Vårens store ekspedisjon gikk til Nord-Norge. Vi fløy til Alta, dro til Øksfjord hvor vi tok fylkestoppen i Finnmark. Deretter kjørte vi til Tromsø og var klare for Jiehkkevárri som er høyeste toppen i Troms.

Dette er en av de mest komplekse fylkestoppene, og det var ikke aktuelt for oss å ta denne uten guide. Vi tok kontakt med Magnus Eriksson i Tromsø Mountain Guides og ble enige om at han skulle hjelpe oss å komme til topps. Utfordringen er at Jiehkkevárri sjelden har gode forhold. Det er mye som skal stemme med både vær og føre, så vi ble enige om at Magnus skulle finne et alternativ som ikke er så krevende som Jiehkkevárri hvis forholdene ikke var til rette.

Magnus Eriksson er utdannet IFMGA guide, og kan derfor både klatring og skibasert guiding. Det er viktig å skille på denne typen guider og andre som praktiserer uten de formelle utdanningen. Det skaper trygghet.

Vi startet med en telefonsamtale med Magnus noen dager før turen, der vi gikk igjennom planen for å komme opp på Jiehkkevárri. Han forklarte ruten og vi kjente at pulsen og spenningen gikk noe ned, for både Solvor og jeg hadde “grugledet” oss i flere uker før turen. Når vi kom til Tromsø traff vi Magnus og gikk igjennom detaljene, spenningen for turen gikk ned noen hakk til – noe som var nødvendig, spesielt for min del.

Jiehkkevárri (1.834 moh)

Da vi startet prosjektet med å gå på ski til de 19 fylkestoppene, ble både Solvor og jeg psyket ut av turen til Jiehkkevárri. Vi leste alt vi kom over av turbeskrivelser, og det er lett å tro at dette rett og slett ikke er et fjell som vanlige folk som oss skal kunne klare på ski. Det finnes flere alternative turer og ruter, se nederst i innlegget for mer informasjon.

Blåisen

Magnus Eriksson hadde valgt at vi skulle ta ruten opp Blåisen. Dette er den tryggeste ruten til toppen, og når vi gjorde undersøkelser i forkant trodde vi at det var en annen rute om Holmbukktinden var den ruten de fleste tar. Holmbukktinden ruten er mer eksponert for ras og tar lengre tid.

Begge rutene starter på samme sted, der det er en parkeringsplass på Rv 7900 i nærheten av Brentberget. Her står det et DNT skilt opp til Blåisen og vi fulgte en sti oppover i terrenget.

På grunn av rasfare, insisterte Magnus på at vi måtte være tidlig ute. Derfor hadde alarmen gått klokken 02.00 på natten. Vi plukket opp Magnus og kjørte en times tid fra Tromsø og satte avgårde klokken 04.00 mot toppen av Jiehkkevárri. Personlig hadde jeg nok fått maks 3 timers søvn, men det gikk overraskende greit.

Grunnen til at vi skulle avgårde såpass tidlig var at det er to kritiske steder på denne turen. Det første stedet er en trang renne omtrent 830-900 moh som ligger i skyggen frem til omtrent klokken 11.00. Her måtte vi rekke å komme oss ned igjen før rasfaren ble for stor. Å gå opp til Jiehkkevárri sent på dagen er derfor ikke et godt alternativ, for det går skred i denne renna hele tiden, samtidig som det kan henge is fra fjellet som også kan falle ned (dette var tilfellet når vi gikk).

Det hadde smeltet mye snø de siste ukene, så vi gikk på beina med skiene på sekken til omtrent 200 moh. Der tok vi på oss skiene og gikk videre oppover. Magnus holdt et lavt og jevnt tempo, og føret var steinhardt. Kroppen var i gang, vi var over den første halvtimen.

Renna på vei opp

Da vi nærmet oss partiet der det ble brattere opp mot det første kritiske partiet, tok vi på klatreseler og stegjern. Klatreselene trengte vi ikke før senere, men det greit å få det gjort. Det hadde gått skred i renna og på begge sider av den. Siden snøen var steinhard traverserte vi med stegjernene i det gradvis brattere terrenget. Ved utløpet av renna stoppet vi og tok situasjonen i nærmere øyesyn.

Er dere sikre på at det går greit for dere å kjøre ned her senere?

Magnus så oss i øynene når han spurte. Jeg kjente ikke på noen høydeskrekk og var ganske komfortabel med situasjonen. Men det var vanskelig å sette seg inn i hvordan det ville bli å kjøre ned. Solvor og jeg svarte ja på spørsmålet.

Renna er kanskje 4-5 meter på det smaleste og den går som en trakt nedover i terrenget. Magnus gikk først og tuppet inn spor for oss i den harde snøen. Jeg som sliter med høydeskrekk hadde trodd at den ville ta mer overhånd i en slik situasjon, men det gikk overraskende greit.

