Høsten har definitivt kommet, det starter å bli kaldere i været og vi befinner oss i perioden mellom de typiske aktivitetene vi gjør på våren, sommeren og høsten – og forventningene til en knallfin vintersesong med alpint og toppturer på ski. Vi hadde lyst til å finne på noe denne helgen, samtidig som vi ønsket å ta oss en tur på hytta vår i Trysil.

Vårt prosjekt med å samle på kommunetopper startet når korona pandemien kom, og vi fikk gått alle toppene i Akershus fylke før sommeren 2020. Det betyr at vi må til andre fylker, og Hedmark er en av våre absolutte favoritter. Lett tilgjengelig for oss som bor på Lørenskog, og ganske variabel geografi – fra topper på noen hundre meter til Rondslottet på godt over 2000 meter.

Engerdal kommune

Denne kommunen ligger nord for Trysil kommune, og Elgåhågna med 1.460 meter over havet er et ganske lett tilgjengelig fjell, bortsett fra at vi måtte kjøre et stykke. Vi sto derfor opp i 7.30 tiden, kom oss ut i bilen og dro nordover.

Etter ca. 1,5 times kjøring fra Innbygda (Trysil sentrum), parkerte vi ved Dalset, som Google Maps ikke hadde noen problemer med å finne. Det er litt dårlig mobildekning nede ved veien, men DNT sine skilt står ved veien, og det er parkeringsplass for 8-10 biler hvis man parkerer smart. Frokosten hadde blitt inntatt i bilen på vei oppover, og vi dro avgårde til fots klokken 09.40.

Elgåhågna (1.460 moh)

Første del av turen går på grusvei, deretter følger man bekkefaret opp i fjellet. Vi hadde oppholdsvær når vi startet, men et værskille gikk rett ved toppen – og det var litt vanskelig å vite hvor langt vi hadde kommet grunnet lavt skydekke og dårlig sikt.

Et lite stykke opp grusveien ligger det endel steiner. Det er alltid moro å klatre!

Stien er veldig fin, og det er jevn stigning oppover i terrenget. Solvor og jeg startet å diskutere om dette er et fjell vi kunne tenke oss å gå på topptur med randonne utstyr, og konklusjonen ble at det er vi villige til å teste.

Ingen problemer med merkingen, og vi kom oss opp til partiet under toppen der vi må over Bjørbekken. På kartet går stien litt brattere enn den gjør i virkeligheten, og det er vel fordi den er merket på nytt i 2016.

Det er god stemning på vei oppover i bjørkeskogen

Da vi kom nærme nok kunne vi se at det var snø opp mot toppen. Jeg hadde korte tursko, og vi hadde besluttet å droppe gamasjene når vi sto nede ved bilen. Den siste delen opp mot toppen går i ur med ganske små steiner, og det tynne islaget som hadde føyket og blitt steinhardt gjorde det enklere enn vi hadde trodd å komme oss opp mot toppen. Vi sank heller ikke ned i snøen, så problemet med å bli bløt av snø rundt anklene var ikke et problem.

På vei opp var det blå himmel, men toppen ligger midt i værskillet.

Plutselig startet skyene å bryte opp, og vi fikk et håp om at det ville være utsikt på toppen. Vi gikk på og kom opp på det flatere partiet på toppen. Dagen før hadde vi sett på værmeldingen, og det skulle være 12-13 sekundmeter omtrent på denne tiden. Det blåste ganske kraftig, og vi ble ikke lenge på toppen. Utsikten var glimrende, men det ble for kaldt til at vi tok oss tid til annet enn å gløtte beundrende i alle retninger. Skyene føyk forbi, og vi bestemte oss raskt for å komme oss lengre ned i terrenget.