Jens og jeg var på alpintkurs med bre- og fjellklatring. Første dagen hadde vi lært teknikker for klatring, og dag nummer to var vi på bre og lærte hvordan man skal ferdes, sikre og utforske på en trygg måte. Dag tre var det på tide å bruke det vi hadde lært i praksis.
Dette ble en tur jeg tok alene, for Jens har en god dose med høydeskrekk. Vi hadde snakket mye om han skulle bli med eller ikke, og konklusjonen var at det ikke var noe poeng – det ville endt med en kort gåtur, masse venting eller at han måtte gått tilbake til Krossbu alene.
Skeie (2.118 moh)
Skeie ligger i Smørstabbtindan i vestre delen av Jotunheimen. Vi gikk fra Krossbu, og derfra kan du skimte toppen av Skeie når det er pent vær. Det er svært mange som bruker navnet “Skeia” på fjellet, noe som selvfølgelig kan føre til litt frustrasjon når man skal finne informasjon om turen.
Fjellet var det siste av Smørstabbtindan som ble besteget, det ble gjort av Carl Hall, Matias Soggemoen og Ole Ø Fortun den 5.august 1894. Dette er ikke et fjell som anbefales å ta uten guide, så sant du ikke er svært fjellvant og mestrer både klatring og ferdsel på bre.
Ruta er veldig godt beskrevet på Peakbook: https://peakbook.org/no/peakbook-element/308/no/Skeie.html
Krossbu
Å våkne opptil skyfritt og vindstille vær i Bobilen ved Krossbu føltes som en drøm. Vi visste at dagen ville bli krevende, så det var godt og slippe å ha været som en bekymring.
Vi startet tidlig, turen er lang, og alle skulle kjøre hjem på ettermiddagen og kvelden. Fra Krossbu gikk vi opp stien ved Leirhøe og videre til et vann (1.613), det tok ca. 1 time. Her var det på tide å ta på stegjern og annet utstyr.
Leirbreen
Det er viktig å ha isøksa i hånda og binde oss i taulag slik vi hadde øvd på dagen før. Vi stoppet ofte for å snakke om hvordan breen så ut, kikke på snøen, om vi følte oss trygge. Philip viste oss hvordan vi skulle bruke snøanker, da dette var nytt for i hvert fall meg.
Brefallet var mye brattere enn det så ut på avstand. Vi brukte derfor snøanker, for å føle oss trygge. Vi hadde flere steder to snøanker ganske tett, og klikket oss inn og ut på hver side av disse, slik vi hadde øvd på. Snøanker er en trygghet i det bratte brefallet, hvis en faller. Da er vi sikret i ankeret.
Klatring til Skeie
Vi var spente på neste etappe som betydde klatring til selveste Skeie. Stegjern måtte av, og vi gikk en stund i eksponert terreng på fjellet. Det var vilt og kikke på ryggen vi skulle gå. De andre spurte flere ganger om det var riktig at Jens ble hjemme. Det var jeg ikke i tvil om at det var.
Etter 3,5 time begynte klatringen. Philip gikk først og brukte kamkiler underveis for å komme seg opp og etablere en trygg stamplass til oss andre. Det var utfordrende for meg uten klatreerfaring og forstå hva som er beste måte å stokke armer og bein, for å komme seg opp et sted som jeg normalt ville tenkt; “Dette er helt uaktuelt”.
Det var fantastisk og ha Philip og de to andre deltagerne med. Philip stod for tryggheten og vi i gruppa lærte mye av å se på hverandre underveis. Jeg følte meg aldri utrygg, og var ganske stolt oppover i ura. Det var veldig eksponert bortover ryggen mot selve toppen. Det var en stolt gjeng som etter 4,5 time kunne krysse av Skeie på lista over topper. Jeg hadde tårer i øynene, både over egen innsats, men også over de vanvittige flotte omgivelsene. For meg som synes fjell er vakkert, var det vilt og stå der. Helt klart min villeste topptur.
Rappellering mot breen
Neste øvelse var rappelering, og klatring jevnt nedover i eksponert terreng. Jeg hadde nok ikke sett for meg hvor lang tid turen skulle ta. Med fokus på trygghet og utstyrskontroll hele veien, går timene fort, og klokken var 16.30 før vi var nede på breen igjen.
Vi sikret oss igjen med snøanker, da brefallet var ennå brattere her, enn der vi gikk opp. Jeg var takknemlig for mine nyinnkjøpte høye og stive turstøvler da vi traverserte på vei nedover i snøen på breen. Jeg følte meg ikke på noe tidspunkt utrygg og stolte 100% på at stegjern og støvler satt som de skulle.
Tilbake til Krossbu
Klokka var nesten 18.00 før vi kom av breen, og hadde stein under føttene igjen. Det var en lettelse etter så mange timer med stegjern på bre. Å gå på bre fire stykker sammen føles overraskende trygt. Solen hadde stått på gjennom dagen, så vi kunne tydelig se og høre endringer på breen da vi gikk ned. Vi hørte vannet som sildret under oss, og i motsetning til da vi gikk opp om morgenen, brukte vi flere steder håndtaket på isøksene for å kjenne på snøen før vi valgte rute og trampet i vei.
Jeg var sliten og enormt stolt da vi kom frem til Krossbu litt før 19.00. Jeg kunne fortelle Jens at han nok bare kunne vært med de to første og de to siste timene av de ti timene på denne turen. Det var eksponert og bratt 60% av turen, og er ikke en tur for folk med høydeskrekk, selv med verdens flotteste og tryggeste guide.
Oppsummering
Jeg kan anbefale å ta et lignende kurs hvis du har lyst til å utforske bre- og fjellklatring. Turen opp til Skeie er noe vi aldri ville vurdert å ta på egen hånd, så komfortabel med klatring kommer vi aldri til å bli som familie.
Jens og jeg har tatt 18 av de 19 opprinnelige fylkestoppene, og den eneste som gjenstår er Storen (Store Skagastølstind), og nå vet jeg at dette fjellet er oppnåelig for meg å bestige med godt vær og en erfaren guide. Vi vet også at det er fullstendig uaktuelt for Jens, så det får bli mitt prosjekt.
Linker og annen informasjon
Les mer om kurset vi tok, og andre ting man kan gjøre i gamle Oppland i artikkelene under.
