 20 biler.
Stavskar
På senvinteren er turen til Stavskar kvistet. Den første delen går på skogsbilvei oppover i terrenget der det ligger noen hytter, og så kommer man inn i tynn bjørkeskog. Det går jevnt oppover og etter hvert kommer du opp over tregrensa.
Når du kommer opp til Rennevatnet (965 moh) flater det naturligvis ut, og her er det bare å komme seg over vannet, opp en liten kneik og rundt en fjellrygg, så har du kommet frem til Stavskar. Fra Berg er det ca. 6,5 km og det tok oss ca. 2 timer og 15 minutter. Da hadde det vært ganske kraftig motvind, så under perfekte forhold tar det nok ganske akkurat 2 timer i et moderat tempo.
Stavskar er en relativt enkel hytte, og fungerer kun som nødbu på vinteren. Men det er en fin hytte å gå inn i og ta en rast på vei til Bossbu.
https://ut.no/hytte/101124/stavskar
Snu eller gå videre?
Vi tok en pause på Stavskar. Både barna og jeg hadde opptakt til gnagsår, og siden vinteren 2022 har vært preget av lite snø, så hadde vi ikke gått på ski med barna i det hele tatt. Skiformen var derfor ganske elendig for alle sammen, og motivasjonen var lav.
Solvor og jeg tok våre vurderinger, og hadde hver vår prat med jentene på tomannshånd. Vi ble enige om å pushe på litt, og ble enige om å gjøre et forsøk på å komme videre til Bossbu.
Stavskar til Bossbu
Fra Stavskar og bort til den drøye stigningen opp henget som heter Stavbrokka er det 150 meter, og derfra ser stigningen brutal ut når du står på bunnen. Det er for bratt til å gå rett opp med kortfeller og fjellski, og når vi gikk her var det steinhardt.
Oline, Solvor og jeg tok av oss skiene – mens Sina gikk det en faen i, og hun kjørte på oppover med fiskebein hele veien til toppen. Rett og slett imponerende!
Å gå opp dette henget går uten problemer for de fleste. Er det myk snø, er det nok best å traversere. Har du tenkt å dra en tung pulk opp her, så har du etter min mening en (nesten) umulig oppgave foran deg. Da ville jeg tatt et annet utgangspunkt for turen. Men vi vet at det er flere som drar pulk opp her, og det må eventuelt tappe de fleste for krefter. Et tips er derfor å vurdere om du trenger pulk, og heller gå med tung sekk.
Vi kom oss opp stigningen, som går i to partier, og nå kunne alle kjenne at sinnstemningen var bedre. Jeg fortalte jentene at det var ganske flatt bortover mot Bossbu, men noe mikroterreng kunne vi regne med. Det er ingen grunn til å gi falske forhåpninger, så vi var enige om at det kom til å være hardt, men null problem å komme frem.
Terrenget er lett kupert hele veien bort til Bossbu, akkurat som vi snakket med jentene om. Men ingen av stigningene er så tøffe at de ikke kan forseres ved å ta ned tempoet litt og ta hver bakke med godt humør.
Motivasjonen til barna ble bedre, og jeg latet som at det gikk bra med meg også. Sannheten var at jeg synes det både var slitsomt og vondt med gnagsår. Jentene gikk og skravlet mens vi drev med aktiv lytting, og sørget for å holde samtalene i gang hvis de gikk tom for ting å snakke om.
En kilometer fra Bossbu er det flatt over et vann (Låghellervatnet), og vi var på dette tidspunktet veldig klare for å komme frem. Vi tok frem telefonen og så på kartet, og alle var med på å kjøre på og komme oss inn i hytta.
Da vi kom frem hadde vi gått ca 7 kilometer fra Stavskar og det tok oss ganske nøyaktig 2 timer. Til samme tok det oss 4 timer og 45 minutter fra Berg, inkludert en halvtimes pause på Stavskar.
Bossbu
Hyttevaktene kom ut og hilste oss velkommen, og jentene fikk hver sin kopp med iste. Det var den beste isteen de hadde drukket noen gang. Ingen tvil.
Vi kledde av oss og hengte opp de svette plaggene i tørkerommet og skravlet med de trivelige hyttevertene både før og etter middag.
Bossbu er en ganske ny hytte fra 2014, den er selvbetjent og har et godt utvalg i proviantlageret og veldig høy standard til DNT å være.
https://ut.no/hytte/101117/bossbu
Urdalsknuten (1.433 moh)
Vi våknet på Bossbu dagen etter og fikk i oss frokost. Sina og Oline (11 år) fikk valget om de ville være med på tur eller ikke. De ble på hytta for å pleie gnagsår, leke og slappe av. Prosjektet med de 19 fylkestoppene er vårt, og de kan eventuelt ta turen hit senere. Ingen grunn til å tvinge de med.
