Etter noen dager i Romsdalen med litt ruskete vær, var det opprinnelig meldt om værskifte. Vi hadde tilbragt en natt på Måsvassbu og gikk ned til bilen på morgenen. På Måsvassbu er det ikke mobildekning, og vi var spent på om det gode været skulle komme.
Da vi kom til område med mobildekning igjen, viste det seg at godværet ikke kom allikevel. Vi hadde planlagt å gå til Vasstindbu og overnatte der. Opsjonen var å dra videre mot Sunnmøre og Patchellhytta.
Vi bestemte oss for å holde oss til den opprinnelige planen, selv om regnet ikke så ut til å gi seg før dagen etter.
Et tips hvis dere skal til Vasstindbu og ikke vet hvor dere skal parkere, så var det ikke god dekning med iPhone med Telia abonnement i den kritiske delen av kjøreturen før vi kom frem. Resultatet for oss var at Google Maps fikk hjerneslag og viste svært uklar informasjon, og vi kjørte for langt.
Parkeringene er rett etter en sving (når man kommer til Åndalsnes) og det er på venstre side. På høyre side er det en hytte eller gammel seter.
Første delen av turen går langs grusvei under høyspentmastene, og er det mye vann i elva (f.eks hvis det har regner i 2-4 dager), så tar dere broen over elven som er helt ny. Stien oppover er nok ikke markert, men vadestedet er vanskelig eller umulig ved høyt vann.
Vi gikk på venstre siden av elva (oppover), og siden det hadde regnet endel de siste dagene var det svært bløtt. Sina og Oline (6 år begge to) lekte “trå ikke i vann”. Det fungerte bra helt til vi kom til vadestedet, og det ble klart at vi ikke kom tørrskodd over. Alternativet var å gå 1,5 km nedover og over broen.
Vannstanden var ikke alt for høy, og Oline og jeg satte avgårde først. Jeg gikk foran og holdt Oline i hånden. Strømmen var ganske sterk, og Oline mistet balansen to ganger. Det var ingen fare, men senere spøkte vi med at hun var på vei ned til fjorden. Solvor og Sina kom etter, de fulgte den samme ruten vi hadde valgt over, og alle var klissvåte på beina.
Vi gikk omtrent en kilometer med støvler og sko som sa “svusj svusj”, tok vi en pause og fikk tømt sko for vann og vridd om sokkene. Regnet fortsatte og vi var omtrent halvveis i forhold til avstand.
Nå startet stien å gå oppover, og vannet sildret nedover fjellsiden. Etterhvert gikk stien over i ur, og vi kløyv oppover. De mosekledte steinene var glatte og sleipe, og jeg var glad for at høydeskrekken ikke meldte sin ankomst. Barna hadde ingen utfordringer, selv om de bar alle sine egne klær i sekken. Solvor og jeg hadde mange komfortkilo i våre sekker, så det var viktig å holde balansen.
Det tok omtrent 1,5 time å komme seg opp steinrøysa, og så gikk vi noen hundre meter på snø før Solvor og Sina så taket på Vasstindbu. Gleden var stor, og utsikten var begrenset på grunn av skydekket.
Vasstindbu har seks sengeplasser, og er ikke stor. Vi var søkkvåte og fikk fort igang vedovnen. Det ble laget oppgradert Italiensk gryte, servert med selvfraktet rødvin og “sportsvin” (Portvin) til dessert.
Etterhvert sovnet alle, med forhåpning om bedre vær til nedoverturen.
Været var ikke bedre dagen etter, regnet trommet på taket og sikten på toppen var enda dårligere. Jeg hadde fantasert om at vi skulle opp på en av de nærliggende toppene, men det utgikk.
Heldigvis lettet regnet noe, og vi satte nedover den minst like bløte og sleipe uren.
“Vi gjør bare sånn som vi sa før vi dro på ferie. Vi gjør det vi normalt gjør, bare med regntøy”
Sina – 6 år
Vadestedet vi hadde gått over på vei opp var ikke mulig å gå over, så vi fulgte venstre side (nedstrøms) igjennom myrområder. Sko og sokker ble søkkvåte, og det var helt umulig å følge noen merket sti. Etter en stund kom vi til den nye broen og kom oss over på grusveien ned til bilen.
Dette er en rødmerket sti, men det er ikke noe problem for barn ned i seks års alderen. For personer med dårlig fysikk og balanse derimot, kan steinrøysa oppleves som krevende.
Vi kommer garantert tilbake, da ser vi for oss en runde i det nettet som Vasstindbu er endel av. Da må barna kunne bære mer, og komfortkiloene blir nok færre.
Les mer om sommerferien vår her:
One Reply to “Vasstindbu”