Vi var over halvveis i sommerferien 2019, der vi startet med en rundtur i Skottland, og startet å sette nesa hjemover. Turen gikk igjennom Nord-England og ned i Wales.
Opprinnelig var planen å finne noen gode steder å sykle, men jeg fant ikke ut av hva som var bra eller bare oppblåst skryt. Derfor tenkte vi at det kunne være en ide å bestige Snowden, som er det høyeste fjellet i Wales.
Rhyd-Ddu
Snowden ligger i Snowdonia Forest Park, og toppen er faktisk mulig å nå ved å ta tog opp. Jeg skal være helt ærlig og innrømme at jeg ikke skjønte dette i forkant, selv om jeg hadde googlet mye rundt dette fjellet.
En annen ting er at det er mulig å sykle ned fra Snowden, men det er kun lov i tidsrommet før klokka 10 og etter 17. Om det er mulig å sykle opp, bestrider jeg sterkt.
Vi dro til den lille landsbyen Rhyd-Ddu, som ikke har mobildekning. Den siste delen inn til landsbyen kjørte vi på lykke og fromme, noe som ikke innebar noen reell risiko, men som føles rart når vi er vant til å alltid være online.
Ved Rhyd-Ddu går det et helt fantastisk damplokomotiv på smalbane, men det var ikke grunne til at vi var her. Vi skulle opp.
Snowden
Fjellet er 1.085 meter over havet, og kan nås fra flere ulike kanter. Det enkleste er nok å ta toget opp.
Turen fra Rhyd-Ddu er på totalt 895 høydemeter, og stien er den opprinnelige ruten som ble brukt for å komme seg til toppen.
Fra togstasjonen var det lett stigning oppover, og naturopplevelsen var det ingenting å utsette på. Grått vær, men opphold, og vi klarte oss godt. Mye sau i terrenget, før de etterhvert ble avstengt med gjerder. Etterhvert ble det steinheller som vi kunne gå oppover.
Men etter en drøy times tid startet skyene å dekke til sikten, og regnet startet å dryppe. Vi hadde med oss regntøy, og enn så lenge var det helt overkommelig å gå videre.
Stien startet etterhvert å gå i Zig Zag oppover i terrenget, og været ble etterhvert ganske ufyselig. I tillegg var stien ganske smal og da vi sto i overkant av et område som var litt eksponert, kom tåken i all sin bram. Høydeskrekken slo til med full kraft, og jeg var veldig skeptisk til å fortsette. Ukjent terreng, dårlig sikt, pluss at det gikk rundt i hodet mitt på grunn av høydeskrekken. Vi bestemte oss for å snu.
Turen ned ble av det våte slaget, regnet ble etterhvert kraftigere og det pøste ned ganske bra når vi nærmet oss bilen. Det var veldig deilig å komme seg inn i bilen og få på varmeapparatet.
Snowden ble med forsøket, men vi kommer kanskje igjen.