Første delen av turen går over Botnsvatnet, og det er ca 4,5 kilometer til der man går oppover i terrenget mot Urdalsknuten. Hit brukte vi i underkant av en time fra Bossbu.
Vi gikk inn i den lille viken og herfra er det to mulige ruter mot toppen, der den ene er brattere enn den andre. Det er ruten som går mer direkte mot toppen.
Vi valgte å gå ruten som går lengre sørover for toppen, og her skal det være mindre bratt.
Da vi gikk opp til Urdalsknuten, var snøen svært hard og kompakt, og det gikk ikke mange høydemeterne før vi bestemte oss for å ta skiene på ryggen og heller gå på beina.
Planen vår var å gå til høyre opp en side som ikke så like bratt ut som på venstre delen av samme side. Der vil jeg gjette at det er litt over 28 grader bratt, og grunnen til at jeg tror det er at da klarer vi ikke å gå rett opp på randonne. På fjellski og isete føre var det i hvert fall alt for bratt.
Da vi kom opp dette første partiet, tenkte vi å unngå å tape høydemeter, og dette var nok den «feilen» vi gjorde. For her er det mulig å følge en liten dal som går litt nedover i terrenget (markert med blått i bildet ovenfor).
I stedet fortsatte vi oppover i høyden, og gikk mot området som er markert på kartet med rød sirkel. Siden det var så hardt føre, og denne ruten gikk ut i ganske bratt terreng der du risikerer å skli hundre høydemeter nedover hvis skiene eller støvlene ikke har godt nok tak. Solvor var villig til å prøve, men jeg kjente på høydeskrekken og frykten for å falle, og det ble bråstopp og ordre om tilbaketrekning.
Da vi gikk her, var det svært flatt lys og nesten umulig å se konturer i terrenget. Normalt ville det nok gå helt greit å gå i dette brattere partiet, men kombinasjonen med dårlige muligheter til å se hvor bratt det var og veldig isete forhold gjorde at dette var helt uaktuelt.
Slik jeg forstår det, er den brattere ruten mot toppen opp igjennom bekkefaret som går opp til det lille vannet som er markert med 1213,8 på Norgeskart.no, og videre opp igjennom dalen der jeg var redd for å skli ut. Det er ikke brattere enn 30 grader her, og kan være et godt alternativ under andre forhold. Vi vet ikke hvordan den siste biten opp til toppen er hvis du velger denne ruten.
På dette tidspunktet var stemningen veldig amper, for noen minutter tidligere hadde vi snakket om hvor kort avstand det var til toppen. Min høydeskrekk, følelsen av at det “bare var en kort vei til toppen”, og det at vi var slitne etter turen dagen før og denne turen på toppen, gjorde at jeg ble gneldrete og sur. Men det gikk seg til etter kort tid, for angsten ga seg ganske snart.
Nå fulgte vi det bratte terrenget sørover, og myste opp på skavlene over oss i det flate lyset. Vi gikk videre og så at det var mulig å gå mot toppen i bedre terreng. Herfra gikk vi mot toppen i terreng på ca 25 grader. Vi holdt til venstre for en stor skavl, og her gikk det helt greit å gå.
Alt dette mikroterrenget som du må igjennom for å komme opp til Urdalsknuten gjør at denne turen blir litt mer komplisert enn vi klarte å se ut fra kartet og de beskrivelsene vi hadde lest. Mitt beste tips er å ikke prøve på denne turen hvis det er svært dårlig sikt, da er det lett å komme ut av kurs og inn i kjipe situasjoner. Da ville jeg heller tatt en dag med Yatzi turnering på Bossbu.
Vi kom opp på en høyde rett sør for toppen av Urdalsknuten, og her kunne vi se toppvarden. Nå fikk vi motivasjonen tilbake og gikk et stykke ned før vi satte inn toppstøtet. Vi hucket oppover i terrenget på beina, og det var ikke så bratt som jeg hadde trodd når vi sto et stykke unna. Varden forsvant fra synet, og vi peilet oss mer eller mindre rett mot toppen.
Gleden var enorm når vi kunne se varden dukke opp i synsfeltet igjen noen titalls meter unna etter å ha gått opp de siste høydemetrene mot toppen. Det var nesten uvirkelig å komme opp til denne toppen som vi har snakket om så mange ganger, og vurdert hvordan vi skulle få det til. Nå var vi her oppe!
Vi fikk tilbake mobildekning, så det ble litt tid til kommunikasjon med omverdenen, første smak på Kantefølflak chips med tyttebær og rømme smak, og litt orientering mot horisonten før vi satte nesa tilbake i samme spor som vi kom opp. Da vi sto på toppen hadde det gått ca. 3,5 timer siden vi dro fra Bossbu. Det vil si at vi hadde brukt ca. 2,5 timer fra kanten av vannet og opp.
