Klokka 03.30 våknet vi av en lyd, noen brakk seg – og vi hadde ikke vært på fest, for å si det slik. De minste barna sov utenfor soverommet vårt på hytta, det har vært omgangssyke i barnehagen og vi hadde fortrengt muligheten for at det skulle skje oss. Sina tømte seg, vi måtte re opp sengen, sprute vilkårlig med klor og prøve vårt beste for og gjøre en kjip situasjon til noe som ikke fører til at alle skal gå igjennom det samme. Solvor ordnet og styrte, Jens sto opp “tidlig” og tok seg av fortet på morgenen. Stemningen var ikke god.
Solvor bjeffet når hun krøp ut av hiet på morgenen, Jens så ikke akkurat for seg at det kom til å bli noen sykkeltur på oss. Sina hadde ikke kastet opp på noen timer, men det er ikke greit og overlate barn som ikke er friske til (sviger)mor. Vi fikk i oss litt frokost og det var med frykt i stemmen at Jens spurte moren sin om det var greit at vi tok oss en tur. Svaret var ja, og vi valgte og ikke fokusere på risikoene ved dette.
Jens var irritert fordi “noen” hadde låst sykkelen sin uten å vite hvor nøkkelen var. Vi var helt sikre på at den nevnte nøkkel ikke var på hytta. Det ble da en tur ned på den lokale verktøy forhandleren for og kjøpe baufil. Låsen ble filt over utenfor butikken, med veiledning og oppmuntring fra personalet.
Tåken lå i lag over Trysil, det var rundt 0 grader og vi var usikre på bekledningen. Solvor syklet på sti sist for 7 år siden, og tok det hun hadde – Jens har litt mer erfaring, men var usikker om det var nødvendig å ha på seg regnbukse. Han valgte å ta den på.
Vi har hytte i Bjønnåsen i Trysil, og det finnes mange flotte stier i området rundt. Det var tæle i bakken, og Jens var redd for at turen kom til å bli litt i glatteste laget. Han fikk rett.
Fra hytta gikk turen oppover i hyttefeltet, til området der sti nummer 96 kommer fra Bjørnåsen (i forhold til “Stisykkelkart Trysil”). Jens har syklet feil i dette området tidligere, og har heldigvis funnet frem til den riktige stien etter dette. Stiene er ikke merket, noe vi håper blir fikset til neste sesong (vi gjør det gjerne). Sti nummer 96 fortsetter nedover i terrenget, og Solvor var litt skeptisk til og tråkke på nedover med snø og is på en relativt smal sti. Denne stien kan du gønne på ved gode forhold, men ved slike forhold som i dag er det smartere å holde igjen. Hun fikk opp tempoet, og det ble god flyt over steiner og røtter.
Vi kom oss ned sti nummer 96 Sponbergvegen (blå), og tok til venstre, rundt 50 meter opp i veien går løype nummer 85 Østbyvegen . Dette er en fin sti, som starter med stigning uavhengig av hvilken vei du velger og sykle den. Solvor har en mountain bike med typiske “birken dekk”, som funker dårlig når det er frost og snø på stien. Hun hadde et par situasjoner der sykkelen veltet og hun ikke fikk løst ut sykkelskoene fra bindingene. Jens ble bekymret og Solvor “klikka i vinkel”. Vi var midt i skauen. Solvor bannet, skrek, sparka steiner og kastet pinner. Her kom mye frustrasjon lagret over tid. Syke unger, utfordringer i jobb, helvettes steiner som ikke lar seg sykle over, knall og fall. Jens tok en pust i bakken og spurte etter noen minutter hvordan det gikk. Det gikk mye bedre. Dritten var ute!
Solvor var klar for mer, og nå skulle vi inn i ukjent terreng for oss begge. Vi syklet noen hundre meter på vei og tok sti 86 Ørådammen (rød). Denne er merket som en rød trase, men er i virkeligheten blå. Noen minutter senere tok vi til høyre og syklet ned mot sti nummer 87 Brattåsstien (rød). Denne er også merket som rød, og til tider er den veldig teknisk, spesielt oppover. Det begynte og snø, små flak dalte sakte nedover og stien ble dekket av et tynt lag nysnø. Pulsen var høy, og Solvor hadde utfordringer med sine Birken dekk, som spant og spolte overalt, og hun kom seg til tider ikke frem i det hele tatt. Omtrent midt i denne stien ligger det et tre som heter “Storfurua”, et beist av en furu som har stått i denne skogen i lange tider. Det var akkurat som det var moren til alle trærne rundt. Verdt å stoppe og ta en titt på. Stien stiger ca. 60% når du sykler i denne retningen, og nedkjøringen er fet når det er litt andre forhold. Jens kjørte på til tider, men holdt også igjen i forhold til normal.
Nå var vi slitne, vi syklet nordover mot sti nummer 88 Nupvege (rød) og dette var en fin sti, litt teknisk til tider, men Jens mener at denne burde vært merket som blå. Solvor var sliten og hadde ingen mening.
Vi kom ned fra stien og hadde bestemt oss for og fortsette på veien. Vi holdt lavt tempo og syklet i retning Ås. Jens gikk skikkelig på trynet da forhjulet plutselig skled ut, og han landet “kontrollert ut til venstre” på kneet og skulderen. I slike situasjoner går Jens inn i seg selv, ruller rundt i smerte og prøver febrilsk og puste slik at den kroppslige følelsen blir mer enn smerten i disse områdene. Solvor holder avstand og lar Jens være for seg selv, og det funker temmelig bra. Han kommer seg opp og har noen nye hull i sykkelklærne og smerter i den gamle kroppen. Sina og Oline blir imponert over skrubbsårene til pappa når han kommer hjem.
Det er vel langt fra normalt at vi kan sykle i Trysil på denne tiden av året, vi tror nok at dette er den siste sykkelturen vår i dette området denne sesongen, og vi håper at skisesongen starter snart.