Etter renna er det et litt bratt parti som det normalt ikke er noen utfordring å gå med ski. Siden det var steinhardt gikk vi et stykke opp før vi tok av stegjernene og byttet til ski. Vi var ved bunnen av renna etter ca. 2 timer og brukte ca 45 minutter å gå ut av den.

Brefallet opp

Før vi kommer til brefallet er det et flatt parti, og det er deilig å kunne slappe av litt og gå etter Magnus. Spor fra andre som har kjørt ned gir en indikasjon at andre har vært her under dårligere forhold enn oss.

Brefallet virker bratt, men samtidig gikk det såpass bra igjennom renna at jeg ikke tenkte at det ville være noen utfordring. Stegjernene kom på igjen og vi knøt oss inn i tau. Magnus kom med tydelige instruksjoner og vi var klare. På dette tidspunktet hadde vi gått litt under 4 timer.

Her er det litt varierende hvor bratt det, basert på hvordan snøen har føyket og om det har gått skred. Magnus tippet at vi var opp mot 50 grader bratt når vi gikk her, og for min del er nok det grensen for hva jeg tør å gjøre. Fokuset var å følge i Magnus sine fotspor, holde tauet passe stramt og kjøre isøksen ned i den harde snøen så langt ned jeg kunne. Pusten gikk i en jevn rytme, og jeg måtte be Magnus om å stoppe en gang når jeg kjente at jeg begynte å bli skikkelig sliten. Jeg hadde ikke lyst til å ende opp med å miste kontrollen i egen kropp ved å få melkesyre eller miste konsentrasjonen og plutselig skli. Det er ikke farlig å falle her, men med stegjern på beina og Solvor i tau bak meg er ikke fall en opsjon.

Vi kommer oss opp og Magnus spør om vi skal bytte til ski eller gå et stykke til med stegjern. Hverken Solvor eller jeg er fristet til å ta kickturns i 30 grader bratt terreng på holkeføre. Etter en drøy halvtime med sikk sakk gåing med stegjern i tau, stopper vi og skifter til ski.

På dette tidspunktet blåser det endel, sikten er relativt god, og vi kunne skimte solen igjennom skydekket.

På toppen av Jiehkkevárri (1.834 moh)

Den siste biten opp til toppen fra der brefallet flater ut tok oss ca. 45 minutter. Magnus fortsatte i et behagelig og jevnt tempo, og vi slipper å bruke for mye krefter. Stigningen er svak til å begynne med, deretter går det i svært svak nedoverbakke før vi går i litt brattere terreng opp mot toppen der det igjen flater ut. Sola kommer frem og vi kan se fjellene rundt oss. Det er helt magisk å kunne oppleve utsikten over Lyngen og området rundt Tromsø.

Lettheten av å komme til topps er til å ta og føle på. Vi er på toppen nøyaktig 6 timer etter at vi gikk fra bilen, og ligger på planen. Nå starter den krevende nedturen.

Ned fra Jiehkkevárri

Steinhardt og rasfarlig terreng, ikke en optimal kombinasjon. Det er ingen reell rasfare der vi skal kjøre ned, men vi vil befinne oss i utløpssoner for skred, og det skjer mye med snøen når sola først dukker opp over fjellene i øst. Målet er å være ved renna klokken 11 og vi har en times tid på oss.

Turen ned til brefallet går greit og vi får noen relativt gode svinger i fokksnøen her og der. Det var ikke på grunn av god nedkjøring vi tok turen. Solvor og jeg er spent på hvordan det skal gå i de to utsatte partiene og kan kjenne på et snev av nervøsitet.

Ned brefallet på Blåisen

Vi kommer oss nedover Blåisen og det er ikke noe problem med skrensing nedover fra toppen og det første partiet som er på 30 grader og blir brattere jo lengre ned vi kommer. Sikten er mye bedre enn når vi gikk opp, og vi kan se at Magnus har navigert utenom et par bresprekker som går vertikalt nedover breen. Det finnes også et område der man kan falle 8-10 meter ned mot en sprekk som er fylt med snø, så det er viktig å ikke komme for langt ut til venstre når man står nedover hvis sikten er dårlig. Jeg er så glad for at Magnus guider oss trygt nedover, og kjenner at det blir mer og mer angstfylt når breen blir brattere. En ting er å stå i 45 graderen i skianlegget i Trysil, der det kun er et lite parti som er så bratt – en annen ting er å stå i terrenget som er så bratt at du ikke ser hvor du skal kjøre.

Shit, dette er sketchy!

Skiene som skraper mot den steinharde snøen bråker noe infernalsk. Jeg er glad at stålkantene mine er relativt skarpe og presser skiene mot underlaget så hardt jeg klarer. Hendene tviholder på stavene og jeg kjører de ned så godt jeg kan de gangene vi tar pauser. Melkesyra pumper i lårene og adrenalinet hamrer rundt i kroppen. Nå er det full konsentrasjon, der er ikke en opsjon å tryne. Skiene er låst i tåen i tilfelle vi faller. Mister vi skiene her oppe ser ligger de tusen meter lengre ned i dalen. da har vi en case.

Nå kommer utryggheten krypende, og vi avtaler at det er viktig å ta pauser når vi kjenner at beina blir trøtte. Det krever mye av oss å komme oss nedover. Min regel har til nå vært at klarer jeg å komme meg opp på ski, så kommer jeg ned. Med stegjern, tau og isøks skjønner jeg at denne regelen må forkastes. Her er jeg helt på grensen i forhold til hva jeg takler.

Vi kommer oss ned den bratteste delen, som kanskje er 40 høydemeter. Så langt i mitt liv som skikjører er dette det drøyeste jeg har opplevd, og jeg skjønner ikke de som kjører enda brattere terreng. Men de gjør det nok ikke under slike forhold.

Jeg sklir etter Solvor, og når hun skal stoppe kjører jeg “opp” på staven hennes. Vi befinner oss i rundt 35 grader bratt terreng og Solvor faller. Hun klarer å unngå å skli og ender opp noen meter under meg. Dårlig samvittighet skyller over meg der kona mi ligger med skiene i kryss og ikke klarer å komme seg på beina. Magnus roper til meg at jeg må hjelpe henne og jeg sklir ned. Det er ikke mye hjelp jeg kan gi, men Solvor klarer etter mye strev å komme seg opp og vi kommer oss ned til det flate partiet.

Renna

Vi har aldri kjørt renner før, og jeg kjenner at spenningen kommer tilbake når vi kjører ned mot øverste delen.

Faller vi her må vi hentes ut av helikopter

Magnus sa ikke dette med helikopteret når vi sto i toppen av renna, men han hadde sagt det under briefen vi hadde dagen før. Han hadde helt klart rett.

Jeg tror ikke renna er noe stort problem hvis det er litt andre forhold. Det som gjorde det vanskelig i dag var at det hadde gått skred i fra toppen til bunnen av renna, og snøen hadde klumper og små renner og spor der store snøklumper har sildret ned. Det så nesten ut som at en tung kjempe hadde rutsjet ned på rumpa. Problemet var at underlaget ikke var jevnt, og at det ikke var mulig å skli ned med tverrstilte ski uten å skli frem og tilbake. I noen partier måtte vi rygge tilbake, andre steder måtte vi ta forsiktige steg nedover med skiene i det krevende terrenget.

Magnus skled nedover først, og fant den beste ruta. Jeg tenkte på spørsmålet hans tidligere om vi var klare for å kjøre ned her senere. Nå skjønte jeg hvorfor han spurte.

Selv måtte jeg ha maks konsentrasjon for å komme meg nedover. Har ikke noen lignende erfaring fra tidligere, selv om vi har stått mye på tur og fått bra med erfaring opp igjennom årene. Kjøring i renner med steinhardt føre står rett og slett ikke på min CV.

Ved andre forhold er nok dette partiet overkommelig, og jeg vil nok en gang understreke viktigheten av å bruke en lokal guide som vet hva han/hun driver med. Blir du stående her oppe med dårlig sikt, så blir det fort en kjip situasjon.

Jeg fulgte etter Magnus nedover, og han guidet meg nedover. Korte instrukser om å skli litt frem, deretter litt bakover. Ta noen trinn ned. Stopp. Uvurdelig å ha med en som holder hodet kaldt når det koker i mitt eget. Gløtter opp på Solvor som knoter seg nedover med samme besluttsomhet som meg, dette er alvor.

Vi kommer ned, og jeg føler både på lettelse, mestringsfølelse og utmattelse. Vi er ferdige.

På tur ned møter vi en lokal unggutt som viser stort potensiale i forhold til å mestre fjellene på en helt annen måte enn vi kan drømme om. Senere ser jeg ruta han har kjørt ned på Instagram, og det grøsser nedover ryggen på meg.

Vi kom oss opp til toppen på 6 timer og var nede ved bilen etter 8,5 timer. Det gikk utrolig mye greiere å komme seg opp enn jeg hadde forestilt meg, samtidig som det var en utfordring i seg selv. Uten Magnus Eriksson hadde vi aldri i verden klart denne toppen, det er helt sikkert.

Turen starter på ca. 40 moh og toppen ligger på 1.834 moh – så dette er en tur på ca. 1.794 høydemeter. Det er ikke mange fjell i Norge som har dette antallet høydemeter uten at det går opp og ned i terrenget.

Linker og annen informasjon

https://tromsomountainguides.com/ – har du planer om å gå Jiehkkevárri anbefaler vi på det sterkeste å ta kontakt med Tromsø Mountain Guides. De hjelper deg med å planlegge turen og gjør det tryggere å komme opp på Troms’ høyeste fjell.

Vi tok Finnmarks høyeste topp to dager før med helt andre forhold: Til topps i Finnmark: Øksfjordjøkelen

Les om de andre fylkestoppene her: 19 Fylkestopper

PODCAST OM DENNE TUREN KOMMER SNART, DA LEGGES LINK INN HER.