Folgefonna har to kommunetopper, de ligger ikke på samme sted og det er litt kronglete å komme seg til dem. Spesielt hvis man ikke har høy kunnskap om brevandring.
Solvor og jeg tok brekurs i fjor høst, men vi føler oss ikke komfortable med å ta en slik tur uten brefører. Ikke har vi kjøpt alt utstyret som trengs, og metodene for å redde hverandre hvis noe skulle skje sitter ikke som et skudd.
Som en del av forberedelsene til sommerferien hadde jeg notert å ta denne turen øverst på listen, og heldigvis passer det med været. Dette er ikke en tur man tar hvis det regner, snør eller blåser mye.
Vi tok kontakt med Folgefonni Breførerlag, vi hadde tatt brevandring med dem på den nordlige delen av Fonna i 2020 (les artikkelen om dette nederst i saken).
Det er minimum 5 deltakere på denne turen, så prisen per person ble litt høyere. Det var en annen gruppe som skulle gå den vanlige ruten mellom Fonnabu og Holmaskjer, og det var ikke aktuelt for dem å gå en lang omvei for å komme høyest i et par kommuner.
Vi sov med bobilen i Odda sentrum og hadde funnet ut at den kunne parkeres der turen fra Holmaskjer kommer ned. Det er et par kilometer fra Odda sentrum i retning Rosendal. Vi kjørte dit på morgenen og parkerte bilen, veldig praktisk å slippe å komme seg dit bobilen er parkert etter en slitsom tur over 3 dager.
Deretter gikk vi bort til malerbutikken der busstoppen er. Vi rakk buss 760 som gikk fra Odda 09.25 (sjekk dette før du tar turen) som går igjennom tunellen og stopper i Sunndal/Bondhus.
Det er ca 1 km å gå opp dit alle andre må parkere bilen.
Bondhus til Fonnabu
Første del av turen starter på parkeringsplassen og går på grusvei ved siden av den vakre Bonhuselva. Vannet er helt grønt og det er rett og slett magisk.
Etter ca 2 kilometer i lett oppoverbakke, tar vi til venstre på grusveien og går over broa.
Jeg trodde at vi etterhvert skulle komme over i en smalere sti, men her er det bred og fin sti som går i sikksakk oppover i skogen. Det hadde vært veldig bratt hvis ikke stien traverserte på denne måten. Svetten sprutet og vi jobbet oss oppover i et relativt lavt, men effektivt tempo. Høydemeterne kommer raskt, og det er mange av dem.
Gardshammar
Det er utrolig å tenke på at stien opp til Gardshammer ble laget mellom 1890-1900. Det er tydelig at det har gått med mye tid til å lage en sti som er en drøy meter bred og krafset ut for hånd.
Tror ikke det er så mange som drasser den gamle prammen som henger på veggen opp til nærmeste vann for å fiske lengre.
Jeg tenkte en del på de rike turistene som kom til området rundt 1833 og skulle gå denne ruten over Folgefonna. I mitt indre tenker jeg at de neppe gikk noe lengre enn de måtte, det finnes bilder av folk som dras på sledet over breen.
Samtidig kan vi takke denne tidlige turistnæringen for en av de flotteste stiene jeg har gått i dette landet.
Den lille setra som ligger her er en opplevelse i seg selv. Vi kom hit etter litt over 2 timer, og det er litt under 7 kilometer fra bussholdeplassen (6 kilometer fra parkeringsplassen).
Over tregrensa
Etter Gardshammar er man over tregrensa, og stien er til dels like bred. Men det er unntak, der stien er litt smalere.
Terrenget og omgivelsene er helt fantastiske, der vannene og det kuperte terrenget er så ulikt alt vi opplever til vanlig.
Nå snirkler denne seg oppover, og jeg som har høydeskrekk får angst for at det skal bli eksponert. Jeg kan si at det ikke er noen grunn til å bekymre seg, men høydeskrekken er ikke rasjonell. Det er ingen utsatte steder å gå så langt på turen. Fikk litt «føling» senere, beskriver det nedenfor.
Øyrmerkevatnet
Når du kommer til Øyrmerkevatnet må du fylle opp alle vannflasker du har. Grunnen til dette er at vannet på Fonnebu kan være av varierende kvalitet på grunn av vær og tørke. Senere på Folgefonna er det i prinsippet ikke mulig å få tak i vann.
Her er det viktig å fylle på med vann, det er fremdeles et stykke igjen til Fonnabu.
