Vi kom til Oppdal i romjulen med håp om masse snø. Dessverre så slo temperaturen helt om, og all nedbøren som vi hadde regnet med ville komme som snø, kom som regn i stedet. Jeg skal innrømme at vi vurderte en hel dag til ro og ettertanke, men synes det ble for dumt å ikke sjekke ut noen nye topper.
Først vurderte vi Storhornet som vi har gått to ganger før, men jeg ønsket å finne en annen topp. Dro frem bøker og Googlet litt, og fant ut at vi kunne prøve oss på Storhaugen i Storlidalen.
Storlidalen
Storlidalen ligger ca 2 mil vest for Oppdal sentrum, og det er bare å følge E70 for å komme dit. I Storlidalen ligger DNT hytta Bårdsgården som vi har bodd på i påsken 2017. Dette er en fin base for toppturer i Storlidalen og resten av Oppdal, og fordelen er at du kan kjøre bilvei helt frem. På våren og spesielt i Påsken kan det bli helt fullt på denne hytta, og vi endte opp med å sove i peisstua den første natten. Den gangen gikk vi blant annet til Storbekkhøa som kun krever noen minutters kjøretur til parkeringsplassen helt innerst i Storlidalen.
Storhaugen
Jeg valgte Storhaugen fordi vi ønsket å finne en relativt kort tur som vi ikke hadde tatt før. Var litt usikker på hvor bratt det var opp til toppen, og sjekket på NGI sine hjemmesider kvelden før. Leste meg også opp på turen i boka “Toppturer i Norge” på side 144. Fjellet er ikke nevnt på Visitnorway sin side for Oppdal og toppturer. Det kan nok bety at den ikke er så populær som andre topper i nærheten.
På NGI sine sider så jeg at det var relativt slakt nede i skogen (20 – 25 grader) og endel brattere partier lengre opp mot toppen. De bratteste delene var på 41 – 45 grader, og det vet jeg av erfaring at hverken vi voksne eller barna er komfortable i. Det var meldt skredfare 3 på varsom.no, og det tilsa at denne turen var på kanten av hva vi bør gå. Det var fare for fokksnø, og man skal under disse omstendigheter unngå terreng som er brattere enn 30 grader. I teorien skal det være “trygt” å ferdes i terreng som er mindre bratt enn dette.
Vi besluttet å trosse værmeldingen også, for den viste at det ville regne en god del i løpet av dagen. Men Storm og Yr var ikke helt enige, så vi bestemte oss for å gjøre et forsøk.
Parkering
I følge boka “Toppturer i Norge” skal det være en parkeringsplass omtrent midt på Dalsvatnet. Vi fant den ikke, og så på veien tilbake at den ikke var brøytet. I etterpåklokskapen kunne vi nok gravd ut en parkeringsplass til bilen, men vi kjørte heller til enden av Dalsvatnet der det sto en brakke og de hadde gravd parkeringsplass. På andre siden av veien gikk det noen gamle spor inn i Bjørkeskogen.
Turen opp
Vi fulgte dermed Bjørnabekken på høyre side (oppover) igjennom bjørkeskogen. Den ruten som da er beskrevet i boka “Toppturer i Norge” ligger ca 1,2 kilometer mot øst.
Bjørkeskogen er tett, og det er nok nærmere 30 grader bratt de fleste steder. I tillegg var snøen tung, og barna var ikke vant til å gå toppturer enda. Dette var vår tredje tur, og av erfaring tar det noen turer før teknikken sitter og motivasjonen er god.
Men det gikk sakte men sikkert oppover, og heldigvis kom det snø i stedet for regn. Tidvis kunne vi se små glimt av blå himmel, så været var mye bedre enn vi hadde regnet med.
Da vi nærmet oss tregrensen ble det i partier brattere enn 30 grader. Snøen skiftet mellom hardpakket underlag og partier med fokksnø. Vi pushet på noen høydemeter til, og jeg hadde hele tiden i tankene at vi nå var i skredutsatt terreng. For det første er faren ofte de tynne lagene med fokksnø, som lett kan starte et skred. For det andre befant vi nå oss i området som er under hundre høydemeter fra skogen, og skulle noen av oss bli tatt av skred kunne de ende opp å bli dratt inn i skogen og det kan være svært farlig.
Den reelle skredfaren var nok ikke så stor, vi gjorde ingen test av snøen, for magefølelsen min skrek: “Nå snur vi!”
Jeg snudde meg til Solvor og delte tankene mine, og vi er enige om at har en av oss denne type følelse, så skal vi alltid snu. Uansett.
Veien ned
Noen ganger er nedkjøringen bra, denne gangen var den ikke det. Tett med trær og snø som ikke oppfordret til noe annet enn ploging og en og annen sving der det var plass, gir ikke akkurat godfølelsen.
Men vi må ha noen toppturer som dette for å minne oss på at det ikke alltid er som på skifilm.
Oppsummering
Til denne turen gjorde vi de forberedelser og undersøkelser vi kunne, og jeg var usikker om Storhaugen var den riktige toppen for oss denne dagen. Jeg tror vi kommer til å prøve oss på Storhaugen igjen, men da skal det være mer snø og bedre sikt enn det vi hadde. Sannsynligvis kommer vi til å velge den samme ruten opp, for den som er beskrevet i “Toppturer i Norge” går igjennom det jeg tror er litt mer skredutsatt terreng. Den ruten mener jeg går opp i et mindre juv der Svartbekken renner nedover.
Siden vi snudde, er det vanskelig å si noe om skiforholdene ned fra toppen. Toppunktet skal ikke være bratt, så på en god snødag ser jeg for meg at nedkjøringen er fin men ikke alt for lang.
Linker
https://ut.no/hytte/10513/bardsgarden
Sjekk hvor bratt terrenget du skal gå i her: https://geodata.ngi.no/arcgisportal/apps/webappviewer/index.html?id=fd597e0179fe479b9274d95a90b00931, eller last ned app’en Bratt på mobiltelefonen din.
Sjekk skredfaren i Trollheimen her: https://www.varsom.no/snoskredvarsling/varsel/Trollheimen/
https://www.visitnorway.no/reisemal/trondelag/oppdal/vinter-i-oppdal/topptur-i-oppdal/
Sterkt at du tar denne vurderingen med å gå i skredutsatt terreng med barna dine og at du lar magefølelsen styre deg. Selv ville jeg tatt en snøprofiltest og ikke bare tenkt at den reelle snøskredfaren ikke er så stor,
Så hvorfor sier magefølelsen at dere skal snu når den reelle faren for skred ikke er så stor?
Poteto/potato – flaks/erfaring
Hei, det var ikke mange høydemeterne over tregrensen at vi snudde – og som du kanskje ser ut fra bildene i innlegget så var det ikke spesielt mye snø å grave noen som helst snøprofiltest. Hovedpoenget her er vel at vi snudde uten å sjekke forholdene ytterligere. Følte ikke at vi var utsatt i noen terrengfelle der vi sto, men det kunne blitt farlig hvis vi fortsatte og det ville utløses et snøskred. Da ville vi bli dratt inn i skogen, og det er farlig.
I denne perioden hadde det regnet endel, og det var lite som tilsa at det var ubunden snø (men jeg sjekket ikke det). Løsningen ble derfor å snu, og det var som jeg skrev basert på “magefølelsen”. Vi visste jo at det var terreng over 30 grader lengre opp i mindre partier, at det var skredfare 3 i området.
Grunnen til at vi dro til Oppdal området var at det var meldt mye tørr snø denne romjulen, men temperaturen slo om.
Uansett så er ikke dette en tur jeg ville prioritert i området, det er mange andre turer som gir bedre skikjøring