Vi dro ned til Arendal for å besøke faren til Jens og hans samboer som bor der. Lørdagen dro barna av gårde på et opplevelsessenter og Solvor og Jens fikk muligheten til å utforske området “Tungvekteren” som er beskrevet i Kristoffer Kippernes bok “Stisykling i Norge”.
For å finne området, taster du inn “Dråbelia” på Google, så ser du hvor parkeringsplassen ligger. Det er plass til 5-6 biler på plassen, og etter du er ferdig kan sykkelen vaskes noen meter unna. På parkeringsplassen møtte vi en entusiast fra Drammen som hadde tatt en dagstur for å sykle i disse stiene, så vi kjente at forventningene økte enda et hakk. En annen spurte høflig om vi var der for å delta på dugnad, og vi kjente på et snev av dårlig samvittighet da vi måtte innrømme at vi kun var der for å sykle.
Tungvekteren er et område der lokale stisyklingsentusiaster har opparbeidet et nettverk av stier av ulik vanskelighetsgrad. Været var ustabilt og det var temmelig vått når vi startet å sykle. Stiene har ulike navn, og vi regner med at det er en historie bak hvert eneste ett. Starten i Ekskonene var ganske teknisk med et par drøye nedoverbakker (ihvertfall i dette været), både Solvor og Jens tenkte “skal det være slik hele dagen?”, men heldigvis var det stor variasjon.
Vi var førstegangssyklere i området, og prøvde febrilsk å orientere oss i starten. Stiene går på kryss og tvers og Jens gikk vel i “ekspedisjonsmodus” og ønsket å ha en plan for syklingen. Etterhvert innså vi at det var like greit å innse at “alt var moro” og bare sykle dit skiltene peker, og ikke bekymre oss for å få testet alt. På nettsiden står det at stiene skal være skiltet med vanskelighetsgrad, men det så ikke vi noe til. Mulig det er et prosjekt de har tenkt å gjøre i nær fremtid, eller at vi rett og slett ikke var oppmerksomme nok.
Anbefalingen om å følge stien mot “Sinsenkrysset” ble fulgt og både “Halv fire” og “Kun 2” ble syklet med stor glede. Stiene er for det meste barskogsunderlag som har ganske mye tekniske elementer, uten at det går ut over gleden. Det er endel røtter og steiner, og siden det var bløtt den lørdagen vi var der, var vi nok litt ekstra forsiktige.
De har vært flinke til å gjøre oppoverbakkene syklebare, og det blir en god jevn flyt og mye mestringsfølelse i flere av partiene. I nedoverbakkene i dette området er det god flyt og muligheter for å ta litt luftige alternativ hvis det er noe du liker. Over alt er det klopper og detaljer som virkelig viser at stiene er opparbeidet og bygget av folk som vet hva de trenger for å få skikkelig sykkelglede.
For de med “mild hjerneskade, som ønsker opsjon på å utvide den” (sitat: Solvor) er det bare å tråkle seg opp til “Downhill”, her kan de som liker det få oppleve både skrubbsår, beinbrudd og neseblod – litt for tøfft for oss. Kremtoppen gir en god utsikt, selv om det ikke hjelper nevneverdig for en førstegangssyklende i orienteringen. For vår del ble det mest trilling av sykkel på vei ned.
Vi syklet også opp igjennom “100-metersskogen”, et område med fantastisk barskog, som dessverre er alt for lite (sikkert derav navnet) og videre mot Lille Ribbevann. Syklet på høyre side av vannene nedover, og det er i noen partier litt for teknisk til å komme seg frem. Andre steder har de bygget “klopper” ved svabergene, og et par av disse blir litt for luftige for oss. En liten feil på riktig sted, så blir det dukkert i Ribbevann.
Etter 2,5 time med sykling var vi temmelig slitne, giret foran på sykkelen til Jens hadde tatt kvelden, uten at det var noe problem – men det skranglet mer en nødvendig i bakkene. Vi kom oss til bilen og var godt fornøyd med både innsatsen og resultatet. Det var en god del av stiene vi ikke fikk syklet, og det er svært stor sannsynlighet for at vi kommer tilbake og sykler mer. Tror nok at Nelly ville digget dette området, så vi håper hun får blitt med neste gang.
Vi tok en tur innom G-Max og Solvor fant et supertilbud på Sweet Bushwacker hjelm, noe hun har ønsket seg mer enn hun ville innrømme. Hjelmen satt som et skudd og hun er veldig fornøyd.
Et tips er å ta frem bildet av området på denne siden på mobilen din, og ta et bilde av det før du setter avgårde. Mobildekningen i området er temmelig dårlig, så det tar en evighet å laste siden hvis du trenger å finne ut hvor du skal. Et tips til dugnadsgjengen ville vel å ha noen kart over hvor man er, men det kommer kanskje når utviklingen av stiene har kommet enda lengre.
Et annet tips som vi fikk når vi var der nede er å booke en tur til sykkelhotellet Canvas, det er de samme ildsjelene som startet opp arbeidet med Tungvekteren, og selv om det koster endel, er det verdt alle pengene. Det står ihvertfall på vår shortlist nå.
Det er imponerende å se hvor mye de har fått til i dette området, og jeg kunne ønske vi fikk til noe tilsvarende i Lørenskog. Det krever vel bare å finne det rette området, spørre om lov og starte å grave. Vi får se da vettu…
Bra historie. Høres gøy ut med fulldemper, men det får bli i et annet liv 🙂
Her kan man sykle med hardtail også, men det vil vel riste litt i nyrene i nedoverbakkene spesielt… Tror det er enda mer gøy når det er litt tørrere
Høres kult ut med fulldemper. Men jeg er dessverre allergisk mot å bli møkkete 🙂