Skisesongen går mot slutten, toppturer på ski er planlagt og drømmen om å komme igang med stisykling igjen har svirret i hodet noen uker. Endelig hadde vi tid til å børste støvet av syklene, Nelly har fått en brukt Specialized stisykkel, og motivasjonen var stor når vi kom oss relativt tidlig avgårde på lørdagsmorgenen.
Denne turen ble et studie i hvordan motivasjonen vår endret seg over tid, og uten å bli for vitenskapelig vil jeg si at både Nelly og Jens var svært motivert før start, og stemningen var høy da vi stoppet bilen og fikk syklene av taket.
Første hindring var Nellys tilvenning til klikk-in pedaler. Hun hadde et par turer med det i fjor, men det var særdeles vanskelig å finne ut hvordan dette fungerer. I tillegg var det uvant og sykle, litt knotete å sykle på sti, og hun fikk en sinnstemning som tangerte til sutring. Jens ble på sin side også frustrert, lot seg påvirke av Nelly sitt varierende humør og forsøkte å oppmuntre henne så godt han kunne. Etter en time-out, ble vi enige om litt skjerpings, og etter det gikk alt mye bedre. (Se den vitenskapelige modellen vi har lånt fra noen andre)
Jens hadde også sine vanskeligheter, spesielt sykkelteknisk. Nelly endret innstilling, og gønnet på i første delen av Pioneren. Vi har ikke syklet denne delen, og den er teknisk, i hverfall for to nybegynnere. Da vi kom til en liten bekk,hvor det er bygget opp en bro med steiner, føk Nelly over, mens Jens tvilte. Litt kåling med oppbremsning og dårlige nerver, og plutselig lå han langflat i bekken.
Det var veldig vått i marka, og stien er full av hindringer som blir krevende under slike forhold, men vi hadde en flott tur.
Vi fikk ikke den gode flyten i løypa, men det var deilig og komme i gang. Det er behov for å tøye grensene og komme ut av komfortsonen . Vi må finne ut at det ikke er farlig og kjøre på, og få økt mestringsfølelsen. Det vil fprhåpentlig skje temmelig fort.
Turen er på ca. 10 km inkludert transportetappen tilbake. Vi brukte litt over 2 timer, det vil si, det gikk litt tregt.
