Etter over 3 uker på reise i Norge og Sverige, snudde vi nesa mot øst og kjørte til Stryn. Opprinnelig h adde vi tenkt å komme oss så nærme Oppdal som mulig, men da vi kjørte inn i Stryn forsvant skyene og solen kom frem. Vi besluttet å se om det gikk an å stisykle i området, og dro frem MTBmap appen. Det var ikke mye å velge mellom, men vi så at det gikk en blå løype som gikk opp til et fjell som heter Gryta (1032 moh).

Vi parkerte ved Stryn skisenter, og startet å sykle oppover i hyttefeltet. Temperaturen var ca. 26 grader, så dette var en av de varmeste dagene vi har hatt denne sommeren. Svetten piplet og ungene spurte hele tiden om det var lenge til vi var ved stien.

Blå rute mot Gryta

Blå rute skal være ganske enkelt å sykle, og jeg var skeptisk når jeg så hvor stien gikk. Den startet opp i et hyttefelt med en blanding av gamle sætre, og småhytter. Stien var temmelig bratt, og mye knot gjorde at vi måtte bære syklene til Sina og Oline. Vi gikk et stykke opp i stien og fant ut at dette ikke var noe for oss. Ikke mulig å sykle opp, og ikke mulig å sykle ned. Jeg sendte en forbannelse til den djevelen som har markert denne stien som blå. Hvis den er blå lengre opp, burde fargemerkingen være nyansert.

Nå var gode råd dyre, og vi så oss rundt i terrenget.

Holevatnet

Vi så at det gikk en grusvei opp til et vann som heter Holevatnet, og bestemte oss for å ta turen opp dit. Det var 3 km oppoverbakke, og vi måtte trille syklene til ungene det meste av veien. Stemningen var ikke på topp, men det var deilig å komme seg opp og ta et svært forfriskende bad.

Tonningsetra – Holevatnet

Det går også en rød sti fra Holevatnet, og jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk. Helt i starten måtte jeg vade over elven som går ned fra Holevatnet. Stien var ganske teknisk i noen partier, og jeg tok det rolig. Ikke spesielt lurt å gønne på når stien er ukjent og du sykler alene. Tror nok stien er drøy å sykle oppover, så et alternativ jeg ville valgt er å ta den grusveien som går opp til Holevatnet.

Stien hadde noen herlige partier der det bare er å kjøre på, fikk god flyt til tider og smilet var stort.

Jeg syklet ikke hele stien, siden Solvor og barna ventet på meg. Omtrent halvveis tok jeg en vei som er dekket med bark og syklet til der de ventet. Merkelig følelse å sykle på bark, det var så vidt hjulene rullet.

Oppsummering

Det var deilig å komme seg på sykkelen igjen, etter noen uker med toppturer på beina og andre fysiske aktiviteter. Stryn er kanskje ikke stedet jeg ville dratt til for å sykle, da finnes det bedre alternativer lengre øst i landet vårt. Men den røde stien fra Holevatnet var bra, og det blir sannsynligvis slik at vi drar dit neste gang også, men da må barna være mer vant til å sykle i oppoverbakker.