Fra Øyrmerkevatnet og videre kan det være litt vanskelig å finne stien. Den er merket med de vanlige påmalte T’ene og noen oransje pinner som står kilt ned i ura. Noen partier kan det ligge snø også, som gjør det litt vanskelig å se hvor man skal gå. Her er det et par korte partier som gjorde at det kilte i høydeskrekken, men det føltes aldri utrygt for meg.
Det er laget partier med sherpa trapper her. Ikke i stor skala som en del andre plasser, men nok til at det blir lite eller ingen klyving. Før disse kom tror jeg nok denne delen av turen kunne være enda større kontrast til den brede fine stien opp til Øyrmerkevatnet.
Nå har vi gått mange høydemeter og vi begynner å bli slitne. Vil si disse høydemeterne opp til Breidablikk er de mest krevende på turen så langt.
Breidablikk (DNT hytte – selvbetjent)
Denne lille hytta er fra 1893, og jeg kan ikke forestille meg hvor mye arbeid det tok å frakte materialer og bygge denne på den tiden. Guiden vår fortalte at det rundt 1900, kunne turistene gå rett ut på breen ved hytta. Stor kontrast til hvordan tilstanden på breen er nå. Her står det en gammel slede som ble brukt til å dra turister.
Hytta har 4 sengeplasser, et lite bord og en benk med kokeplater. Det står en vedovn og her kan man sove. Siden den er selvbetjent må man ha med alt av proviant.
Siste biten opp til Fonnabu
Det er ca 2 kilometer mellom Breidablikk og Fonnabu. Nå er det ikke like bratt som det har vært til tider. Samtidig vil de fleste kjenne at turen de har gått så langt tar på. Terrenget er relativt krevende, bart med mye stein og til tider litt vanskelig å se hvor man går. Vi hadde pent vær, men ved dårlig sikt bør man ta det rolig her.
Du går på en høyde der det en gang har vært brearmer på begge sider, så det er bratt ned noen steder. Ikke noe som utløste høydeskrekken min, men her kan nok noen få kontakt med den. Min erfaring er at jeg i hvert fall får lettere høydeskrekk når jeg er sliten.
Fonnabu kommer brått på, du ser hytta når det er hundre meter igjen. Et gledelig syn som vanlig.
Fonnabu (DNT hytte – selvbetjent)
Fonnabu består av flere hytter. Hovedhytta er fra 1996 og har et fint kjøkken og fellesareal. Her er også proviantlageret. Soverom i første etasje og oppe på hemsen.
Den eldste hytta fra 1973 og her er det også kjøkken og soverom og hems. I tillegg er sikringsbua der det er lov å ha med hund. Eget bygg for toalett der det er søppel og ved.
Anbefaler å booke før du vet at du skal gå oppover.
Over Folgefonna
Det vanlige er å gå mellom Fonnabu og Holmaskjer. Det er litt under 6 kilometer i luftlinje, og turen tar 2-3 timer i taulag.
Turen vi skulle ta er omtrent midt i bildet der Solvor står og ser.
Vi derimot, har tenkt å gå en omvei. Først sørover på breen til høyeste topp i Kvinnherad kommune som ligger på 1.645 moh. Deretter nordover til høyeste punkt i Etne kommune som ligger på 1.628 moh og videre til Holmaskjer. Etter våre beregninger vil dette være 16-17 kilometer der mesteparten er på bre.
Fonnabu til høyeste punkt i Etne kommune
Dagen før hadde vi hatt en briefing med vår guide Lars Petter fra Folgefonni Breførerlag. Planen var relativt enkel. Vi skulle være klare til avgang klokken 07.45 – da skulle vi møtes ute og ta på seler og sjekke at broddene passet til støvlene våre. Solvor og jeg spratt opp tidlig, vi var begge spent på turen som lå foran oss. Vi spiste frokost og pakket sammen tingene våres, vasket opp og ryddet på hytta.
Første del ned til brekanten gikk vi på svabergene som er godt polert av isen. Det samme krevende terrenget som siste biten mellom Breidablikk og Fonnabu, bare enda mer goldt. Vi så en vegg av snø og is foran oss, og Lars Petter fortalte at det er en skavl som blir til av vinden. Det er vanskelig å si hvor høy den var, men imponerende og litt skremmende var det. Guiden fortalte at den nok var dobbelt så høy når han startet å jobbe på breen for 7-8 år siden.
Når vi kom nærmere brekanten så vi at det var bare å gå rett ut på breen. Jeg hadde sett for meg at den store skavlen skulle håndteres på et vis, men den bekymringen var ubegrunnet.
Det tok 15-20 minutter å gå ned til brekanten.
Lars Petter skuet utover breen og besluttet at vi droppet broddene. Vi kunne gå et stykke langs fjellet og vente litt med å binde oss inn i tauet.
