Først hadde vi vært på 4 uker sommerferie i Norge og Sverige, deretter første uke på jobb, og det startet å rangle i ekspedisjonsfoten igjen. Vi kunne selvfølgelig dratt på hytta i Trysil, men Hafjell var en destinasjon vi ikke fikk med oss i sommerferien.

En koselig hytte i toppområdet ble leid, og vi satte avgårde en sen fredags ettermiddag.

Downhill i Hafjell

Solvor, Sina (6), Oline (6) og jeg stilte opp i stisykkel utstyr, det vil si t-skjorte og vanlig sykkelhjelm. Heiskort ble kjøpt og vi tok gondolen til topps.

Vi dro avgårde i en blå løype, som jeg er usikker om finnes på løypekartet til Hafjell Bike Park. På kartet er det en løype som heter Parkløypa (grønn), men den vi syklet var blå. Referansen vår når det gjelder heisbasert sykling er Trysil, som har en familieprofil og skal tilby noe til alle – og Åre som vi besøkte 3 dager i sommerferien vår.

Hafjell er en skikkelig downhill destinasjon, så det beste tipset jeg kan gi er å leie downhill utstyr, hvis du ikke har det fra før.

Syklingen var brattere enn jentene er vant til, så de var skeptiske i den øvre delen av løypa. Jeg synes de klarte seg bra, og vi tok det med ro nedover. Omtrent i slutten av den første blå løypa tok vi en fot i bakken og diskuterte hvordan det var for voksne og barn. Jeg la merke til en kvinne i 25-årene som tok det rolig og virket usikker, som syklet forbi oss mens vi sto og pratet.

Vi satte igang igjen, og jeg så en temmelig drøy wallride i neste sving, startet å kjøre nedover, og så at hun som hadde syklet forbi oss hadde skadet seg. Sykkelen var dratt ut av løypa og hun satt og holdt seg rundt ankelen. Vi satte i gang med å hjelpe henne og fant ut at hun i lav fart hadde mistet balansen og vrikket foten. Ingenting dramatisk – med andre ord, men vi måtte ringe til sykkelpatruljen, kontakte faren hennes og slikt. Etter kort tid kom hjelpen med en Yamaha firehjulstrekker, han fikk spjelket beinet hennes med et Fri Flyt magasin og duct tape, og fått henne inn i “bilen” (forøvrig et veldig smart triks å kunne). Akkurat da vi hadde fått hjulpet henne inn bilen, hørtes lyden av en som mistet kontrollen i wallriden, føyk over kanten og fløy ut i skauen. Jeg løp opp og det lå en tenåring med helhjelm og rustning langt inne i skogen. Han må ha flydd 4-5 meter, og jeg tipper han hadde (minst) bristet et ribbein eller to. Gutten hadde det vondt, men var bevisst. Vi lot hjelpemannskapet ta seg av det, og fikk samlet familien.

Etter en liten peptalk med barna, kjørte vi videre og ned til bunnen. Jeg tror at det hadde vært en helt annen opplevelse hvis vi bare hadde vært med på den første ulykken, men da unggutten føyk igjennom skogen, bestemte vi oss for å finne på noe annet. Downhill i Hafjell får vi oppleve en annen gang.

Stisykling fra Pellestova

Vi dro opp til Pellestova, der hadde jeg sett noen blå stier med gul markering (det betyr at de er anbefalt) – og vi satte avgårde. Det var som å skru på en bryter, barna gikk fra å være engstelige til topp motiverte. Stien var helt fantastisk, og vi fulgte først blå og deretter grønn sti mot Malmtjønnet og deretter blå/rød sti opp mot Reinsfjell (1066 moh).

Barna var topp motivert, og vi møtte på både turgåere og andre stisyklister på tur. Vi opplevde ingen negative reaksjoner, og barna fikk mye skryt. Er nok ikke hverdagskost å se to seksåringer tråkke inn på stier som vi for noen år siden kun brukte til å gå tur på beina.

Selv om terrenget er relativt flatt, finnes det endel fine småstigninger og noen bakker som du får makspuls i løpet av få meter. Vi lar barna tråkke på i forveien og venter litt før vi setter etter dem i et høyere tempo.

Da vi kom opp til varden på toppen var stemningen veldig bra, og alle ble skrevet ned i boken som ligger der.

På vei tilbake bestemte vi oss for å ta en litt lengre runde, og vi tok den røde stien som går nordøst. Jeg var ikke bekymret, for stien gikk i høyde med terrenget hele veien, og det var tekniske partier som barna ikke klarte å sykle. Solvor og jeg fikk mer utfordringer og det var også gøy.

Da vi kom til den blå stien som går vestover – startet barna å bli skikkelig slitne. Vi merker det på konsentrasjonsevnen, de begynner gjerne å krangle om hvem som dulter borti hvem og konkurransen om å ligge først blir viktigere enn noe annet. Var litt bekymret for turen tilbake på grusveien til Pellestova, men ungene holdt tempoet oppe og syklet de tre kilometerne på under 20 minutter.

Kjerringknappen

På søndagen vurderte vi å dra videre til Skeikampen, men vi bestemte oss for å utforske mer rundt Hafjell. Jeg sjekket MTBmap og fant en tilsynelatende flott sti som går inn mot et fjell som heter Kjerringknappen.

Vi kjørte inn i skogene, og fant frem til et egnet sted å parkere bilen. Værmeldingen var mildt sagt usikker, så vi krysset fingrene for at dette ville gå bra. Det hadde regnet endel i løpet av natten, og området som i utgangspunktet er temmelig vått, var nå supervått. Klopper var lagt ut flere steder, og jeg tror nok denne stien er veldig fin å sykle under litt bedre forhold.

Mange sauer beiter her oppe i vente på at fårikål sesongen skal starte, og de var veldig nyskjerrige, men tøffest på avstand. Et par steder måtte vi vade over småbekker, så fottøyet var klissvått.

Etter en times tid hadde vi kommet et godt stykke mot Kjerringknappen, området er flatt, og småjentene kunne sykle så og si over alt. De fikk opp farten, og stemningen var ganske bra. Så startet det å regne mer, og vi tok en sjefsavgjørelse om å snu og komme oss tilbake til bilen.

Praktisk ting

Hafjell Booking har mange hytter tilgjengelig, og vi fant en som passet til oss med 2 soverom. Prisen var overkommelig, og vi koste oss skikkelig. Det er jo mange andre aktiviteter man kan gjøre på Hafjell, men det får dere lese om på andre blogger…

Vi kommer nok tilbake til Hafjell, både for å teste downhill med skikkelig leid utstyr, men også for å sykle i de flotte områdene på snaufjellet.

På Facebook finnes en egen side for “Stisykling i Lillehammer” som er lukket, det er bare å be om å bli medlem der. Fin side å plukke opp informasjon om hvor de lokale sykler.