Alene på tur

I hverdagen er det få ting jeg er redd for.

For et par uker siden spurte sønnen til venninna mi meg: ” Hva er du redd for”. Jeg følte meg heldig som ikke klarte og komme på noe i farta. Hadde han spurt meg torsdag morgen, kunne jeg med bankende hjerte svart : ” Jeg er redd for å være alene i skogen, og ikke finne veien ut igjen”.

Jeg kan le og kalle meg frøken GPS (nå fru GPS). Men det er ingen tvil om at min manglende stedsans, og frykten for å gå meg bort, begrenser meg innimellom. Fantastiske google maps redder heldigvis de fleste tilfeller på veier og i tettbebygde strøk.

I høst fikk jeg min første heldempede stisykkel. Brukt på Finn, og så god som ny. Den har logret i garasjen i flere måneder.

Jeg har vært litt forsiktig på stisykkelfronten, inntil for fire uker siden. Jeg har vært redd for høy fart, store røtter og høye steiner. Jeg har hatt et par saftige tryn med livet som innsats, hvor jeg har hogd inn bremsen, og bedrevet hardcore selvskading. Jens har kommet bak med hjertet i halsen, med formaninger som: “sånn får du ikke lov til og sykle. På et eller annet tidspunkt slår du deg halvt ihjæl”.

Etter fantastisk veiledning av en guide, under “Utflukt 2016”, føler jeg at jeg har knekt koden. Jeg har skjønt et par viktige ting, og er litt mer smidig, uredd og ikke fullt så selvskadende i løypa.

Så var det dette med på komme avgårde alene på tur, uten jens som kart leser, og en snill svigermor, tante, mormor eller morfar  som barnevakt. Nå var et nok for unge Fru Fossum. Er man 41 år på strømpelesten, bør man kanskje tørre og fare til skogs alene, på godt merkede stier?

Torsdag morgen tasset jeg smånervøs rundt i hytta på Bjønnåsen. Jeg malte tre dører, skyldte på regn som aldri kom, drakk nok kaffe til å måtte på do opp til flere ganger,og lurte på om jeg hadde sokker som passet til været. Jeg var rett og dritnervøs.

http://www.trysil.no/no/Gjore/Sommer/sykkel/sykkelkart/

(link til kartet, som kan lastes ned, og gjør det mer leselig).

Jeg pakket ned dette kartet, fylte camelbacken med sportsdrikk, tredde på meg ullsokker, og satte av sted.

Hytta vår i Bjønnåsen (Bjørnåsen på sykkelkartet) ligger helt perfekt til, i forhold til Trysil sin nye satsning på stisyklingstier. Ut fra hytte nr 40, ble det god oppvarming opp mot toppen av hyttefeltet. Jeg startet med blå sti “Sponbergveien 96”, der hvor  rød sti “93 Bjønnåsen” går til venstre. Etter denne blå stien, fuglte jeg alle stiene fra nummer “Østbyvegen85” til “Ljørdalsveien 91”.

Hele runden er ca 15 km.  Jeg tok frem kartet mye i starten, og trillet steder der det var heftig stigning, for å ikke bruke for mye krefter.

Stien fører gjennom tett skog, gjennom hogstområder, myr og litt på grusvei.

Underlaget var flere steder vått, og jeg ble stående og spinne, der det ble for bratt.

Jeg tråkket gjennom de fleste gjørmepartiene, og hadde et flott stup til siden, med ene foten godt tredd ned i myra.

Terrenget er variert og fint. Jeg vil si at store deler av de røde stiene er blå, med røde partier.

Jeg bestemte meg underveis for å ta hele den store runden, og var utrolig stolt da Trysilfjellete kom til syne. Da skjønte jeg at jeg snart var hjemme igjen, etter 2,5 time på tur. Jeg gleder meg til neste tur. Dette var fantastisk.

Hjemme gjenstod den viktigste delen av turen. Vasking og pussing av vidunderet, som var temmelig innspurt i gjørme og dekket av barnåler.