Lars Petter holdt et godt tempo så vi kom oss frem uten å være helt tom for krefter.
Vi bandt oss snart inn i tauet og gikk i gradvis stigning opp mot høyeste punktet i Etne. Hele veien gikk vi utenfor blåisen, og tempoet var bra. Akkurat passe fart til å kunne gå jevnt over mange timer. Pulsen var relativt lav, og det bekreftet at vi holdt riktig fart.
Ulempen med å gå i taulag er at mye av oppmerksomheten gis til å holde samme tempo som Lars Petter, samtidig som tauet skal holdes passe stramt. Det betyr at vi konsentrerer oss om dette og ikke tar inn så mye inntrykk av omgivelsene. Samtidig er dette også en fordel. Du går fort inn i en slags transe der tankene ikke slipper til og du zoomer ut. Fordelen med dette er at vi i prinsippet skal gjøre dette i mange timer, og det er ikke rom for å gå og tenke over hvor slitsomt det egentlig er.
Å gå såpass langt på kram snø er en utfordring. Jeg blir importert over Lars Petter som holder «guide tempo» i kilometer etter kilometer. Vi går i en bue mot målet for å unngå å miste høydemeter, og stopper jevnlig for å ta i oss mat og drikke.
Kommunetoppen i Etne
Etter 2,5 timer med gange fra Fonnabu er vi i «krysset» på GPS’en der toppunktet er. Siden vi er på bre, må vi konkludere med at dette er det høyeste punktet.
Kartverket sier at toppen er på 1.634 moh, og i realiteten er det nok lavere. Isen har smeltet mye de siste årene, et tegn på global oppvarming.
Det blir en kort seremoni med high fives og god stemning. Bilder og video skal tas.
Vi kom til topps etter nøyaktig 2,5 timer og hadde gått 7,2 kilometer og 262 høydemeter. Kroppen føltes bra og vi var klare for å sette kursen nordover.
Mot toppen av Kvinnherad
Turen fra Etnes til Kvinnherads høyeste punkt er omtrent på 6 kilometer. Her er det svak stigning, men vi går litt flatere mot toppen.
Opplevelsen er den samme, vi går på rekke og holder jevnt tempo. Jeg ser på klokka mi at pulsen går opp en del, og tar det som et tegn på at traskingen på våt snø begynner å merkes på formen. Vi har fokus på hvor langt vi har igjen til toppen, og Lars Petter og Solvor kommer med jevnlige løypemeldinger. Det er motiverende å se at vi gradvis nærmer oss. Sina og Oline durer på, og både Solvor og jeg merker at det er vi som jobber hardest for å holde tritt med de andre.
Lars Petter melder om at det er noen på toppen når vi har 1,5 kilometer igjen. Det viser seg senere at det er en værstasjon eller noe lignende som er plassert i nærheten av det vi anser som toppen.
Høyest i Kvinnherad
Kvinnherad er en av de mest innholdsrike kommunene i Hardanger med mange perler av turer og severdigheter. Å komme til toppen av breen som skal ligge på 1.648 moh (sikkert lavere nå) blir en opplevelse.
Nå har vi brukt ca 4 timer og 15 minutter, og jeg begynner å kjenne på at traskingen i snø som blir bløtere og bløtere, i et fantastisk vær der temperaturen blir høyere tar på.
Men det er bare å fortsette, det er fremdeles et godt stykke til vi er på Holmaskjer.
Til Holmaskjer
Nå er det omtrent 6 kilometer igjen. Først går vi i slakt terreng over «kulen» av breen, og når det er omtrent 4 kilometer igjen i luftlinje kan vi se hytta relativt tydelig. Lars Petter som har gått turen mange ganger pekte Holmaskjer ut fra toppen, men vi hadde nok ikke sett den uten hans hjelp.
Nå går vi nedover og får beskjed om å stramme tauene, vi skal over noen relativt store sprekker. Jeg kan ikke lese breen som Lars Petter, og dette er nok den største grunnen til at man bør ha guide og ikke bare stole på egne erfaringer eller tenke at det går bra. Oppmerksomheten blir skrudd på og vi traver av gårde. Under oss knekker isen av som et trekkspill på grunn av helningen nedover, og jeg er glad for at sprekkene fremdeles er fylt med snø. Men det kan være snøbroer som kan gi etter. Jeg føler meg trygg, samtidig som erfaringen fra brekurset som Solvor og jeg tok i fjor sitter i. Det hadde blitt styrete hvis en av oss skulle falle ned i en sprekk.
Det skjer jo ikke, sannsynligheten er lav og blir ytterligere redusert siden vi har med brefører.