Hadde vi gått den ruta vi endte opp å ta den siste kilometeren fra toppen, så hadde vi nok brukt en halvtime kortere.
Turen tilbake til Bossbu
På vei tilbake tok vi nok en gang et feil veivalg, men denne gangen var ikke det så farlig (markert med rød stiplet linje i kartet litt lengre opp). Vi tok en dal/skard for langt til nord, og kom opp til sporene vi gikk tidligere. Dette tapte vi bare noen minutter på, så null krise. Vi gikk noen hundre meter på ski, og da vi startet å kjøre nedover ble beslutningen å ta skiene på sekken enkel å ta. Superskarpt føre og relativt bratt terreng var ikke optimalt for oss på fjellski.
Skiene forble på sekken helt til vi sto på Botnsvatnet. Da vi kom dit hadde det gått 55 minutter siden vi gikk fra toppen.
De 4,5 kilometerne over Botnsvatnet var drøye. Heldigvis var det ingen vind og vi kunne etterhvert skimte Bossbu i det fjerne.
Det var god stemning når vi kom frem til Bossbu ganske nøyaktig 6 timer etter avreise. Vi hadde gått litt over 17 kilometer tur/retur inkludert våre feilvalg og 20 minutters pause på toppen. Solvor og jeg var ekstremt fornøyd med å fullføre turen, kassere fylkestopp nummer 17 og kunne slappe av på Bossbu og kunne se toppen vi hadde vært på noen timer tidligere.
Tilbake til Berg om Stavskar
Værmeldingen vi hadde sett på før turen startet, viste seg å være ganske nøyaktig. Det hjalp ikke med tro og håp denne gangen, snøværet og litt mer vind hadde kommet over Setesdalsheiene, og da vi våknet i 7-tiden viste det seg at det hadde snødd omtrent 5-10 centimeter i løpet av natten. Vi tok en tidlig frokost, pakket sakene våre og bidro med litt vask og stell av hytta før vi kom oss avgårde rett over klokken 09.
Det er alltid en fordel med å gå tilbake en rute vi har gått, og det gjelder denne gangen også. Men vi hadde omtrent 75 meter sikt, og vinden sto nesten rett i mot oss hele tiden. Jeg tenkte at det viktigste er at vi kommer oss til Stavbrokka (det bratte partiet ned til Stavskar) og der kan vi eventuelt ta en lengre pause hvis det er nødvendig.
Solvor og jeg byttet på å brøyte løype, og det viktigste var å holde “guide tempo”. Det vil si å holde et lavt men jevnt tempo, og på den måten slippe å svette mye og trenger mye væske, men enda viktigere å sørge for at vi ikke blir så slitne. I det riktige tempoet kan du gå svært langt uten å bli utmattet.
Selv om vi hadde gått denne ruten tidligere, var det nesten umulig å orientere seg. Hadde ikke ruten vært kvistet ville det vært uforsvarlig å gjennomføre dette. Med vinden piskende mot Gore-Tex hetten og med små gnistrende firkantede snøpartikler som gnisset mot ansiktet, gikk vi kroket med hodet i “riktig vinkel” for å unngå frostskader. Det er en helt spesiell følelse å gå på denne måten, og vi gikk sakte men sikkert i retning Stavskar. Vi kom frem etter 2 timers skigåing i ett moderat tempo.
Som gruppe var vi nok mest bekymret for nedkjøringen i Stavbrokka, men med relativt mye styresnø nedover var det ikke noe problem å ploge seg ned til Stavskar. Vi hadde nok ikke fått ekstrapoeng for stil, men ned kom vi.
Etter 7 minutter pause på Stavskar, og 3 minutter til å koste opp snøen vi hadde dratt med oss inn, var vi klare for siste etappe ned til Berg. Vi kom tilbake til bilen ganske nøyaktig 3 timer og 45 minutter etter vi gikk fra Bossbu.
Oppsummering
Denne turen bør ikke gjennomføres uten grundig planlegging, og værvarselet er nok den viktigste faktoren. Vår tur kan beskrives som en gradvis forverring av værforholdene, og selv om det var forholdsvis rufsete på vei tilbake, så var det ingenting i forhold til hvordan det kan være oppe på høyfjellet i Agder.
For vår del var det viktig å gi valget til barna om de ville være med til toppen, men i etterkant kan vi innrømme at det ville blitt en svært krevende tur for oss som familie, og at vi sannsynligvis hadde diskutert om vi skulle snu flere ganger underveis.
Det er mange veier til Rom, og det samme gjelder Urdalsknuten. Velg din vei med omhu og god tur!
Linker og annen informasjon
Les mer om ting å gjøre i Vest-Agder her:
