Det er så kjipt å være hjemme med sykt barn, og ha ufattelig lyst til å gå på jobb. Det er heldigvis lov til å ha det hyggelig.

En nydelig samtale oppstår som får meg til å tenke: “Hvis jeg var blogger, hadde DETTE vært dagens tema”. Da kommer jeg plutselig på at VI har jo en blogg!

Etter 14 dager med influensa og ei natt med heftig falsk krupp, er det ikke akkurat turbloggen vår som er i tankene mine. Jeg grubler litt på hvordan jeg kan få eksponert disse tankene som jeg selv synes er veldig fine. Det tar kort tid før jeg trekker paralleller fra dagens hendelse, til noe av det folk undrer seg mest over med våre turer.

“Hvordan i all verden får dere med barna på alle disse turene”? Et spørsmål som stadig dukker opp etter at vi har publisert en ny artikkel.

Strikking

For et par uker siden begynte Oline og Sina å strikke hver sin lue. Motivasjonen for å gjøre denne ferdig går litt i rykk og napp.

I morges sa jeg til Sina: “Nå har du mulighet til å gjøre ferdig lua di. Du er nesten ferdig. Hadde det ikke vært gøy å ha med den på påskeferie?”

Vi måler, og finner ut at det kun er avslutningen igjen. Vi feller av sammen, og diskuterer underveis om det skal være dusk eller ikke.

“Jeg anbefaler deg å lage dusk. Jeg skal hjelpe deg, men du skal få gjøre alt selv”.

Hun setter igang med å lage dusken, det er både spennende og krevende. Stoltheten på denne siste etappen mot det endelige målet var helt vanvittig. Smilet og gleden var ubeskrivelig. Den lua kjentes perfekt på hodet, mens dusken var i produksjon.

“Tenk at jeg har laget denne selv. Se så fin den er. Den gleder jeg meg til å vise frem. Den kommer jeg aldri til å glemme. Min aller første lue”, sier Sina til meg.

Mens hun laget dusken slo denne overføringsverdien ned i meg som et lyn.

“Sina, nå skal jeg si noe som kanskje er litt vanskelig å forstå. Vet du hva jeg tenker på? Jeg tenker på alt det vi har gjort sammen siden sist påske. Alle toppturene, gåturer, overnattinger i telt, og utfordrende sykkelturer. Jeg tenker at det ikke alltid har vært gøy. Når jeg ser den gleden du har nå, over å komme i mål, gjøre noe selv, bli så stolt over deg selv, så tenker jeg at dette handler om det samme. Skjønner du hva jeg mener”

“Ja, nå er jeg snart på toppen av lue-toppturen!”

“Ja, det er akkurat det jeg mener. Det er som alle andre “turer”. Da er det slik at pappa eller jeg, vi maser litt eller mye. Vi vet dere kan og vi har gang på gang sett akkurat denne gleden hos dere. Derfor pusher vi dere, for vi tror at dette blir bra. Og denne følelsen over å mestre noe, gjøre noe ferdig, den kan du bruke resten av livet”.

Da Oline kom hjem fra skolen, gjorde hun ferdig sin lue, og vi fikk snakket om det samme en gang til. Vi kunne da også dra inn hvor viktig det er å kunne motivere hverandre, og komme til topps sammen!

Når vi skal på toppturer i påsken, da skal jeg bruke luehendelsen for alt det er verdt.

Kanskje kan den brukes resten av livet?