Nå går det oppover igjen, vi kan slakke opp tauet og krummer ryggene for å komme oss til fast grunn og hytta. Lars Petter setter opp tempoet noe, og de siste 1.000 meterne på breen kjennes som uendelig lange. Vi har gått nesten 19 kilometer da vi endelig har fast grunn under beina. Vi drikker opp det siste av vannet og får i oss litt næring. Det er kun 500 meter til hytta, men både Solvor og jeg er helt tomme.
Holmaskjer (DNT hytte, selvbetjent)
Vi fyller opp alle vannflaskene våre i et av de små samlingene av vann opp mot hytta. Senere koker vi dette vannet og kjøler ned en del til turen dagen etter, i tillegg trenger vi vann til å opprettholde væskebalansen.
Hytta ligger flott til på en topp ved siden av breen. Hovedhytta er litt mer primitiv enn Fonnabu der jeg tenker at fokuset har vært å få plass til så mange som mulig. Det vil si at fellesområdene sannsynligvis kan oppleves som trange når det er mye folk og dårlig vær.
Lars Petter og den andre guiden Markus fra Folgefonni Breførerlag setter nesa mot Fonnabu igjen, og skal deretter gå ned på andre siden. Jeg er glad jeg slipper det.
Vi er helt alene på hytta, og alle er slitne. Støvlene er bløte etter 6,5 time på tur i slapsete snø, og vi snakker sammen om turen før vi slapper av i sola eller ser litt på mobilen og kobler av.
Etter hvert kommer et søskenpar som bor i Odda, så vi får litt selskap.
Å være her oppe i helt klart vær og vindstille er en opplevelse i seg selv. Vi er mellom nord og sørlige del av breen, kan skimte Melderskin i Rosendal i sørvest og Hårteigen står som en flosshatt i nordøst. De fleste andre fjellene klarer jeg ikke identifisere uten digital hjelp.
Turen ned til Tokheim
Etter en god natts søvn på Holmeskjer er det på tide med den siste etappen ned til Tokheim. Vi brekker de stive kroppene våre ut av senga, spiser en enkel frokost og pakker sammen tingene våre.
Søskenparet fra Odda forteller at det var vanskelig å finne frem til hytta etter at den merkede stien tok slutt, så vi antok at det kunne bli litt krevende å finne riktig vei nedover også. Det var forsåvidt riktig. Første del av turen gikk noen hundre meter på svaberg, deretter måtte vi ut på snøen og finne frem etter beste evne. Turen ned er ca. 6-7 kilometer og 1.550 høydemeter, så her vil slitne knær få mulighet til å knirke litt.
Det er merket med pinner her og der, og det er bygget varder for å vise vei – men det krever at du følger med. Nå som vi var her midt på sommeren nytter det ikke å prøve å følge andres spor heller, for sola steker og gjør at sporene fra dagen før er helt forsvunnet. Vi tok tiden til hjelp og de første kilometerne og høydemeterne gikk ganske sakte.
Gleden var stor når vi fant stien, selv om det tok litt tid før den ble skikkelig tydelig også.
På vei ned er det flott utsikt ned til fjorden og fjellene rundt, og spesielt jeg hadde utfordringer med bein som ikke ønsket å gå såpass mange hundre høydemeter nedover. Det gjorde rett og slett vondt over alt. Pass på å fylle på med vann der du kan, selv om fossene bruser i ørene, er det ikke så mange steder du kan fylle.
Det tok oss omtrent 3 timer og 45 minutter å komme oss ned.
Oppsummering
Dette var den turen vi hadde håpet å ta sommerferien 2026, og vi kunne knapt ha vært mer heldig med været. Det er faktisk er fordel om det er overskyet når du skal gå over breen, for direkte sol kan bli både varmt og litt farlig i forhold til UV stråling over lengre tid.
Gå ikke denne turen uten guide, da skal du i så fall være god på å lese og håndtere utfordringer på isbre. Husk å booke hyttene når du har bestemt deg for å dra, og planlegg godt i forhold til logistikken i for- og etterkant av turen.
De fleste vil ikke ta denne omveien som vi gjorde, og da blir turen mye mer overkommelig. Samtidig vil jeg anbefale å roe ned tempoet og ta en natt på Holmaskjer.
Linker og annen informasjon
Hvis dette blir for heftig, kan vi anbefale “vanlig brevandring” på Folgefonna Nord. Det gjorde vi for noen år siden.
Vi har også vært på Sauabrehytta, som ligger helt sør på Folgefonna. Dette er en tur som ikke går over bre, og her bor du svært tett på breen.
Ellers er det masse å gjøre i (tidligere) Hordaland fylke:
